Redigerer Østkant og vestkant i Oslo (avsnitt)

=== Slottet blir kjerne i den nye vestkanten – sosialt ensartede strøk både i øst og vest ===
[[Fil:Lovisenberg1.JPG|left|miniatyr|Løkkebygningen på Lovisenberg, eiet av [[Fritz Heinrich Frølich|F.H. Frølich]]{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Malteby.JPG|miniatyr|Maltheby, en av byens første leiegårder, Akersgata 65, 1844{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Meltzers gate1.JPG|miniatyr|Leiegård på vestkanten (Meltzers gate, et kvartal [[bak Slottet]], bygget 1899) {{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Vestkantsilhuett fra Dronningberget.jpg|miniatyr|Bysilhuett av vestkanten, sett fra [[Dronningberget]] ved Sæterhytten med [[Uranienborg kirke]] som landemerke{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Seilduksgata.JPG|miniatyr|Leiegård og industri på østkanten. [[Seilduksgata (Oslo)|Seilduksgata]] på [[Grünerløkka]]{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Birkelunden1.JPG|miniatyr|Birkelunden på Grünerløkka{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Vindretning Oslo.pdf|miniatyr|Informasjon om vind i Oslo. Fra Generalplan for Oslo 1950, side 15]]

Plasseringen av [[Det kongelige slott|Slottet]] (byggingen startet i 1824) skulle få betydning for danningen av østkant og vestkant. Slottsarkitekten [[Hans Ditlev Franciscus von Linstow|Linstow]] tegnet i en byplan fra 1838 forbindelsen mellom den daværende byen og Slottet, slik at det skulle være boliger for samfunnets øverste skikt langs forbindelsesgatene [[Karl Johans gate (Oslo)|Karl Johans gate]], [[Kristian IVs gate (Oslo)|Kristian IVs gate]] og [[St. Olavs gate (Oslo)|St. Olavs gate]]. Langs de to sistnevnte ble det ikke noe klart overklassepreg. Det ble det derimot i strøket som fikk navnet «[[Bak Slottet]]», langs [[Parkveien (Oslo)|Parkveien]] og [[Wergelandsveien (Oslo)|Wergelandsveien]], der det fra 1840-årene ble anlagt byvillaer for å sikre et høvelig og landlig naboskap for den nye kongeboligen med [[Slottsparken]]. [[Homansbyen]] for det øvre borgerskap kom fra slutten av 1850-årene. I 1860- og særlig i 1870-årene ble det bygget en ring av nye, sosialt ensartete boligområder rundt den gamle byen: Hegdehaugen, [[Uranienborg]], langs [[Drammensveien (Oslo)|Drammensveien]], [[Meyerløkka]] i vest, Fredensborg, Youngsløkka, nedre del av Grünerløkka og Nedre [[Tøyen]] i øst.

På denne tiden flyttet mennesker med penger og andre ressurser fra det som skulle bli østkanten, til den nye vestkanten; professorene fra universitetsanleggene ved Tøyen, fabrikkdirektørene fra Sagene, embetsmennene fra Gamlebyen, folk i bygårdene i Kvadraturen som ble til forretningsgårder osv. På østkanten ble befolkningen mer ensartet enn før: store grupper nye innflyttere fra det øvrige Østlandet og den opprinnelige bybefolkningen dannet til sammen den nye arbeiderklassen i storbyen Kristiania, sysselsatt i den fremvoksende industrien, håndverk, i transport m.m.

Rundt 1880 var todelingen i østkant og vestkant tydelig, men ikke gjennomført. I denne tidlige fasen ble det bygget store leiligheter for velstående i strøk som Gamlebyen ([[Schweigaards gate (Oslo)|Schweigaards gate]]), og det var attraktivt å slå seg ned i Kvadraturen. Leiegårdene var  opprinnelig en boform for de øvre skikt (byens første kom i 1840-årene og lå ved [[Grev Wedels plass (Oslo)|Grev Wedels plass]], langs Karl Johans gate, og Maltheby i [[Akersgata (Oslo)|Akersgata]] 65), da arbeiderklassen bodde i trehus i forstedene. Den voldsomme utbyggingen av byen på 1890-årene bekreftet imidlertid delingen og det systematiske skillet. I 1910 var gjennomsnittsinntekten på [[Sofienberg]] en tiendedel av tilsvarende på [[Frogner (strøk)|Frogner]].

Betegnelsene østkanten og vestkanten kom i bruk gradvis. I 1866 skrev Aftenbladet at «Homansbyen er «byens West End»»,<ref>Myhre, Oslo bys historie, bind 3 side 308</ref> og henviste nok til [[London]]. Der hadde et tilsvarende nokså gjennomgående sosialt og økonomisk skille mellom øst og vest etablert seg med den sterke befolkningsveksten, Londons nye rolle som verdens finanssentrum på 1700-tallet og utbyggingen av kongens grunn vest i byen til boligstrøk for dem som jobbet i det nye finanssenteret City.<ref>Barry Bergdoll: ''European Architecture 1750–1890.'' Oxford University Press, 2000, side 120 og 132-4. Oxford History of Art. ISBN 978-0-19-284222-0</ref>

Offentlig kommunikasjon gjorde det praktisk mulig å bo mye lenger fra arbeidsplassen enn før. I 1875 hadde bare en seksdel av kvinnelige arbeidere i byen mer enn 10 minutter å gå til arbeidsplassen.<ref>Myhre, side 334</ref> Hestesporvogn åpnet til [[Homansbyen]] og Gamlebyen samme år, linjen til Grünerløkka kom i 1878, og den elektriske [[Trikken i Oslo|sporveien]] kom i drift i 1894 og ble raskt utbygget med nye linjer. Dette bidro til å danne de nye strøkene med sosialt og økonomisk ensartet befolkning, som lå i et belte på 2–3 kilometer rundt det gamle bysentrum og i dag danner [[Indre og ytre by i Oslo|indre by]].