Redigerer Æthelred II av England (avsnitt)

=== Slaget ved Maldon ===
[[Fil:Brythnoth statue Maldon.jpg|thumb|Statue av Byrhtnoth i Maldon.]]
I august det samme året begynte en betydelig flåte med [[viking]]er en vedvarende angrepsbølge i sørøstlige England. Den ankom utenfor [[Folkestone]] i [[Kent]], og dro rundt sørøstkysten og opp elven [[Blackwater (elv)|Blackwater]], kom til sist til dens elvemunning og okkuperte øya [[Northey Island]].<ref name="keybes_biografi" />

Rundt 2&nbsp;km vest for Northey ligger kystbyen [[Maldon (Essex)|Maldon]] hvor [[Byrhtnoth]], ealdorman av [[Essex]], var stasjonert med gruppe av sine thegner. Slaget som fulgte mellom de engelske og de norrøne er udødeliggjort av det angelsaksiske diktet ''[[Slaget ved Maldon]]'' som beskriver den nederlagsdømte, men heroiske forsøket til Byrhtnoth mot en overmakt. Et manuskript av ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' hevder at det var nordmannen [[Olav Tryggvason]] som ledet vikingene, beregnet til å ha vært mellom 2000 og 4000 krigere.<ref>''Parker Chronicle'', Corpus Christi College MS 173</ref>

Stenton oppsummerte hendelsene i [[slaget ved Maldon]] ut ifra lesningen av diktet som følgende:

{{Sitat|For tilgang til fastlandet var de [vikingene] avhengig av et vadested som ble oversvømmet ved flo og som ledet fra Northey til flaten langs den sørlige bredden av elveutløpet. Før de [vikingene] hadde forlatt deres leir på øya, hadde Byrhtnoth, med hans folk og en styrke av lokale krigere, tatt besittelse av enden av veifyllingen. Nektet å innfri krav på tributt, ropt over vannet mens det fortsatt var flo, trakk Byrhtnoth sine menn opp langs bredden, og ventet på fjære. Da det ble fjære begynte angriperne å strømme ut langs vadestedet. Men tre av Byrthnoths menn sto imot [og hindret] dem, og til sist spurte de [vikingene] om få lov til krysse uhindret og slåss på like vilkår på fastlandet. Med hva selv de som beundret ham mest kalte for 'overmot', gikk Byrhtnoth med på dette; sjørøverne sprang gjennom mens det ble fjære, og slaget begynte. Dets utgang var bestemt av Byrhtnoths fall. Mange av selv hans egne menn begynte øyeblikkelig å flykte og de engelske flankene ble brutt. Hva som gir varig interesse til slaget er det enestående motet som med en gruppe av Byrhtnoths thegner, vel vitende at slaget var tapt, bevisst henga seg selv til døden for at de kunne hevne deres herre.<ref>Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 376–377.</ref>}}

Dette var det første av en rekke knusende nederlag som de engelske måtte gjennomgå; først beseiret av [[norrøn]]e angripere fra antagelig ulik opprinnelse i [[Norden]], og deretter av organiserte hærer fra [[Danmark]].