Redigerer Albania (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Albanias historie}}{{Refforbedreavsnitt}}[[Fil:Gjergj Kastrioti.jpg|thumb|left|[[Skanderbeg]] var en albansk folkehelt som reiste sine landsmenn i et vellykket opprør mot sterke osmanske stridskrefter.]]

Den vanligste oppfatningen av albanerne er at de nedstammer fra antikkens illyrere. De var et folk som bebodde mesteparten av østkysten av Adriaterhavet noen årtusener før år 0, og de hadde kolonier blant annet på [[Sicilia]].

Albania har vært del av en rekke [[Hellas|greske]] [[koloni]]er, etterfulgt av en periode som del av den [[romer]]ske provins [[Illyricum]]. 

Albania kom første gang under [[Det osmanske riket]] i [[1385]]. I 1444 gjorde Albanias nasjonalhelt [[Gjergj Kastriot Skanderbeg]] opprør, og skapte en selvstendig albansk stat.

Skanderbegs Albania fikk stor betydning for Europa fordi det bremset Det osmanske rikets frammarsj, og Skanderbeg ble en berømt statsleder. Hans stat overlevde hans død med ti år, men brøt sammen mot den osmanske overmakten fra 1478. Etter Skanderbegs død, døde også den tidlige albanske kulturen – og den tradisjonelle kristne befolkningen ble påtvunget en osmansk form for islam. Flere hundre år etter var Albania fortsatt preget av osmanenes voldsomme ødeleggelser da de tok hevn over Skanderbeg.

Den albanske politiske og kulturelle renessansen på [[1800-tallet]] hadde sterke røtter i [[Kosovo]] (albansk Kosova). Ønsket om et forent Albania tvers over det albanerne ser som den kunstige grensen mellom Albania og Kosovo har fra da av hele tiden vært en sterk faktor i albansk politikk.

Etter [[Første Balkankrig|den første Balkankrigen]] ønsket Albania uavhengighet fra Det osmanske riket. I desember [[1912]] samlet diplomater fra Europas stormakter seg i London for å avgjøre Balkans framtid. Området var et etnisk lappeteppe, men det viktigste prinsippet var å hindre at Serbia ble for dominerende i regionen. Albania ble derfor anerkjent som egen stat. Slik hindret de også at Serbia fikk bygge havner langs kysten av Adriaterhavet<ref>Jan Ingar Thon, "Levende historie" nummer 6 2013, side 52</ref>. 

Landet var fremdeles preget av indre uro. Under [[andre verdenskrig]] var landet okkupert av [[Italia]]. En kommunistisk motstandsbevegelse under [[Enver Hoxha]] overtok makten da først italienerne og deretter tyskerne trakk seg ut av landet.

Albanias utenrikspolitikk etter at folkerepublikken ble proklamert 29. november 1944 var i stor grad styrt av motsetningen til den store naboen og hovedfienden, [[Jugoslavia]]. Opp til bruddet med [[Stalin]] i 1948 regnet [[Tito]] med at Albania kom til å inngå i Jugoslavia som egen provins. Da bruddet kom, allierte Enver Hoxha seg nært med Sovjetunionen mot Jugoslavia, og holdt på denne alliansen helt til Jugoslavia og Sovjet tilnærmet seg hverandre etter 1956. Fra da av kom Hoxhas regime i stadig skarpere motsetning til Sovjet, og allierte seg i stedet med [[Kina]], som på denne tiden var skarpt kritisk mot Jugoslavia. I noen år ble Albania sett som Kinas nærmeste internasjonale allierte, og [[Mao Zedong]] kalte Albania ''sosialismens fyrtårn i Europa''. Men da Kina og Jugoslavia fikk et bedre forhold i [[1970-årene]], begynte Albania fra 1976 å kritisere Kina skarpt. Etter dette og frem til folkerepublikkens sammenbrudd i [[1990]] var Albania en meget isolert stat.

