Redigerer Anakonda-planen (avsnitt)

== Utviklingen i blokaden ==
Anakonda-planen slik den ble foreslått av Scott støttet seg på blokaden, slik han sa det, «for å omslutte opprørsstatene og få dem til å gi opp med mindre blodsutgytelser enn gjennom noen annen plan.<ref>ORA I, 51/1, 369, 387.</ref>» I den grad han så for seg direkte kamper, skulle de begrenses til det sentrale angrepet ned Mississippi. Men det er nesten sikkert at han ikke forutså graden av voldeligheter som den provoserte frem. Blokaden måtte også modifiseres på grunn av hendelser som førte til mye av det blodbadet han håpet å unngå.

Scotts forslag med tanke på blokaden var ikke egentlig en strategi, men den henvises ofte til det av historikere. Den anslo ikke styrkene som ville trenges for å bevokte 4800 km kystlinje i utbryterstatene. Den vurderte ikke øremerking av ressurser. Den satte helt ikke frem en tidsplan, eller nevnte særlig bekymringsfulle punkter. Mye av dette ble senere gjort av [[Blockade Strategy Board]], en gruppe som ble satt sammen på oppfordring fra marinedepartementet, men også med representanter fra både hæren og finansdepartementet.<ref>Ifølge historikeren Rowena Reed kom mange av impulsene i Blockade Board fra finansminister Salmon P. Chase. US Revenue Service som ville bli sterkt påvirket av blokaden, var del av finansdepartementet. Se Reed, Rowena, '' Combined operations in the Civil War'', s. 7.</ref> I løpet av sommeren 1861 utgav styret en rekke rapporter som anbefalte hvordan blokaden best kunne opprettholdes ved å ta i betraktning kystens topografi, de relative merittene til de forskjellige havnene, motstanden det var sannsynlig å møte og skipstypene som ville bli brukt på begge sider. Styrets anbefalinger med tanke på Gulfkysten var nokså omtrentlige og ble stort sett ignorert, men blokaden på atlanterhavskysten fulgte deres plan nokså nøye.<ref>ORN I, v. 12, s. 195&ndash;198, 198&ndash;201, 201&ndash;206; v. 16, s. 618&ndash;630, 651&ndash;655, 680&ndash;681.</ref>
===Atlanterhavskysten===
Fra begynnelsen av innså alle involverte at blokadeskipene måtte være [[dampskip]]. Dette gjorde at en av de første betingelsene for en effektiv blokade måtte være at en hadde tilgang til en havn som kunne fungere som [[kull]]stasjon nær den sørlige enden av blokadelinjen. Dersom dette manglet, ville blokadeskipene tilbringe det meste av sin tid med å seile til og fra havnen for å laste mer kull. Men alle brukelige havner sør for [[Chesapeake Bay]] ble holdt av Sørstatene. For å etablere blokaden, måtte minst en av dem bli tatt av føderale styrker. Dermed ble blokaden umiddelbart endret fra en ren operasjon til havs til en i det minste begrenset okkupasjon av fiendtlig territorium. 

Styret anbefalte at [[Fernandina (Florida)|Fernandina]] i [[Florida]] skulle tas som det sørlige ankeret i blokaden, men to andre stillinger ble tatt før Fernandina. Et par mindre [[slaget ved Hatteras Inlet Batteries|fort]] i Nord-Carolina nær [[Cape Hatteras]] ble tatt av Unionens styrker 28.-29. august 1861.<ref>Browning, Robert M. Jr, ''From Cape Charles to Cape Fear'' s. 12&ndash;15.; ORN I, V. 6, s. 119&ndash;145; ORA I, v. 4, s. 579&ndash;594.</ref> Den 7. november resulterte en betydelig flåteoperasjon ved [[slaget ved Port Royal|Port Royal]] i Sør-Carolina til at en dypvannshavn halvveis mellom [[Savannah (Georgia)|Savannah]] og [[Charleston (Sør-Carolina)|Charleston]] ble tatt.<ref>Browning, Robert M. Jr., ''Success is all that was expected'', s. 23&ndash;42.</ref> Hatteras-ekspedisjonen ble planlagt som et raid. Planen var at det kun skulle holdes lenge nok til å blokkere Hatteras Inlet. Men den endret seg til en okkupasjon og førte tidlig neste år til en full invasjon (den såkalte [[Burnside-ekspedisjonen]] som inkluderte erobringen av [[Roanoke Island]]) som etablerte hæren permanent i det østlige Nord-Carolina. Port Royal ble raskt brukt som base for å gjøre blokaden av Savannah nesten fullstendig, men det var ikke like enkelt å avskjære Charleston. Blokadebryterers bruk av havnen ble begrenset, men for å stenge den fullstendig, krevdes noe av de bitreste og mest standhaftige kampene i krigen.<ref>Wise, Stephen R., '' Lifeline of the Confederacy'', s. 122&ndash;124.</ref>

