Redigerer Alfred Milner (avsnitt)

== Sør-Afrika ==
Milner forble i styret til Inland Revenue frem til 1897. Han ble regnet som den skarpeste og mest rettferdige embetsmannen i britisk tjeneste, og hans posisjon som en mann med et moderat liberalt syn markerte ham som en som alle partiene kunne ha tillit til. Hans moderate liberale syn ble nært knyttet til Goschen i finansdepartementet, [[Evelyn Baring, 1. jarl av Cromer|Evelyn Baring]] i [[Egypt]] og [[Michael Hicks Beach]] og [[William Vernon Harcourt]] mens han var ved Inland Revenue. Øyeblikket for å få testet hans kapasitet på høyeste plan hadde kommet.

I april sa [[Hercules George Robert Robinson]] opp sin stilling som [[Høykommissær (Samveldet)|høykommissær]] for det [[sørlige Afrika]] og [[guvernør]] for [[Kappkolonien]]. Situasjonen som oppstod på grunn av [[Jameson-raidet]] var svært vanskelig og krevde største omhu. [[Joseph Chamberlain]], som nå var [[kolonisekretær]], valgte Milner som Robinsons etterfølger. Valget ble kjølig godkjent av lederne for det liberale partiet og varmt anerkjent ved en avskjedsmiddag den 28. mars 1897 som den fremtidige statsminister [[Herbert Henry Asquith]] ledet. Utnevnelsen ble gjort på bakgrunn av at det trengtes en britisk statsmann som alle kunne gå god for. Han måtte dra til Sør-Afrika for å vurdere alle omstendighetene og formulere en politikk som kunne opprettholde britiske interesser samtidig som de måtte behandle [[Transvaal]] og [[Oranjefristaten]] rettferdig.

Alfred Milner nådde [[Cape Town]] i mai 1897. Umiddelbart måtte han ta seg av vanskelighetene med [[Paul Kruger|president Kruger]] om de fremmedes lov som hadde blitt lappet sammen. Først i august hadde han tid for seg selv til å bli kjent med landet og folkene før han skulle bestemme seg for politikkens retning. Mellom august 1897 og mai 1898 reiste han gjennom Kappkolonien, [[protektoratet Bechuanaland]], [[Rhodesia]] og [[Basutoland]]. Milner lærte seg i løpet av denne perioden både [[nederlandsk]] og det sørafrikanske [[afrikaans|«taal»]], i tillegg til at reisene bedret hans forståelse av synspunktene til kappnederlendere og burgherne i Transvaal. Han kom til den konklusjon at der kunne ikke bli håp om fred og fremgang i Sør–Afrika mens der forble en «permanent underkuing av briter under nederlendere i republikkene». Milner henviste her til situasjonen i Transvaal som oppstod etter at det ble oppdaget [[gull]]. Tusenvis av lykkejegere flokket seg til område fra hele Europa, men først og fremst fra Storbritannia. Denne tilstrømningen av «[[uitlander]]e» (utlendinger) truet republikken deres. Transvaals president Kruger nektet å gi uitlanderne stemmerett.

[[Boere|Boerne]] ([[afrikandere|afrikandiske]] bønder) hadde etablert seg i Transvaal som deres lovede land etter deres [[Great Trek]] ut av Kappkolonien. Trekkets formål var å unnslippe britisk styre. De hadde allerede lyktes i å forsvare seg mot [[det britiske imperiet]]s annektering av Transvaal under den [[første boerkrig]]en. Konflikten hadde gjort dem modige og fredsavtalen hadde gjort det svært vanskelig for Storbritannia å annektere Transvaal igjen og rettferdiggjøre det diplomatisk. For at en britisk annektering kunne skje, måtte britene ha en unnskyldning.

Det uavhengige Transvaal stod i veien for britenes drøm om å kontrollere hele Afrika fra Kapp til [[Kairo]]. Milner innså at med oppdagelsen av gull i Transvaal, hadde maktbalansen i Sør–Afrika dreiet fra Cape Town til [[Johannesburg]]. Han fryktet at dersom ikke hele Sør–Afrika ble ført under britisk kontroll snarlig, kunne det nylig velstående Transvaal som var kontrollert av afrikandere, forene seg med kappafrikanderne og sette hele den britiske stillingen i Sør–Afrika på spill.

