Redigerer Alexander L. Kielland (plattform) (avsnitt)

== Ulykken den 27. mars 1980 ==
[[Fil:Alexander L Kielland Column D drifting in the water NOMF-02697-1-172.jpg|thumb|200px|D-søylen flytende i vannet.{{Byline|Norsk Oljemuseum}}]]

=== Utgangspunkt før ulykken inntraff ===
«Alexander L. Kielland» lå tett ved og nordøst for produksjonsplattformen «Edda 2/7&nbsp;C» i posisjon {{Koord|56|27|53.42|N|3|6|16.07|Ø|scale:5000000}}. Dette tilsvarer ca. samme nordlige [[Breddegrad|bredde]] som [[Edinburgh]] og 385&nbsp;km fra både norskekysten og [[Nederland]]. «Alexander L. Kielland» hadde da fungert som boligplattform for «Edda 2/7&nbsp;C» i ca. 9 måneder og lå bare ca. 25&nbsp;meter fra denne. Mellom dem var en gangbro som kunne heves i dårlig vær.

I løpet av 27.&nbsp;mars 1980 ble værforholdene dårligere. Vindhastigheten økte til 16–20&nbsp;m/s med opp til [[Beauforts skala#Skalaen|styrke 10]], full storm, i kastene. [[Signifikant bølgehøyde]] økte til 6–8&nbsp;m.<ref>NOU 1981:11 side 251-253.</ref> Lufttemperaturen var 4 til 6 grader og sjøtemperaturen på noe over 6&nbsp;°C.

Da skiftet sluttet på «Edda 2/7&nbsp;C», vendte arbeiderne tilbake til boligplattformen ved 18-tiden. Kort tid etter ble broen hevet og «Alexander L. Kielland» flyttet noe lenger bort fra produksjonsplattformen ved manøvrering av ankervinsjene. Plattformen hadde på åpent hav et ankringssystem med to liner fra hvert av de fem skaftene – til sammen ti liner. Det ble brukt wire i ankerlinene og ett anker for hver line. Når plattformen var forankret inntil en annen plattform, som ved «Edda 2/7&nbsp;C», ble ikke ankerlinene i hjørne C brukt.<ref>NOU 1981:11, side 14 og 37.</ref> Plattformen hadde altså ved «Edda 2/7&nbsp;C» et ankringssystem med to liner fra hver av skaftene A, B, D og E – til sammen åtte liner. Denne reduksjonen av antall ankere hadde ikke vært gjenstand for godkjenning hos Sjøfartsdirektoratet.<ref>NOU 1981:11, side 47 og 53.</ref> Grunnen til at færre liner ble brukt var trolig at linene fra hjørne C ville ha kommet for nær «Edda 2/7&nbsp;C», og kunne ha blitt ødelagt eller gjort skade på «Edda 2/7&nbsp;C». Dette var vanlig praksis, og ankrene C1 og C2 hadde heller ikke vært i bruk ved andre plattformer siden 1977. Ankrene var testet med en strekklast på 100 tonn og godt satt.<ref name="NOU_1981:11_s53" /> Telleverket for utlagt wire fungerte ikke. I stedet ble antall lag wire på trommelen benyttet som en indikasjon.<ref name="NOU_1981:11_s53" /> Granskingskommisjonen vurderte at avlesningene av linestrekket var rimelig korrekt.<ref name="NOU_1981:11_s53" />

For tilfelle av uhell var det stasjonert flere hjelpefartøy ved plattformene på Ekofisk. Beredskapsplanen forutsatte at med tre hjelpefartøy skulle minst ett kunne nå frem til enhver av installasjonene på maksimum 25 minutter. Hjelpefartøyene som skulle sikre «Edda 2/7&nbsp;C» og «Alexander L. Kielland» samt «Eldfisk Alpha» og «Eldfisk Bravo» var MS «Silver Pit», en ombygd tråler. Om bord hadde man en hurtiggående [[livbåt]] og en [[redningsbåt]] med [[vannjet]]. Redningsbåten hadde et mannskap på tre og kapasitet til å ta om bord 12 nødstedte personer.

Kapteinen hadde anvisninger om å holde seg i det såkalte område 3, midt mellom «Eldfisk Alpha» og «Edda 2/7&nbsp;C». Skipet hadde likevel gjennom flere måneder posisjon i nærheten av «Eldfisk Bravo». I mars overtok en ny kaptein på MS «Silver Pit». Informasjonen han fikk om hvilke oppgaver skipet hadde var mangelfull og uklar. I sin senere forklaring for undersøkelseskommisjonen uttalte kapteinen at han hadde gått ut fra at han bare var ansvarlig for MS «Eldfisk Bravo».

