Redigerer Øystein Erlendsson (avsnitt)

== Den første kongekroning i Norden ==
Før Øystein kunne tiltre, ble kong Inge drept samme året av sin halvbrors sønn [[Håkon Herdebrei]] i [[slaget ved Ekeberg]]. Inges støttespillere fortsatte krigen under ledelse av [[Erling Skakke]] med sin sønn Magnus som kongskandidat, basert på at guttens mor var [[Kristin Sigurdsdatter|Kristin]], datter av kong [[Sigurd Jorsalfare]].

Håkon Herdebrei ble beseiret og drept i [[slaget ved Sekken]] i 1162, men en ny utfordrer kunne fortsatt dukke opp. Øystein og Erling Skakke ble naturlige allierte med felles interesser. Kirken hadde lenge ønsket å reformere det norske kongedømmet til en mer europeisk modell, spesielt ønsket kirken å få fjernet tradisjonen med flerkonger som hadde ført til ustabilitet og borgerkrig. I tillegg ønsket Øystein at kun sønner født i ekteskap skulle ha arverett til tronen. Ga han sin fulle støtte til Magnus Erlingsson, ble begge disse målene nådd. I 1163 ble en ny lov om tronarverett innført som Erling Skakke aksepterte, ''Tronfølgeloven under Magnus Erlingsson'', og som gjenytelse kronet erkebiskopen Magnus Erlingsson som konge av Norge.

Dermed måtte kongen overgi sitt rike til Gud og [[Olav den hellige|Hellig-Olav]], og etter hans død skulle kongekronen legges på [[Nidarosdomen]]s [[alter]] som en sjelegave til Hellig-Olav. På hans vegne skulle kirken gi kronen til den neste som kirken anså best skikket. Slik gikk Norge fra å være et arvekongedømme til et geistlig valgrike, et len under kirken, noe som siden ble bestredet av [[kong Sverre]].<Ref>Lorenz Bergmann: ''Kirkehistorie'', bind 1 (s. 236), forlaget Haase, København 1973</ref>

Som erkebiskop var Øystein fra første stund en forkjemper for kirkens frihet, og fikk ærestittelen «det apostoliske setes legat». I forhandlinger med bispedømmets bønder forlangte Øystein alle bøter til erkesetet betalt etter full sølvkurs. Tidligere ble de betalt i gangbar [[mynt]], verd halvparten av sitt nominelle sølvinnhold. Erling Skakke støttet dette utspillet, og Øysteins øvrige arbeid, forutsatt at erkebiskopen ville krone hans sønn [[Magnus Erlingsson]] til konge.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 58), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref> 

Erkebiskop Øystein kronet gutten i Bergen, sensommeren 1163 eller kanskje i 1164, under stor praktutfoldelse og med en pavelig utsending fra Roma, Stefanus, som vitne. Stefanus' oppdrag var trolig å styrke forbindelsen mellom [[Alexander III]] og Norge under paveskismaet, kanskje hadde han også ærend i anledning opprettelsen av det svenske erkesetet i 1164. Kongekroningen av Magnus Erlingsson var den første i Norden som som ble velsignet av pavekirken, som dermed sikret seg viktige garantier i kroningseden. I denne svor Magnus troskap og lydighet mot [[romerkirken]], dvs. pave Alexander og hans etterfølgere, og tok dermed parti mot [[Fredrik Barbarossa]]s [[motpave]] Victor IV som ble støttet av [[Valdemar den store|kong Valdemar av Danmark]]. Erling Skakke og tolv [[lendmann|lendmenn]] skal ha vært [[meded]]smenn for den umyndige Magnus, mens Stefanus mottok eden på pavens vegne. Kongegjerningen var nå definert som et guddommelig [[embete]] som forpliktet kongen til å opptre som ''rex justus'', en rettferdig konge underlagt en overnasjonalt ledet kirke.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 59)</ref>