Redigerer Østromerriket (avsnitt)

=== Justinian den store ===
[[Fil:Mosaic of Justinianus I - Basilica San Vitale (Ravenna).jpg|thumb|left|'''Justinian I''' (527&ndash;565)]]
Etter Anastasios' død ble [[Justinus I]] erklært som ny keiser, selv om han var nesten 70. Den nye keiserens nevø [[Justinian I den store|Justinian I]] trådte nå frem som den som hadde effektiv kontroll. Justinian var sønn av en bonde fra [[Illyria]], men ble senere adoptert av Justin. Justinian oppdaterte de gamle romerske lovene med det nye lovverket «[[Corpus Juris Civilis]]». Selv om lovene fortsatt ble skrevet på latin, var dette språket nå gått av bruk som administrasjonsspråk, og få forsto det. Kirken [[Hagia Sofia]] (''hellig visdom'') ble bygd på 530-tallet. Den skulle bli et sentrum for [[den ortodokse kirke]] og for det religiøse livet i Østromerriket. [[6. århundre|500-tallet]] var også en tid med høyverdig kultur, og selv om Justinian stengte [[universitetet i Athen]], produserte denne tiden bemerkelsesverdige personligheter som [[poet]]ene [[Nonnus]] og [[Paulus Silentiarus]], historikeren [[Prokopios]], [[naturfilosofi|naturfilosofen]] [[Johannes Philoponos]] og flere.

I [[532]] sikret Justinian freden i øst ved å slutte en «evig fred» med [[sasanide-dynastiet|sassanidekongen]] [[Khosrau I av Persia|Khosrau I]], en avtale som gikk ut på at romerne måtte betale en betydelig årlig tributt til Persia. Justinian ble drevet av en drøm om å gjenopprette Romerrikets herredømme over middelhavsområdet, og med hjelp fra dyktige generaler som [[Belisarius]] og [[Narses]] klarte han midlertidig å gjenvinne store deler av de tapte romerske provinsene i vesten. Han erobret store deler av Italia, Nord-Afrika, og mindre besittelser sør i Hispania. Hans erobringer startet i [[533]] da han sendte Belisarius til Afrika med en liten hær på 18&nbsp;000 mann. Vandalenes kongerike var på denne tiden mye svakere enn det var da Leo I forsøkte å underkue det i 468, og [[Karthago]] overga seg etter et par mindre trefninger. Belisarius returnerte til Konstantinopel i triumf og med den siste vandalkongen [[Gelimer]] som fange. Men motstanden mot romerne i Nord-Afrika var ennå ikke helt nedkjempet, det var ikke før i [[548]] at de siste opprørske stammene sluttet fred med Konstantinopel.

I [[535]] igangsatte Justinian sitt mest ambisiøse prosjekt; gjenerobringen av Italia, som på denne tiden fortsatt var under østgoterne. En mindre hær ble sendt over land gjennom [[Dalmatia]], mens hovedstyrken ble fraktet over havet, igjen ledet av Belisarius. Han landet først på [[Sicilia]] og erobret øya lett. Marsjen gjennom det italienske fastlandet viste seg også å møte liten motstand, og [[Napoli]], Roma og hovedstaden Ravenna falt en etter en. Goterne var tilsynelatende slått, og Justinian kalte Belisarius tilbake til Konstantinopel i [[541]]. Belisarius brakte også denne gangen en fanget konge hjem til keiseren; østgoteren [[Witiges]]. Men østgoterne og deres allierte klarte snart å gjenforene seg under [[Totila]]s kommando. De følgende [[gotiske krigene]] var en utmattende serie av beleiringer, slag og tilbaketrekninger som spiste opp det meste av både romerske og italienske ressurser og utarmet store deler av Italia. Det så ut som om romerne sto i fare for å miste alle besittelsene de hadde vunnet, ettersom de ikke hadde forsynt troppene med tilstrekkelig finansiell og logistisk støtte. Justinian mistet tiltroen til Belisarius og beordret ham tilbake til hovedstaden. Sommeren [[552]] sendte Justinian en ny hær på 35&nbsp;000 mann som forsterkninger, under ledelse av [[evnukk]]en [[Narses]]. Totila ble beseiret og drept i [[slaget ved Busta Gallorum]], og hans etterfølger [[Teias]] ble likeledes slått i [[slaget ved Mons Lactarius]]. Selv om noen mindre gotiske garnisoner fortsatte å gjøre motstand, og på tross av to senere invasjonsforsøk av frankere og alemannere, var gjenerobringen av Italia nå gjennomført. Justinian fortsatte utvidelsen av keiserriket ved å legge under seg alle øyene i Middelhavet, i tillegg til at han klarte å vinne en mindre del av Spania fra vestgoterne.

