Redigerer Aérospatiale-BAC Concorde (avsnitt)

=== Oppfinnelser og nye tekniske løsninger ===
Da utviklingen var på sitt mest intense på midten av 1960-tallet, var over 200&nbsp;000 mann og i overkant av 600 ulike bedrifter involvert i prosjektet, hvor en stor del av disse var engasjert med motorene. Utgangspunktet ble lagt til Olympus-motorene, som var blitt utviklet og senere testet og produsert til de britiske bombeflyene av typen Avro Vulcan. Olympus-motoren var ikke av typen [[turbofan]] slik som den mest utbredte motortypen på datidens jetdrevne passasjerfly, men av typen [[turbojet]] med etterbrenner, som var utbredt innenfor det militære på grunn av dens større kraftpotensiale. Det var nettopp dette potensialet som kunne bidra til at det prosjekterte flyet kunne nå supersoniske hastigheter.

Det neste problemet som møtte ingeniørene var farten som motorene skapte, og som potensielt kunne gi flyet en toppfart på rundt 3 000&nbsp;km/t og samtidig en problematisk varmefriksjon på grunn av luftmotstanden. De daværende materialene som ble brukt i byggingen av ordinære fly på denne tiden var i utgangspunktet ikke gode nok til å takle disse ekstreme temperaturene, og den nærmeste løsningen lå i lettvektsmaterialet [[Titan (grunnstoff)|titan]], som til slutt ble forkastet på grunn av at det var for kostbart. For å finne balansen mellom vekt og evnen til å motstå ekstreme temperatursvingninger ble det besluttet å bygge Concorde av aluminiumslegeringen [[duraluminium]]. Dette materialet kunne for øvrig ikke bli varmere enn 127&nbsp;°C hvis det fortsatt skulle bevare sine strukturelle egenskaper, og ut ifra beregninger måtte ingeniørene finne en tilstrekkelig marsjfart slik at motorene og resten flyet kunne fungere optimalt. Denne marsjfarten ble derfor satt til [[mach]] 2,02, eller 2 100&nbsp;km/t. Beregningene viste også at friksjonen som flyet møtte i disse hastighetene fikk flyskroget til å strekkes opp mot 30 centimeter, noe som gav store krav til festeskjøter og eksteriørmaling.

Over hundre uforpliktende leveringsordre ble skrevet på det prosjekterte langdistanseflyet, og disse som kom fra de største flyselskapene i verden på den tiden, hvor blant andre [[Pan American World Airways|Pan Am]], [[British Overseas Airways Corporation|BOAC]] og Air France var de første som skrev ordre på typen. [[Oljekrisen|Oljekrisen i 1973]] satte dog en stopper for de fleste ordrene, og til sist var det bare to operatører som opprettholdt sine ordre: Air France og British Airways. Testingen av flytypen fortsatte gjennom første halvdel av 70-tallet, til den endelig ble introdusert for de to operatørene i [[1976]].