Da Fernandina ble tatt tidlig i mars 1862, var krigen nesten et år gammel, og noen viktige endringer hadde funnet sted. Etter nederlagene til Konføderasjonen ved fortene [[slaget ved Fort Henry|Henry]] og [[slaget ved Fort Donelson|Donelson]] i Tennessee og [[slaget ved Roanoke Island|Roanoke Island]] i Nord-Carolina, bestemte krigsdepartementet i Richmond seg for å konsentrere sin armeer i vitale indre områder og fjernet dem fra store deler av kysten. Kun noen få betydelige havner skulle forsvares.<ref>ORA I, v. 6, s. 398.</ref> Kun tre av disse var ved atlanterhavskysten: Wilmington, Charleston og Savannah. Dette fikk bare konsekvenser for de to første av disse, kun åtte dampdrevne blokadebrytere ankom havner i Georgia eller det nordlige Florida i løpet av hele krigen.<ref>Wise, Stephen R., '' Lifeline of the Confederacy'', s. 260 (Appendix 9).</ref>

Blokaden av [[beleiringen av Charleston|Charleston]] utviklet seg til et felttog mot byen der både hæren og marinen deltok. Dette ble ikke fullført før krigens siste dager. Tidlig i krigen forsøkte den føderale marinen å blokkere inngangen av havnen ved å senke [[Stone Fleet|holker]] i kanalene, men dette viste seg å være ineffektivt eller verre.<ref>Simson, Jay W., ''Naval strategies of the Civil War.'', s. 70. ORN I, v. 12, s. 416&ndash;424, 510&ndash;515.</ref> Senere ble blokadeskip brukt i det avbrutte angrepet på [[første slag ved Charleston Harbor|Fort Sumter]] den 7. april 1863.<ref>Browning, Robert M. Jr., ''Success is all that was expected'', s. 172&ndash;180.</ref> De gav også artilleristøtte til infanteriangrepene på [[slaget ved Fort Wagner, Morris Island|Battery Wagner]] den 11. og 18. juli 1863. Etter at begge disse forsøkene på å ta batteriet mislyktes, forble skipene aktive i beleiringen som til slutt endte med at det ble tatt.<ref>Browning, Robert M. Jr., ''Success is all that was expected,'' s. 220&ndash;234.</ref> Unionen var etter dette i stand til å sette opp sine egne kanoner ved munningen av havnen, og selv om byen fortsatte å gjøre motstand, var den ikke lenger det foretrukne målet for blokadebryterne.

Mens alt dette pågikk var ikke de lokale forsvarsstyrkene passive. Omfattende forsøk på å bryte blokaden inkluderte bruken av torpedoer (miner) og bevæpnede skip som skulle senke eller sette de føderale fartøyene ut av spill. Oppfinnsomme metoder for å oppnå dette målet resulterte i utviklingen av [[CSS «H. L. Hunley»|ubåter]] og torpedobåter.<ref>Tucker, Spencer C., ''Blue and gray navies.'' s. 259&ndash;267.</ref>