[[Fil:Byzantium550.png|thumb|300px|Østromerriket ca. 550, Justinian Is erobringer er farget grønt.]]
Ved å prioritere erobringene i vesten, lot Justinian de østre delene av riket stå nesten ubevoktet, selv om han hadde bygd mange store festningsverk langs grenselinjene. Khosrau hadde så tidlig som i [[540]] brutt fredsavtalen og plyndret [[Antakya|Antiokia]]. Det eneste Justinian kunne gjøre for å stoppe ham, var å godta en økning i den årlige tributten. [[Slavere|Slaviske]] folkeslag hadde allerede i Justins regjeringstid krysset grensen til Romerriket og plyndret [[Balkan]]. De dro nå fordel av at bevoktningen av grensen var blitt kraftig uttynnet, og slaverne nådde helt ned til [[Korinterbukten]]. Slaverne invaderte [[Thrakia]] i [[545]], og i [[548]] angrep de [[Durrës|Dyrrachium]], en viktig havn ved [[Adriaterhavet]]. I [[550]] klarte [[sclaveniene]] å komme så nær som 65 kilometer fra selveste Konstantinopel. I [[559]] var Østromerriket ute av stand til å slå tilbake en større invasjon fra [[kutrigurene]] og sclaveniene, og slaverne nådde helt frem til Konstantinopels forsteder. Romerne klarte etter hvert å jage slaverne tilbake over [[Donau]], men romersk kontroll over Balkan var sterkt svekket, og i løpet av de neste årene skulle den bli nesten totalt tilintetgjort.

Kort tid etter Justinians død i [[565]] vant [[Langobarder|langobardene]] kontroll over det meste av Italia. Vestgoterne erobret [[Córdoba (Spania)|Cordoba]], romernes hovedbesittelse i Spania, først i [[572]] og igjen i [[584]], og de siste romerske områdene i Spania ble tapt i løpet av de neste tjue årene. Slaverne invaderte igjen Thrakia og Illyria i [[577]] med en horde på vel 100&nbsp;000 mann. [[Sirmium]], den viktigste romerske byen ved Donau, gikk tapt i [[582]], men Østromerriket klarte å beholde kontroll over grenseelven, selv om mye av territoriene innenfor var i hendene på barbarene. Samtidig trådte [[tyrkere|tyrkerne]] frem på [[Krim]]halvøya.

Justinians etterfølger, [[Justinus II]], nektet å betale tributt til perserne. Dette førte til en langvarig krig med sassanidene. Krigen varte gjennom regjeringstiden til hans etterfølgere, [[Tiberius II]] og [[Mauricius Tiberius]], med kontrollen over [[Armenia]] som mål. Heldigvis for romerne brøt det ut borgerkrig i Persia, og Mauricius kunne dra fordel av sitt vennskap med den nye kongen, [[Khosrau II av Persia|Khosrau II]], som Mauricius hadde hjulpet til å vinne tronen. En ny fredsavtale ble inngått i [[591]], og Armenia ble delt mellom de to stridende stormaktene. Mauricius reorganiserte de romerske besittelsene i vesten i to ''eksarkater'', Ravenna og Kartago, og han økte deres muligheter for selvforsvar og delegerte ansvaret for dette til de lokale sivile myndighetene.

[[Avarer|Avarene]] og [[Bulgaria|bulgarerne]] falt nå inn på Balkan, og tidlig på [[7. århundre|600-tallet]] erobret sassanidene [[Egypt]], [[Palestina (område)|Palestina]], [[Syria]] og [[Armenia]]. Perserne ble senere slått og territoriene vunnet tilbake av den østromerske keiseren [[Herakleios]] i [[627]]. Men de forente [[Islam|muslimske]] [[arabere|araberne]] gjorde nå sitt inntog, og det svekkede Østromerriket kunne ikke forhindre at de søndre provinsene ble erobret. Romernes mest katastrofale tap i denne perioden var [[slaget ved Jarmuk]] i Syria. Herakleios og hans militære rådgivere var trege til å svare på denne nye trusselen, og [[Mesopotamia]], Syria, Egypt og Afrika ble inkorporert i det voksende muslimske riket. Samtidig fortsatte [[Langobarder|langobardene]] å utvide sitt område i Nord-Italia. [[Liguria]] falt i [[640]] og resten av [[eksarkatet Ravenna]] falt i [[751]]. De romerske besittelsene i Italia var etter dette innskrenket til noen små kystområder i Sør-Italia og noen halvselvstendige byer som [[Venezia]], Napoli, [[Amalfi]] og [[Gaeta]].