Redigerer 20. juli-attentatet (avsnitt)

=== Pressens opplevelse ===
20. juli satt ''[[Aftenposten]]s'' korrespondent [[Theo Findahl]] ved [[skrivemaskin]]en i presseklubben på Leipziger Platz (ved [[Potsdamer Platz]] og like sør for Hitlers rikskanselli<ref>
[https://www.berlin.de/mauer/en/sites/other-key-sites/potsdamer-platz-and-leipziger-platz/ Tvillingplassene Potsdamer og Leipziger Platz]</ref>). Jacob Kronika, (1897-1982) fra det danske mindretallet bosatt i Tyskland, og fra 1940 korrespondent for ''[[Svenska Dagbladet]]'',<ref>Jespersen, Verner: «Jacob Kronika» i ''Dansk Biografisk Leksikon'' på lex.dk. Hentet 10. april 2025 fra [https://biografiskleksikon.lex.dk/Jacob_Kronika]</ref> kunne fortelle at det nettopp hadde vært et attentat mot Hitler; kilden sin kunne han ikke røpe. En rekke kjente offiserer var såret, men Hitler selv hadde overlevd.<ref>[[Theo Findahl]]: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 113), Aschehoug 1945</ref> Medarbeideren fra ''Deutsches Nachrichtenbüro'' (det tyske nyhetsbyrået, DNB) sa da at han hadde hørt nyheten kl 17:30 og kunne oppgi navnene på de sårede. Etter kl 18:15 kunne pressen fritt melde om attentatet, men ikke <u>hvor</u> det fant sted. I stedet burde det nevnes at attentatet skyldtes ''Feindwirkung'' («fienders verk»). Noen ringte Goebbels' utenriksavdeling, men de visste ingenting, og det var svært påfallende at DNB var bedre informert enn propagandaministeriet. Kl 18:45 fortalte radioen nyheten; da var aviser i [[Stockholm]] alt på gaten med ekstranummer om saken. Findahl fikk [[Oslo]] på tråden, og formidlet DNBs versjon til ''Aftenposten''.<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 114)</ref>
[[Fil:Der_Angriff_head.jpg|thumb|Avisen ''Der Angriff'' («Angrepet») var offisiell avis for Berlins ''[[Gau]].]]
[[Fil:Otto_Ernst_Remer_portrait.JPG|thumb|Otto Remer (1912-97). Høsten 1992 ble han, i en alder av 80, dømt til fengsel i Tyskland for å utbre nazistisk [[propaganda]] og [[Holocaustbenektelse|fornekte holocaust]].]]
Men så ble det uro utenfor. Soldater fra både hæren og SS stilte seg med [[maskingevær]] på gatehjørne og ved nedgangene til [[tunnelbane]]n; men våpnene var rettet mot regjeringsbygningene. Klokken nærmet seg 19, og journalister som sprang ut for å innhente opplysninger, fikk ikke komme innenfor sperringen igjen. Noen mente Hitler var død, og at en ny ledelse - Goebbels, [[Heinrich Himmler|Himmler]] og [[Albert Speer]] - ville prøve å forhandle med England. Rundt kl 21 ble sperringen plutselig hevet etter to timers [[husarrest]]. Hitler selv holdt radiotale, deretter [[Karl Dönitz|admiral Dönitz]] som innskjerpet marinens folk at de måtte lyde ham, ingen andre. Så snakket [[Hermann Göring]] om [[usurpator]]er og at pilotene måtte ringe kontoret hans, om en ordre virket tvilsom. Men verken Goebbels, [[Joachim von Ribbentrop|Ribbentrop]] eller overkommandoen lot høre fra seg.<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 117)</ref> Berlinernes reaksjon slik Findahl opplevde den, var ren [[apati]]. Folk satt fast i tunnelbanen under regjeringskvartalet den tiden det var avsperret; togene stod i ro mellom [[Nordbahnhof stasjon|Stettiner Bahnhof]] og Potsdamer Platz, og passasjerene fryktet det skyldtes et angrep med [[giftgass]] eller [[rakett]]er som [[V1]]. Da de oppdaget at det bare var et attentat mot Hitler, sa en kvinne høyt «gudskjelov!» uten at noen reagerte. Når Findahl snakket med tyskere, sa de bare at «jaja, Hitler lever, det er kanskje godt for noe» - eller «huff ja, han lever, da kommer krigen til å vare».<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 118-20)</ref> 
[[Fil:Excavated_cells_from_the_basement_of_the_Gestapo_headquarters.jpg|thumb|Cellene i [[Gestapo]]s hovedkvarter i [[Prinz-Albrecht-Strasse]], hvor mange av konspiratørene og andre motstandsfolk ble torturert.]]
[[Fil:Bendlerstrasse, nå Stauffenbergstrasse.JPG|right|thumb|[[Bendlerblock]]. [[Henrettelse]]ne fant sted ved minnetavlen til venstre på bildet.<ref>[https://www.bmvg.de/en/history/the-bendlerblock Retterstedet i Bendlerblocks indre gård, der minnetavlen er opphengt (som det fremgår av bildet), ''bmvg.de]</ref> {{Byline|Paal Sørensen 2009}}]]
[[Fil:Bendlerstrasse 20 juli 1944.JPG|right|thumb|Minnetavle over de henrettede, Bendlerblocks indre gård som tjente som rettersted. {{Byline|Paal Sørensen 2009}}]]
Et par dager senere fikk Findahl vite at Goebbels kom på sporet av komplottet ved hjelp av en major Otto Ernst Remer (1912-97),<ref>[https://www.iwm.org.uk/collections/item/object/1030001746 «Otto Ernst Remer», ''iwm.org.uk]</ref> som skulle ha lystret kodeordet fra overkommandoen, men også fant det best å spørre Goebbels om det var det rette å gjøre. Utenlandske journalister fikk vite at de verken fikk referere [[Robert Ley]]s utskjelling av hæren i avisen ''der Angriff'', eller det [[tolk]]en Paul Schmidt (1899–1970) rapporterte fra åstedet.<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 123)</ref>