Milner innså også som det triumferende gjenvalget i februar 1898 av Kruger som president i Transvaal viste, at regjeringen i [[Pretoria]] ville aldri på eget initiativ gjenoppta spørsmålene til uitlanderne. Dette gav Milner hans unnskyldning. I en tale holdt i [[Graaff Reinet]], i kjerneområdet til [[Afrikander Bond]] i det britisk–kontrollerte Kapp, den 3. mars 1898, sa han at han var fast bestemt på å sikre frihet og likhet for de britiske undersåttene i Transvaal, og han oppfordret de nederlandske kolonistene til å påvirke regjeringen i Pretoria til å assimilere sine institusjoner, og ånden og temperamentet i dens administrasjon, til de i de frie samfunnene i Sør–Afrika. Effekten av denne talen var stor, og den alarmerte afrikanderne som nå så med bekymring på den virtuelle gjenopptagelsen av lederskapet til [[Cecil Rhodes]] over de progressive (britiske) partiet i Kapp.

Milner hadde et vakt inntrykk av afrikanderne og så generelt på britene som «en overlegen rase». Han hadde liten interesse for fredelig løsning på konflikten. Han kom til det synet at fullstendig britisk hegemoni kunne bare oppnås gjennom krig. En fremforhandlet fred var problematisk siden afrikanderne var britene tallmessig overlegne både i Transvaal, Oranjefristaten og Kapp.

Han var ikke alene i sitt syn. I et brev skrevet (11. mars) av en annen brite, statsminister [[John X. Merriman]] i Kappkolonien, til [[Martinus Theunis Steyn|president Steyn]] i Oranjefristaten, sier han: «Den største faren ligger i holdningen til president Kruger og hans forgjeves håp om å bygge opp en stat på grunnlag av en trangsynt uopplyst minoritet, og hans gjenstridige avslag av alle muligheter for å bruke materialene som allerede ligger i hans hånd for å etablere en virkelig republikk på bredt fritt grunnlag. En slik tilstand kan ikke vare. Den vil brytes ned av nedarvet råttenhet.»

Det var ikke alle Bond–lederne som likte Kruger, men de var klar til å støtte ham, enten han gav reformer eller ikke, og de forsøkte å gjøre Milners stilling umulig. Hans vansker økte da at valg i Kappkolonien gav Bond flertallet i forsamlingen. Milner handler kun på konstitusjonelt grunnlag da han i oktober 1898 ba [[William Philip Schreiner]] danne regjering, selv om han visste at en slik regjering ville motsette seg enhver direkte britisk intervensjon  i Transvaal.

Milner var overbevist om at dersom tilstanden fikk fortsette, ville det ende i at Storbritannia mistet Sør–Afrika. Han dro derfor til England i november 1898. Han dro tilbake til Kappkolonien i februar 1899 med full støtte fra [[Joseph Chamberlain]], selv om regjeringen fremdeles klamret seg til håpet om at den moderate delen av nederlenderne i Kapp og Oranjefristaten ville oppfordre Kruger til å gi stemmerett til uitlanderne. Han fant situasjonen mer kritisk enn da han dro ti uker tidligere. I Johannesburg var stemningen spent, mens general [[William Francis Butler|William Butler]] som fungerte som høykommissær i Milners fravær, hadde gjort at det så ut som han ikke støttet uitlanderne i deres krav.

Den 4. mai skrev Milner et brev til kolonikontoret i London hvor han insisterte på at medisinen for å bli kvitt uroen i Transvaal var å rykke ondet opp med roten. «Det kan virke som et paradoks,» skrev han, «men det er sant at den eneste veien til å beskytte våre undersåtter, er å hjelpe dem med å slutte å være våre undersåtter.» Politikken med å la ting være gikk bare fra vondt til verre, og «saken for intervensjon er overveldende». Milner følte at kun kunne bli stabilitet i regionen dersom uitlanderne i Transvaal fikk stemmerett. Han hadde ikke basert sin sak mot Transvaal på ordlyden i konvensjonene og regnet bruken av ordet «[[suzerenitet]]» kun som et «[[etymologi]]sk spørsmål», men han innså at spetakkelet av tusenvis av britiske undersåtter i Transvaal i form av «[[heloter]]» som han uttrykte det, undergrov prestisjen til Storbritannia i Sør–Afrika. Han ba om «slående bevis» for den britiske regjeringens intensjon om ikke å bli kastet fra sin ledende stilling. Denne sendingen ble telegrafert til London og var ment for umiddelbar publisering, men den ble holdt hemmelig en stund av regjeringen hjemme i Storbritannia.

Budskapet i sendingen var derimot kjent for de ledende politikerne i Kapp, og på initiativ fra [[Jan Hendrik Hofmeyr]] ble det avholdt en fredskonferanse 31. mai til 5. juni i [[Bloemfontein]] mellom høykommissæren og Kruger. Milner la frem tre krav: Transvaal måtte innføre en valglov som umiddelbart gav uitlanderne stemmerett, [[engelsk]] skulle brukes av parlamentet i Transvaal og alle lover fra parlamentet skulle vurderes og godkjennes av det britiske parlamentet. Dette var krav Milner visste at Kruger aldri ville gå med på. Kruger forlot møtet i tårer.