Totalt var det ved utgangspunktet for ulykken 212 personer om bord. Mellom 50 og 80 av disse befant seg i to kinosaler, ca. 50 i [[messe (spiserom)|messen]] og resten på lugarene.

=== Ulykkesforløp ===
Like før klokken 18:30 gikk et kraftig smell etterfulgt av vibrasjoner gjennom «Alexander L. Kielland». De fleste om bord trodde dette var støt fra de kraftige bølgene som slo mot plattformen. Etter et nytt støt gikk det kraftige rystelser gjennom plattformen og den krenget raskt mot [[styrbord]] med en slagside opp mot 30–35°.<ref name="NOU 1981:11_s12" />
Arbeideren Tony Sylvester beskrev situasjonen slik: «''Alle trodde nå det var slutten. Et voldsomt smell, kort etter ett til og umiddelbart etter veltet hele greia over 45 grader''».<ref name="Spiegel238" />

Vakthavende [[telegrafist]] på «Alexander L. Kielland» sendte umiddelbart etter den innledende krengingen ut et [[Mayday]]-signal på VHF kanal 9 – en kanal som alle stasjoner på Ekofisk rutinemessig lyttet til. Deretter entret han livbåt 5. Her holdt han via livbåtens VHF-stasjon, «Edda 2/7&nbsp;C» løpende orientert om utviklingen. Det første nødsignalet ble oppfanget på et håndapparat av Baste Fanebust, skipskoordinator på Ekofisk. Umiddelbart dirigerte han alle skip i Ekofiskfeltet til ulykkesstedet.

Et transporthelikopter som befant seg på en av plattformene tok umiddelbart av, men hadde ingen redningsutrustning. Det kunne ikke lande på det skjeve helikopterdekket og kunne ikke bidra i redningsarbeidet.

[[Hovedredningssentralen]] for Sydnorge ble varslet og ca. klokken 18:42 var skip i [[Nordsjøen]], i Norge, [[Danmark]], [[Skottland]], [[Nederland]] og [[Tyskland]] alarmert. De første norske [[Sea King]] redningshelikoptrene tok av ca. klokken 19:30. Samtidig tok to helikoptre og et oppklaringsfly av fra [[Storbritannia]]. Ytterligere maskiner kom til, men tåke førte til problemer for disse.

Overalt på plattformen begynte utstyr å rase over mot styrbord. I den store kinosalen i sekkerommet trengte utstyr fra rommet utenfor inn gjennom lettveggene og flere ble skadet. I boenhetene falt løse skap overende og skap og møbler sperret dører og korridorer. Kort tid etter falt både lys og alarmsignaler ut, dieselaggregatene hadde stanset grunnet den kraftige slagsiden. Det var dermed ikke lenger mulig å endre ballasteringen for å kompensere tapet av oppdrift.

En kort stund ble plattformen liggende, øyensynlig stabil. Vannet trengte imidlertid fortsatt inn i dekkshuset og i søylene C og E gjennom dører, luker og lufteåpninger som normalt lå langt over havnivå. Enkelte av disse var heller ikke lukket etter reglementet. Andre var ikke sterke nok til å motstå det økende vannpresset. Etter at vannet hadde trengt inn i nedre dekk slet fire sementsiloer seg løs fra nedre dekk og ble løftet flere meter. Rørføringer til disse brakk og vann trengte inn i silotankene, oppdriften ble hurtig redusert. Slagsiden tiltok over et tidsrom på ca. 20&nbsp;minutter til plattformen ca. klokken 19:00 gikk rundt og ble liggende opp ned.

