Redigerer Émile Zola (avsnitt)

=== Naturalismen fødes ===
[[Fil:ZOLA 1870.jpg|thumb|left|Zola, 1870.]]
[[Fil:Tableful of classics.jpg|thumb|Forfatterne ved bordet: Daudet, Flaubert, Zola, og Ivan Turgenev]]
Naturalismen fikk sitt gjennombrudd med Zolas ''l'assommoir'' i 1877. Zolas energi førte ikke bare egne romaner ut i verden, men trakk også hans venners og eldre forfattere med seg. Det var som åndsfrender av Zola at [[Honoré de Balzac]] og senere [[Stendhal]] ble internasjonalt kjent og oversatt. Naturalismen som litterært program og ide ble lansert på fransk vis over en middag. Det skjedde i restaurant Trapp den 16. april 1877. De som var til stede var to grupper som Zola hadde dannet. Den ene var eldre mestre, «fiaskoforfatternes middager», ''Les dîners des auteurs sifflés'', hvor adgangskortet var minst én teaterfiasko.<ref>[http://www.writersinparis.com/formwritersinparis2.php «The Palais-Royal»] {{Wayback|url=http://www.writersinparis.com/formwritersinparis2.php |date=20140705063231 }}, ''Writers in Paris''.</ref> Til denne tilhørte Zola og [[Alphonse Daudet]], begge i tredveårene, og de tjue år eldre [[Gustave Flaubert|Flaubert]], [[Edmond de Goncourt]] og russeren [[Ivan Turgenev]].<ref name="beyer126-127">Beyer, Edvard et al (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 126-127</ref> Den andre gruppen, den yngre Médan-gruppen, møttes hjemme hos Zola hver torsdag, bestående av Zola, [[Guy de Maupassant|Maupassant]], Huysmans, og de mindre kjente elevene [[Paul Alexis]] (som figurerte på Cézannes maleri med Zola), Henri Céard og Léon Hennique. Menyen for fellesmiddagene var «naturalistiske»; som ''Pontage purée Bovary'', ''Truite saumonée à la Fille Elisa''<ref name="beyer126-127" /><ref>Goncourt utga sin triste fortelling om den prostituerte Elisa året etter.</ref> Goncourt var mer enn forutsetning for naturalismen, ingen årsak; Daudet gjorde suksess fra 1875 med en rekke naturalistiske romaner som siden har blitt glemt; Guy de Maupassant var vel egentlig aldri naturalist, men var en elev av Flaubert. Det er først og fremst Zola som naturalismens forkjemper og dens ideolog.<ref>[http://www.tourgueniev.fr/?page_id=30 Goncourt, Flaubert, Daudet, Zola, Maupassant]</ref><ref name="beyer128">Beyer, Edvard et al (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 128</ref>

Den foregående litterære realismen ønsket å skildre virkeligheten på en troverdig måte og skape menneskelige figurer som utover å være individuelle, psykologiske portretter, også representerte bestemte typer. Hva som skilte naturalismen fra realismen var at den naturalistiske diktningen i Frankrike hadde et positivistisk vitenskapssyn. [[Positivisme]]n vokste fram som en filosofisk reaksjon på det verdensbilde hvor [[naturvitenskap]]en hadde fortrengt religionen som en altomfattende forklaring. Det var filosofen [[Auguste Comte]] og hans store verk ''Cours de philosophie positive'' (skrevet mellom 1830 og 1842). «Det positive» er den fysiske og nøyaktige virkeligheten som er emnet for Comte, mens det metafysiske faller utenfor interessefeltet. Mens Comte la det filosofiske grunnlaget for naturalismen, var det [[Hippolyte Taine]] med sine kultursosiologiske tanker som formulerte dens litterære program. Kunsten er ifølge Taine et resultat av tre faktorer som virker sammen: rase, miljø og tidspunkt. [[Naturalisme]]n var både en kritikk av [[Realisme (litteratur)|realismen]] og som en ytterliggående utgave av den. Der realismen åpnet for debatt, og således muligheten for endring, var naturalismen deterministisk: mennesket er et produkt av arv, miljø og destruktive drifter.<ref name="haarberg396">Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjon'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 396</ref>

Zola var både innbefatningen av den rendyrkede naturalistiske forfatter, og paradoksalt nok et slående eksempel på en som selv avvek fra sine egne bombastiske teorier. Ifølge hans egne teorier er romanen både samtiden og framtidens litteraturform ved å skildre den sosiale og den psykologisk virkelighet. Dens virkelighetskildring skal være like presis og konkret som en vitenskapelig avhandling. Den eksperimentelle, vitenskapelige metode skal benyttes i romanen. Forfatterens egne og personlige tanker og fordommer skal reduseres til kun objektive fakta. Zola mente selv at hans naturalistiske skjønnlitteratur er vitenskapelig observert, og skrev teoretiske manifester, som ''Le Roman expérimental'' (1880) og ''Le Naturalisme au théâtre, les théories et les exemple'' (1881), hvor han la fram sin målsetting og forsvarte sine metoder.<ref name="Breitholtz176" /> Som [[Hippolyte Taine]] og [[Claude Bernard]] la han fram analogier mellom naturforskeren og dikterens arbeidsmetoder, og betraktet sine egne romaner som «veldige eksperimenter» hvor den determinerende innflytelsen til arveligheten og miljøfaktorene kan studeres.<ref name="Breitholtz176" />

Virkeligheten var langt mer komplisert. Hans verker var tenkt ut som stramme konstruksjoner, bygget opp slik en ingeniør streket opp jernkonstruksjonen for et bygg, men straks rammeverket sto klart, ble teksten preget og båret fram av en mektig, lidenskapelig, moralsk og engasjert fantasi. Motstandere av naturalismen hadde stor glede og skadefryd med å påpeke hvor Zola selv sviktet sitt eget program. Selv Maupassant påpekte det samme i 1883: «Han har en medfødt tilbøyelighet til å skape dikt, en trang til å forstørre, til å bruke levende skapninger og livløse gjenstander som symboler.»<ref name="beyer132" />

Zolas litterære dyktighet og storhet er i hans kollektivromaner, at han som [[Victor Hugo]] kan puste litterært liv i døde gjenstander, at han suverent kan regissere store folkemasser i bevegelse: kropublikumet og vaskekonene i ''L'assommoire'' (''Sleggen'', 1877), kullgruvearbeiderne i ''Germinal'' (1855), eller bøndene som lever på samme eksistensnivå som dyr i ''La terre'' (''Jorden'', 1887). Det er både kollektive romaner og samfunnskritiske anklageskrifter hvor de brutale bildene fikk samtidens lesere og kritikere til gispe etter luft eller eventuelt rope på politiet.<ref name="Breitholtz176" /> ''La Bête humaine'' (''Menneskedyret'', 1890) er i sitt vesen en [[Kriminallitteratur|kriminalroman]] i et jernbanemiljø.