I kontrast til dette var blokaden av Wilmington nokså konvensjonell og er fokuset for det meste av debatten med tanke på blokadens effektivitet. Etter midten av juli 1863 da Charleston for det meste var forseglet, gikk det meste av handelen mellom Konføderasjonen og Nord-Europa gjennom Wilmington. Havnen forble den viktigste nesten helt frem til slutten av krigen da [[slaget ved Fort Fisher|Fort Fisher]] ved munningen av Cape Fear-elva ble tatt av Unionens styrker i januar 1865.<ref>Browning, Robert M. Jr., '' From Cape Charles to Cape Fear'', s. 218&ndash;248.</ref>
===Gulfkysten===
Blokaden av Konføderasjonens havner ved [[Mexicogulfen]] var mindre viktig enn den ved Atlanterhavet. Ikke bare var de lengre unna sentrene til blokadebryternes aktivitet i [[Bermuda]] og [[Nassau (Bahamas)|Nassau]]<ref>Det meste av handelen i havnene ved Mexicogulfen var med [[Havanna]]. Se Wise, ''Lifeline of the Confederacy'', s. 262&ndash;275.</ref>, men skipene som forsøkte å nå dem fra Atlanterhavet måtte passere [[Florida Keys]] som Unionen hadde kontroll over gjennom hele krigen. Florida Keys fungerte som base for blokadeskvadronene i gulfen (senere østgulfen). Samme avgjørelse som førte til at de fleste havnene ved Atlanterhavet ble oppgitt, gjaldt også gulfen, med det result at bare [[Mobile]], New Orleans og [[Galveston]] var beskyttet. [[Brownsville (Texas)|Brownsville]]/[[Matamoros (Tamaulipas)|Matamoros]] ved munningen av [[Rio Grande]] var et spesialtilfelle var et spesialtilfelle på grunn av dens internasjonale implikasjoner.<ref>Anderson, Bern, '' By sea and by river'', s. 228&ndash;230.</ref> Galveston ble erobret av føderale styrker den 4. oktober 1862, men ble tatt tilbake av opprørerne 1. januar året etter. Blokadebrytere kunne dra hit resten av krigen, men i likhet med resten av området vest for Mississippi var den verdiløs etter tapet av [[beleiringen av Vicksburg|Vicksburg]].<ref>Tucker, Spencer C., ''Blue and gray navies.'' s. 323&ndash;327.</ref>

Blockade Strategy Board hadde anbefalt at Ship Island som ligger i gulfen mellom Mobile og New Orleans, skulle tas og bli brukt som base for blokadeskvadronene i vestgulfen. Dette ble enkelt gjort, da den 16. september 1861 ble oppgitt av opprørsstyrken der. De fryktet at de ville bli avskåret fra fastland og forlot øya. Frykten deres var berettiget. Dagen etter ankom [[USS «Massachusetts»]] og satte i land føderale tropper for å ta øya.<ref>Tucker, Spencer C., ''Blue and gray navies,'' s. 186.</ref> Men nesten umiddelbart etterpå ble øya endret fra base og kullstasjon til en viktigere funksjon. Den ble oppsamlingspunktet for angrepet på Mississippi-fortene [[slaget ved fortene Jackson og St. Philip|Jackson og St. Philip]] som dekket New Orleans.

Etter at New Orleans falt til Unionsflåten under [[David Glasgow Farragut|Farragut]] den 29. april 1862, var Mobile det eneste alvorlige problemet for blokaden. Det forble den, i likhet med Wilmington, helt frem til sent i krigen. Farragut fikk i august 1864 tillatelse fra marinedepartementet og styrker fra krigsdepartementet til å ta fortene i inngangen til Mobile Bay. Etter hans berømte «Damn the torpedoes»-ferd i full fart forbi fortene, falt de og ble okkupert av føderale soldater. Selve Mobile forble i Konføderasjonens kontroll, men den var ikke lenger brukbar som havn.<ref>Tucker, Spencer C., ''Blue and gray navies,'' s. 329&ndash;426; ORN I, v. 21, s. 397&ndash;601.</ref>