[[Fil:ALK deck rescue norwegian.png|thumb|200px|Redningsstasjonene på «Alexander L. Kielland».]]
[[Fil:Edda 2-7C and rescue boats after capsizing of ALK NOMF-02734-1-012.jpg|thumb|200px|«Edda 2/7&nbsp;C» og redningsfartøy etter ulykken.{{Byline|Norsk Oljemuseum}}]]
[[Fil:Edda 2-7C and the capsized Alexander L Kielland NOMF-02663-1-651.jpg|200px|thumb|Av den kantrede riggen sees kun de runde oppdriftselementene.{{Byline|Norsk Oljemuseum}}]]

Om bord på «Alexander L. Kielland» var det syv motordrevne livbåter, hver for 50 personer og en noe mindre beredskapsbåt. Videre fire større [[redningsflåte]]r som måtte sjøsettes og seks mindre som kunne kastes over bord og som selv ville frigjøre seg og flyte opp om de havnet i vannet. Til sammen skulle det dermed være plass til 400 personer. I nærheten av redningsstasjonene var det åtte kasser med [[redningsvest]]er. I tillegg var flere fordelt på boligkvarterene og andre steder, til sammen 541 vester. Bare plattformens faste besetning var rutinemessig utstyrt med [[redningsdrakt]]er. Noen av de øvrige hadde også drakter, men disse var for en stor del oppbevart på «Edda 2/7&nbsp;C» da disse antrekkene er omfangsrike og tungvinte å bringe med seg.

Fra kinosalene var det bare én luke tilgjengelig for rømming mot den krengende plattformens høyeste punkt – søyle B. I boenhetene fikk flere problemer med å komme ut grunnet møbler og andre gjenstander som forskjøv seg og blokkerte utgangene. Enkelte kom seg ut gjennom vinduene. Forholdene gjorde det vanskelig for mange å nå frem til redningsmidlene.

Livbåt 1 var plassert på hekken av «Alexander L. Kielland» under helikopterdekket. Her tok 26 personer seg om bord. Grunnet krengingen var det bare ca. 2&nbsp;m til havflaten da båten ble satt ut. En lyktes med å løse ut heisekroken forut, men ikke akter. Båten ble slått mot et av stagene og styrehuset ble knust. Gjennom det knuste styrehuset lyktes en i å frigjøre aktre heisekrok. Etter frigjøringen klarte man å starte motoren og båten kom fri av det farlige området. En oppnådde radiokontakt med MS «Silver Pit» og MS «Normand Skipper». MS «Silver Pit» klarte imidlertid ikke å finne livbåten. Først klokken 01:20 den 29. mars ble båt 1 funnet av MS «Silver Pit» og MS «Normand Skipper». Grunnet sjøgangen var de ikke i stand til å ta opp de nødstedte. Disse ble først tatt opp ca. klokken 03:00 av to norske helikoptre.

Livbåt 2 var også plassert under helikopterdekket. På grunn av krengningen kom denne båten delvis under vann og da det bare var 26 personer som nådde denne redningsstasjonen gikk alle om bord i båt&nbsp;1.

Livbåtene 3, 4 og 7 ble alle låret, men en lyktes ikke med å frigjøre dem fra heisekrokene og de ble slått i stykker mot plattformen av sjøene.

Båt 5 hadde stasjon på toppen av B-søylen. 14 personer tok seg om bord i denne. Båten ble frigjort, men ikke låret før plattformen kantret. Båten ble liggende opp ned i sjøen og det er ukjent hvordan heisekrokene ble utløst, enten manuelt eller ved at de ble revet ut. En del personer svømte i sjøen utenfor båten. Ved samlet innsats av dem om bord lyktes en med å snu båten. Deretter ble 19 personer tatt om bord. I livbåt 5 ble [[nødpeilesender]]en utløst og ca. klokken 19:30 ble båten funnet av forsyningsfartøyet «Normand Skipper». «Normand Skipper» var heller ikke utrustet for redningsinnsats, men det lyktes å ta opp tolv personer via [[entrenett]]. Da ble aksjonen utsatt idet en fant metoden for farlig. Av de resterende 21 personene ble 17 tatt opp av et norsk redningshelikopter og fire av et helikopter fra Helikopter Service A/S mellom klokken 02:30 og 04:00.
 
Båt 6 hadde stasjon på toppen av D-søylen og forsvant da denne ble revet løs.

«Mann over bord»-båten (MOB) var av type Harding 20M med plass for 20 personer. Den var plassert på nedre dekk mellom søyle B og C.<ref name="NOU_1981:11_s222" /> NOU 1981:11 omtaler ikke denne båten på annen måte enn at fire mann reddet seg fra denne over i en flåte.<ref name="NOU 1981:11 s. 144" /> En må anta at denne båten kom på vannet ved en tilfeldighet da plattformen kantret.

