Redigerer «Morianen» (1565) (avsnitt)

== «Morianen» i 1566 ==
Det nye flaggskipet kom i tjeneste under [[admiralsflagg]]et av borgermesteren i fristaden, Bartholomus Tinnappel, som måtte erstatte flåtesjefen og admiralen for flåten, [[Friedrich Knebel]], som var blitt meget syk. Tinappel seilte ombord på «Morianen» i spissen for en flåte på elleve krigsskip den 14. mai 1566 fra Lübeck og kom fram til København få dager senere. Mens Tinnappel planlagte årets sjøtoget sammen med sin danske allierte, ledet han også fordekte forhandlinger med svenskene om en separatfred mot tilgang til [[Narva]]. Men Erik XIV satt fram for harde vilkårer, så Tinnappel valgt å fortsette krigen.

Den allierte krigsflåten under ledelse av den danske [[Hans Lauritzen-Baden]] for ut den 29. juni 1566, men ikke før man hadde blitt ydmyket av Klas Horn som for en andre gang hadde sperret inn de allierte i København og fortollet fartøyene ved Øresund. En stund fryktet lübeckerne et svensk angrep på deres ankerstedet på reden i København. Omsidig ble den svenske flåten funnet den 25. juli ved Ölands nordre odde av danske speiderfartøyer som straks etterpå meddelte deres oppdagelse til Lauritzen-Baden og Tinnappel.

[[Det tredje slaget ved Öland (1566)|Det tredje slaget ved Öland]] under krigen den 26. juli hadde preg av en artilleristrid mellom flåtene i parallelle formasjoner, som av og til så voldsomme sammenstøter med stor tap av liv og store ødeleggelser. Den svenske taktikken om å opprettholde en sterk defensiv ildkraft for å bryte ned fiendeskip virket godt mot de allierte som fremdeles ikke hadde nok artilleristyrke og dermed flere leieknekter ombord for å entre fiendeskip. Under et av disse sammenstøtene kom det til et møte mellom det svenske flaggskipet «Sankt Erik» og «Morianen» som hadde gripet inn for å stoppe ødeleggelsen av det danske storskipet «Merkurius».

Den svenske ildkraften ble for mye for «Morianen», som fikk stormasten skutt av med velplasserte kanonkuler fra «Sankt Erik». Tinnappel måtte trekke seg ut av stridighetene med alvorlige skader på riggingen. Etter sjøslaget hadde admiralene i den allierte flåten et rådslag, Tinnappel ønsket å gå til [[Danzig]] for reparasjoner på deres skipene, blant annet måtte de ha en ny stormast på «Morianen». Men Lauritzen-Baden ville ikke høre på den lübeckske borgermesteren, og istedenfor vil dra til [[Gotland]] for å begrave befalhaveren Kristoffer Mogensen på «Samson» i vigslet jord.

Den allierte flåten ankret utenfor Visby tross advarsler fra lensherren på Gotland, Jens Bille, om at det ikke er trygt å ankre på en «ond grund», spesielt under hardt vær. Det hadde pågått stormvær både før og etter sjøslaget på Østersjøen. Om natten til den 28. juli kom en sterk storm over ankerstedet, og flåten på 36 skip ble rammet. De fleste lybske kapteiner hadde tatt deres forholdsregler, men tre skip forulykket sammen med tolv danske skip. «Meerweib» med en besetning på 300 mann, viseadmiralskipet «Josva» med 600 mann ombord og admiralskipet «Morianen» med 1&nbsp;000 mann forsvant i havet.