Redigerer Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton (avsnitt)

=== Konge av England ===
Knut angrep England med en stor flåte og mange menn i august [[1015]]. [[Adam av Bremen]] har fortalt at turen over [[Nordsjøen]] tok tre dager med en nordlig rute gjennom [[Limfjorden]] og til havnen i [[Sandwich (Kent)|Sandwich]] i sørøstlige England.<ref>Skaaning, Poul (2010): ''Knud den store'', s. 53</ref> England er splittet, kong [[Æthelred II av England]] er gammel og syk, og dør i den [[23. april]] [[1016]], mens hans sønn [[Edmund II av England|Edmund]] med det folkelige tilnavnet Jernside ga Knut kamp. Etter flere slag som ikke fikk avgjørende betydning, ble det besluttet at England skal deles mellom dem. Knut går med på fredsavtalen ved Olney, som kanskje var midlertidig ment for dem begge, men det endres brått da Edmund dør den [[30. november]] [[1016]]. Det krigstrette folket i England går med på å akseptere Knut som konge. Da broren Harald i Danmark dør i [[1018]], er Knut konge av begge land. Hans Nordsjørike begynner å ta fatt. Normandie er en trussel, og for å forhindre noen form for fiendtlig handling fra hertug [[Rikard I av Normandie]] på vegne av sønnene som Æthelred hadde med hans søster [[Emma av Normandie|Emma]], inngikk Knut i 1017 et politisk ekteskap med Æthelreds normanniske enke. ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' fortalte kortfattet at «Før den 1. august ga Knut ordre til den andre kongen, Æthelreds enke, Rikards datter, bli brakt til ham, slik at han kunne få henne til dronning.»<ref name="Skaaning_101">Skaaning, Poul (2010): ''Knud den store'', s. 101</ref> ''Enconium Emmae'' utfyller ved at Emma hadde egne krav, som hadde betydning for Ælfgifu: «Hun erklærte bestemt at hun aldri ville bli Knuts brud med mindre han ved ed tilsa henne at han aldri ville la noen annen ektefelles sønn bli konge etter seg, men kun hennes, hvis Gud muligens skjenket henne en sønn med ham.»<ref name="Skaaning_101"/>

Knut gikk således inn i en allianse med hoffet i Normandie ved hans ekteskap med Emma. Hans eksisterende forhold til Ælfgifu hadde aldri blitt anerkjent av den angelsaksiske kirke, og Emma ble over alt anerkjent som Knuts lovmessige hustru. Til tross for aldersforskjellen tyder det på som at ekteskapet mellom Emma og Knut ble varmt; hun satt hans råd og fungerte som vitne på hans [[charter]]e. Men Ælfgifu ble ikke støtt ut i mørket. Uansett hva som var forholdet til Ælfgifu i de senere år, oppmuntret han henne til å være hans dronning i nordlige England.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 397-398</ref>

To kvinner fikk stor innflytelse på den danske kongen av Danmark og England. Emma fikk det [[angelsaksisk]]e navnet Ælfgifu da hun giftet seg med Æthelred, og således har det vært en tendens til at de har blitt forvekslet med hverandre. Det er mulig at Knut aksepterte begge som sine hustruer, og begge fødte ham sønner som han anerkjente. Hans siste sønn, [[Hardeknut]], var det siste barnet som Emma fødte. Han ble arveprins av Knuts rike i kraft av være godkjent av kirken, og selv Emma foretrakk ham framfor sine eldre sønner med Æthelred. Ælfgifu hadde sine fiender, særskilt Emma, som gjorde sitt for å spre tvil om at Ælfgifus sønner med Knut ikke var legitime. Kronikøren [[Florence av Worcester]] gjorde sitt i [[1035]] for å spre denne tvilen i form av et ondsinnet rykte: «Mange påsto dog at Svein ikke var kongens og denne Ælfgifus sønn, at hun gjerne ville ha hatt en sønn, men ikke kunne få en, og derfor han befalt at en nylig født sønn etter en prest skulle bringes til henne, og hun hadde bibrakt kongen full tro på at hun hadde født ham en sønn.»<ref>Skaaning, Poul (2010): ''Knud den store'', s. 100</ref>

I henhold til den danske historikeren Poul Skaaning ble Ælfgifu og hennes gutter bekjempet av Emma med alle tilrådelige midler. Kanskje startet hun selv ryktene om henne. Hun klarte dog ikke å få Knut til å bryte forbindelsen med rivalinnen, men forhindret hun fra å være ved hoffet og Ælfgifus fiender kunne ikke røre henne så lenge Knut beskyttet henne.<ref name="Skaaning_101"/>