Redigerer Alkibiades (avsnitt)

===Sicilianske ekspedisjon===
Delegater fra den sicilianske byen [[Segesta]] ankom i 415 Athen for å be athenerne om støtte i sin krig mot [[Selinunt|Selinos]]. Under debatten om henvendelsen var Nikias helt i mot athensk intervensjon, og forklarte at felttoget ville bli svært dyrt. Han angrep karakteren og motivene til Alkibiades, som var tilhenger av ekspedisjonen. På den andre siden hevdet Alkibiades at et felttog på den nye fronten ville føre til rikdommer til byen og ekspansjon av imperiet, på samme måte som [[perserkrigene]] hadde. I sin tale hevdet Alkibiades at athenerne ville klare å rekruttere allierte i regionen og innsette sitt styre over [[Siracusa]], den mektigste byen på [[Sicilia]]. 

Til tross for Alkibiades entusiastiske forsvar for planen, var det Nikias og ikke ham som snudde et moderat foretak til et massivt felttog, og gjorde det slik at erobringen av Sicilia virket mulig og sikkert.<ref>Kagan, ''The Peloponnesian War'', 322</ref> Det var på Nikias' forslag at størrelsen på flåten ble økt fra 60 skip til «140 galleier, 5100 væpnede menn og rundt 1300 bueskyttere, slyngekastere og lett bevæpnede menn.» Filosofen [[Leo Strauss]] understreker at den sicilianske ekspedisjonen oversteg alt som ble satt i gang av Perikles. Nikias' intensjon var nesten helt sikkert å sjokkere forsamlingen med sitt høye anslag om hvilke styrker som krevdes, men i stedet for å dempe sine medborgere, gjorde hans analyser dem enda mer ivrige.<ref>L. Strauss, ''The City and Man'', 104.</ref> Mot hans eget ønske ble Nikias utnevnt til general sammen med Alkibiades og [[Lamakos]]. Alle tre fikk fullmakt til å gjøre det som var i Athens beste interesser mens de var på Sicilia.

[[Herma]]ene, steinmarkører som representerte guden [[Hermes]], ble ødelagt i hele Athen. Dette var en religiøs skandale og ble sett på som et svært dårlig tegn for ekspedisjonen. Plutark forklarer at Androkles, en politisk leder, brukte falske vitner som anklaget Alkibiades og hans venner for å ha ødelagt statuene og for å verdsliggjøre [[de eleusinske mysterier|eleusinske mysterier]]. Senere hyret hans motstandere, fremst blant disse var Androkles og [[Kimon]]s sønn Thessalos, talere til å argumentere for at Alkibiades skulle seile som planlagt og stilles for retten når han kom tilbake fra felttoget. Alkibiades var mistenksom overfor deres hensikter og ba om å få bli stilt for retten umiddelbart, hvor straffen kunne bli dødsdom, for å renvaske sitt navn.

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Menn er ikke fornøyd med å parere angrepene til en overordnet, men slår ofte til først for å forhindre at et angrep blir gjort. Og vi kan ikke fastsette punktet hvor vårt imperium skal stoppe. Vi har nådd en posisjon hvor vi ikke må bli fornøyd med å beholde, men må planlegge for å utvide det. For dersom vi slutter å herske over andre, er vi i fare for å bli hersket over selv. Dere kan heller ikke se på manglende handling fra samme synspunkt som andre, med mindre du er forberedt på å forandre dine vaner og gjøre dem til deres.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Alkibiades' tale''' før den sicilianske ekspedisjon slik den ble nedtegnet av Thukydid (VI, 18).
|}
Alkibiades fravær gjorde hans fiender modige, slik han hadde fryktet, og de begynte å anklage ham for andre blasfemiske handlinger og kommentarer. De hevdet i tillegg at disse handlingene var forbundet i et komplott mot demokratiet. Athenerne var alltid i frykt og var mistenksomme for alt, ifølge [[Thukydid]]. Da flåten ankom [[Catania]], ventet [[trirem]]en ''Sakaminia'' for å føre Alkibiades, og de andre som var anklaget for å ha ødelagt hermaene eller verdsliggjøre de eleusinske mysteriene, tilbake til Athen for å bli stilt for retten. Alkibiades fortalte heraldene at han ville følge dem tilbake til Athen i sitt skip, men i [[Thurioi]] flyktet han med sitt mannskap. 

I Athen ble han stilt for retten ''[[in absentia]]'' og dømt til døden. Hans eiendom ble konfiskert og en belønning på en [[talent (vekt)|talent]] ble lovet til enhver som lyktes i å drepe en av de som hadde flyktet.<ref>D. Kagan, ''The Peloponnesian War'', 273</ref> På samme tid beveget den athensk styrken på Sicilia seg mot [[Messina]] etter noen tidlige seire, hvor generalene forventet at deres hemmelige allierte innad i byen skulle overgi den til dem. Men Alkibiades hadde forutsett at han ville bli lyst fredløs og gav informasjon til vennene til siracuserne i Messina, som på grunn av dette lyktes i å forhindre at athenerne slapp inn. Lamakos døde  i slaget en stund senere, og etter dette falt den sicilianske ekspedisjonen i hendene på Nikias, som moderne forskere har vurdert som en utilstrekkelig militær leder.