Redigerer Aemilianus (avsnitt)

=== Aemilianus' tre måneder ===
[[Fil:Antoninianus Aemilianus-RIC 0015.jpg|thumb|left|250px|Mynt med Aemilianus' profil, motsatt side viser krigsguden [[Mars (gud)|Mars]], en referanse til hans styrke som militær leder.]]
Aemilianus fortsatte videre mot Roma. Det romerske senatet, etter en kort opposisjon,<ref>Aurelius Victor, 31.3.</ref> besluttet å anerkjenne ham som keiser. I henhold til en del kilder skal Aemilianus deretter ha sendt et brev til senatet hvor han lovte å kjempe for [[Romerriket]] i [[Trakia]] og mot [[Perserriket]], og frafalle sin makt til senatet som han betraktet seg selv som en general av.<ref name="Zonaras21" /><ref>''Anonymous Continuator of Cassius Dio'', fr. 2.</ref> Han mottok deretter titlene ''Pius'', ''Felix'' og ''Pater Patriæ'', ''tribunicia potestas'', og ble forfremmet til rangen av ''[[pontifex maximus]]''; han ble imidlertid ikke forfremmet til ''consulate'', antagelig for at han ikke var sønn av en senator.<ref name="beale">Beale, Richard: [http://sonic.net/~rbeale/mysite/roman_imperial_coins_of_249253.htm «Roman Imperial Coins of 249–253 A.D.»]   {{Wayback|url=http://sonic.net/~rbeale/mysite/roman_imperial_coins_of_249253.htm |date=20080720111436 }}</ref> De mynter han fikk preget viser at hans egen [[propaganda]] fokuserte på hans dyktighet som militær kommandant — han hadde beseiret goterne da ingen trodde det var mulig og således beviste at han var den rette mannen for jobben å gjenopprette Romerrikets makt.<ref name="beale" />

Imidlertid var [[Valerian I|Valerian]] (Valerianus), guvernør for provinsene ved [[Rhinen]], på marsj sørover med en hær som i henhold til Zosimus hadde blitt tilkalt som forsterkninger av Gallus.<ref>Zosimus, i.28.3.</ref> Dagens historikere mener at denne hæren, muligens mobilisert for en påhvilende militær kampanje i øst, ble satt i bevegelse først etter Gallus' død for at Valerian ville gripe sjansen til selv å ta makten.<ref>Potter, David S. (1990): ''Prophecy and History in the Crisis of the Roman Empire''. Oxford: Oxford University Press, s. 322.</ref> Aemilianus' menn, som fryktet en innbyrdeskrig og ikke minst Valerians langt større hær, gjorde mytteri. De drepte Aemilianus ved [[Spoletium]]<ref name="Potter252">Potter (2004), s. 252</ref> eller ved broen Sanguinarium, mellom [[Oricoli|Oriculum]] og [[Narni]]a (halvveis mellom Spoletium og Roma), og anerkjente Valerian som den nye keiser.<ref>Zonaras, 12.22; ''Epitome de Caesaribus'', 31.2; Zosimus, i.29.1; ''[[Kronograf av 354]]''. Kun [[Aurelius Victor]] rapporterte at Aemilianus døde av sykdom (31.3).</ref>

Etter Aemilianus' død, ble en ''[[damnatio memoriæ]]'' erklært mot ham en gang mellom slutten av juli og midten av september.<ref name="varner" /><ref name="Potter252" /> Det er mulig at usurpatoren [[Silbannacus]] var en offiser som ble etterlatt i Roma av Aemilianus før han dro ut for å møte Valerian. Han forsøkte senere å bli keiser, men ble også drept.<ref>Estiot, Sylviane (1996): «L'empereur Silbannacus. Un second antoninien» i: ''Revue numismatique'', '''151''', s. 105–117.</ref>

Den problemfylte keisertiden til Aemilianus ble kanskje best oppsummert av [[Eutropius (historiker)|Eutropius]]:
{{Sitat|''Aemilianus kom fra en meget ubetydelig familie, hans styre var enda mer ubetydelig, og ble drept i den tredje måneden [av sitt styre]''.<ref>Eutropius: ''Brevarium ab Urbe condita'', 9.6</ref>}}