Fra da av har Albania orientert seg mot [[EU]], særlig mot [[Italia]], og mot USA. Men den gamle motsetningen til Jugoslavia og spesielt Serbia har blitt skjerpet av krisene i Kosovo. Albania mottok en veldig flyktningstrøm fra Kosovo før og under krigen i 1999, og stilte opp som base for [[NATO]] og USA mot Rest-Jugoslavia.

Sosialt utviklet Albania seg fra 1945 fra å være et av de fattigste og minst moderne land i Europa til å bygge ut en del industri. Landet har gode forutsetninger for [[vannkraft]] og kom langt i å utbygge strømnettet. Skolevesenet og helsevesenet gjorde store framskritt. Dette ble finansiert på tre måter:

* ved å holde levestandarden lav, men med svært små lønnsforskjeller og relativt stor sosial trygghet, 
* med omfattende utenlandsk støtte fra Sovjet (før 1960) og Kina (før 1976),
* med eksport som ga hard valuta.

Et brutalt maktapparat og altomfattende hemmelig politi, kombinert med en intens patriotisk propaganda som vakte gjenklang i et lite, sterkt nasjonalistisk folk som nesten aldri hadde vært selvstendig, bidro til politisk stabilitet. 

På slutten av 1980-årene gikk økonomien stadig dårligere. Isolasjonen bidro til at Albania manglet kapital til å modernisere industrien. Utenlandske storebrødre som var villige til å betale for store investeringer fantes ikke lenger. Teknologisk sakket Albania stadig lengre etter, og eksporten ga stadig mindre hard valuta. Samtidig skapte store sosialbudsjetter som regjeringen ikke våget å skjære ned på, og en dyr militær opprustning, til at det reelle statlige underskuddet bare vokste.

Da folkerepublikken brøt sammen i 1990 førte det også til en voldsom krise i det økonomiske og sosiale systemet. Mesteparten av storindustrien ble lagt ned, og i byene ble det brått massearbeidsløshet. I jordbruket, som var blitt kollektivisert i stadig større, mer topptunge enheter, tok bøndene over jord og tok med kveg, maskineri osv. hjem til sine små jordlapper. Resultatet var at vanningsanlegg og annen infrastruktur forsvant, ingen fikk råd til å bruke landbruksmaskiner lenger, og etter et par år lå mesteparten av jorda brakk. Skoler og andre sosiale institusjoner som var knyttet til de oppløste kollektivbrukene forsvant mange steder, og dermed hadde også mange barn på landbygda ikke lenger skolegang.

Resultatet ble sosialt kaos, omfattende hærverk mot offentlige bygninger, skoler osv. over hele landet, og massekriminalitet.

Den berømte episoden da unge arbeidsløse (mange av dem fra landsbygda) kapret et skip for å seile til Italia (blant annet kjent fra bildene til [[Benneton]]), fikk den italienske regjeringen til å gripe inn for å hindre at Albania brøt helt sammen, og at en mye større flom av desperate økonomiske flyktninger dermed skulle velte over Adriaterhavet. Italienske militære distribuerte mel over hele landet, og ble en garantist for at det ikke skulle bryte ut akutt sult.

En ny regjering under president [[Sali Berisha]] støttet blant annet en økonomisk pyramide.{{Trenger referanse}} Pyramiden fristet med løfter om eventyrlige profitter. På denne tiden hadde mange yngre albanere fått jobb i utlandet, særlig i Hellas og Italia, og sendte store pengebeløp hjem til familien. Mange lot seg lure til å investere alt de hadde. Da pyramidesvindelen brøt sammen i 1996 ble resultatet en periode med anarki og borgerkrig.

Senere har situasjonen i Albania relativt sett stabilisert seg, men store uløste problemer etter sammenbruddet i 1990, borgerkrigen i 1996 og krigen i Jugoslavia/Kosovo 1999 med den påfølgende veldige flyktningstrømmen, har satt dype arr i det albanske samfunnet og blant annet ført til store problemer med kriminalitet og korrupsjon. 

[[Fil:Albania_bunkers.jpg|thumb|[[Enver Hoxha]] lot bygge hundretusenvis av bunkere over hele Albania for at forsvare landet mot et eventuelt fremtidig militært angrep fra vesten.]]