Om bord på «Alexander L. Kielland» var det åtte lårbare flåter og tolv kast-overbord-flåter. Fire flåter var tatt i land for inspeksjon, men det skal i tillegg ha vært seks-åtte flåter i reserve for å kompensere for dette.<ref name="NOU_1981:11_s222" /> 
Begge typer med en kapasitet på 20 mann. Ingen av redningsflåtene ble satt ut, men da plattformen kantret ble flere automatisk frigjort, fløt opp og blåste seg opp. To personer kom seg opp i en av disse flåtene. En annen hadde ikke klart å komme om bord i en annen av flåtene, han hadde ikke klart å lukke redningsdrakten og nå var han for tung. Han hadde lyktes med å tre armene innenfor gripelinene og hang etter flåten til han ble tatt opp av en forsyningsbåt klokken 19:15. Fra «Edda 2/7&nbsp;C» ble det kastet seks 12-mannsflåter på sjøen. Ni mann tok seg om bord i en. De ble senere tatt opp av et britisk redningshelikopter. Fem tok seg om bord i en annen. Flåten drev i sjøen og en mann svømte til denne og klarte å ta seg om bord. De øvrige fire hadde først kommet seg om bord i MOB-båten og hoppet fra denne over i flåten da denne drev forbi. Av disse ble fire tatt opp av en forsyningsbåt, sistemann omkom under overføringen fra flåten.<ref name="NOU 1981:11 s. 144" />

Ved bruk av en personellkurv i én av de to kranene lyktes det «Edda 2/7 C» å hente opp syv som svømte i sjøen. Foruten redningsflåtene ble det også kastet over bord redningsvester og en forsøkte å slippe ned taustiger. På grunn av vinden nådde disse ikke ned til sjøen. Ytterligere syv personer ble reddet av forsyningsbåter i området.

Da ulykken inntraff, befant hjelpefartøyet MS «Silver Pit» seg en [[nautisk mil]] sydøst for «Eldfisk Bravo» og dermed seks nm fra «Alexander L. Kielland». MS «Silver Pit» nådde frem til ulykkesstedet først etter klokken 19:15, tre kvarter etter at plattformen hadde gått rundt, og kunne ikke bidra til å redde noen.

Av de 89 som ble reddet var det bare 59 som hadde redningsvest og åtte med redningsdrakt. Av disse åtte var det hele syv som ikke hadde klart å lukke drakten skikkelig. Fire personer med redningsdrakt ble funnet døde.<ref name="Bossow180">Bossow s. 180</ref>
Christian Naess, kaptein på «Normand Skipper» fortalte at de mislyktes i å få en person om bord da redningsdrakten var våt og glatt.<ref name="Kven117" />
På dette tidspunkt hadde ikke draktene utstyrt med redningsløkker for å kunne holde fast og heise i. Av de reddede hadde 49 vært i vannet, de fleste i 10–15 minutter. Fire hadde vært i vannet i nærmere én time. Otto Grinde og Ola Gaustad var to av dem som ble reddet etter nærmere 55 minutt i den iskalde sjøen. Begge ble reddet av samme mann, overstyrmannen Sven Erik Pedersen fra supplybåten «Tender Power». Han stupte i sjøen og fikk dratt dem om bord. Otto Grinde ble plukket opp først og var bevisstløs da Pedersen fikk dratt han ut fra under båten etter håret. Kort etter ble Gaustad plukket opp og fikk øye på Grinde som lå i køya ved siden av. Grinde var da blå over hele kroppen, han hadde ikke hatt redningsdrakt slik som Gaustad. Både Ola Gaustad og Otto Grinde overlevde denne katastrofale ulykken og kom fra det hele uten varige mén.

I redningsinnsatsen, frem til den ble avsluttet den 29. mars klokken 19:00, deltok 71 sivile og ni militære skip. Videre 19 redningshelikopter og syv fly. De skadde ble overført til [[Stavanger Universitetssjukehus|Rogaland sykehus]] i Stavanger. Sykehuset var ikke forberedt for en ulykke av et slikt omfang. Likevel klarte de å etablere en medisinsk hjelpestasjon på [[Stavanger lufthavn, Sola|Sola]] flyplass og sendte et medisinsk team til Ekofiskfeltet.

Ni måneder etter ulykken ble det gjennomført en undersøkelse som fastslo at en rekke av dem som deltok i redningsaksjonen hadde utsatt seg for betydelig risiko og at mange hadde pådratt seg 
[[posttraumatisk stresslidelse|posttraumatiske lidelser]].<ref name="Ersland38-49" />