Redigerer Aleksandra Kollontaj (avsnitt)

===Politiker og forfatter===
Etter [[februarrevolusjonen 1917|februarrevolusjonen]] i 1917 kom hun tilbake til Russland og deltok aktivt i [[oktoberrevolusjonen]], hvorpå hun frem til 1918 ble [[folkekommissar]] for sosiale spørsmål. Hun var en kort periode gift med bolsjeviklederen [[Pavel Dybenko]].

Kollontaj var overbevist [[Sosialisme|sosialist]] og [[Feminisme|feminist]] og gikk inn for ekte arbeidermakt, kvinners frigjøring og det konvensjonelle ekteskapets avskaffelse. Hun tok imidlertid sterk avstand fra den borgerlige feminisme ettersom hun anså at man bare gjennom sosialismen kunne nå likestilling mellom kjønnene. Den type av feminisme som hun gikk inn for kunne best betegnes som radikalfeminisme, og hennes tanker fikk atter aktualitet innen feministisk forskning på 1970-tallet.<ref name="Boynton">{{bokref|efternamn=Boynton|förnamn=Victoria|titel=Encyclopedia of Women's Autobiography: K-Z|år=2005|utgivare=Greenwood Publishing Group|sid=326|url=http://books.google.se/books?id=W0pRCki6Jn8C}}</ref>

Kollontajs politiske kamp bestod i å forandre ekteskapet fra grunnen av, kollektiv oppdragelse og kvinnens seksuelle frigjøring. Hun møtte hard motstand fra konservative retninger innen [[Sovjetunionens kommunistiske parti|det kommunistiske parti]] som anså at hennes tanker ikke var realistiske å virkeliggjøre i et ungt Sovjetunionen som kjempet med økonomiske problemer, barns situasjon on prostitusjon.<ref name="Boynton" /> På grunn av sine politiske standpunkter ble Kollontaj tidvis stemplet som en fiende av partiet og en småborgerlig feminist.<ref>{{bokref|efternamn=Pleijel|förnamn=Agneta|författarlänk=Agneta Pleijel|titel="Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313)|år=1976|utgivare=Stockholm: Litteraturfrämjandet|isbn=91-7448-131-2|sid=300}}</ref>

Kollontaj var en av mange kommunister som var kritiske til det tiltagende autoritære styre i Sovjetunionen. Hun var medlem i opposisjonsbevegelsen [[Arbeideropposisjonen]] innen kommunistpartiet som stilte krav om desentralisering, arbeidermakt, like lønner, fri sykepleie, fri utdannelse og mer. På den 10. partikongressen (1921) ble samtlige av Arbeideropposisjonens krav forkastet, og partiledelsen fastslo at opposisjonsbevegelsen var kontrarevolusjonær samtidig som det ble besluttet at fraksjoner innen partiet stred mot [[Demokratisk sentralisme|den demokratiske sentralismens]] prinsipper og skulle forbys. Arbeideropposisjonen ble således en av de siste legale opposisjonsbevegelsene i Sovjetunionen.<ref>{{bokref|efternamn=Pleijel|förnamn=Agneta|författarlänk=Agneta Pleijel|titel="Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313)|år=1976|utgivare=Stockholm: Litteraturfrämjandet|isbn=91-7448-131-2|sid=293f}}</ref>

Hun skrev både politiske og skjønnlitterære bøker. Utover den digre [[biografi]]en skrev hun også et stort antall lengre artikler på svensk både under sin tid som [[ambassadør]] og før dette, blant annet i avisene ''[[Socialdemokraten]]'' og ''[[Stormklockan]].'' I [[Nazityskland]] ble Kollontajs verker ansett som upassende for [[Tysklands historie (1933–1945)|naziregimet]] og [[Nazisme|nazistisk ideologi]]. Hennes bøker ble således utrenset og brente i [[Nasjonalsosialistenes bokbrenning|bokbålene]] i 1933.

På grunn av sitt engasjement i Arbeideropposisjonen var Kollontajs politiske karriere på hjemmebane kraftig marginalisert. Hun unnkom fysiske represalier men kort etter Arbeideropposisjonens nederlag forlot hun landet.<ref name="Boynton" />