Redigerer «Kronan» (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Det svenske imperiet (1560-1815).svg|250px|mini|Kart over Sveriges territoriale erobringer og tap 1560-1815. Sverige var på sitt høyeste som stormakt da «Kronan» ble bygd.]]
[[Sverige]] nådde høydepunktet som europeisk militærmakt i den såkalte [[Stormaktstiden]], og ble en betydelig maktfaktor i Europa fra 1660. Med [[Karl Gustav-krigene|krigen mot Danmark 1657-1658]] hadde svenskekongen [[Karl X Gustav]] gjennom et vågestykke av de sjeldne ført hæren over isen på [[Lillebælt]] og [[Storebælt]], og marsjerte rett inn i Danmarks hjerte for å erobre Danmark en gang for alle. Da ville Sverige ha kvittet seg med sin erkefiende og kunne kanskje overta den lukrative [[Øresundstollen]]. Men stormaktene i Europa ønsket heller at Østersjøen skulle deles mellom ulike makter. [[England|Kongeriket England]] og [[De forente Nederlandene]] gikk i forbund med Danmark, og Karl X Gustavs forsøk på å underlegge seg Danmark mislyktes. Med hele nåværende Finland i svensk besittelse, samt besittelser i [[Baltikum]] og [[Svensk Pommern|Pommern]], dominerte likevel Sverige Østersjøen.<ref>Göran Rystad ''Skånska Kriget och kampen om hegemonin i Norden'', i Rystad (2005), s. 16-19</ref>

På begynnelsen av 1670-årene var den svenske formynderregjeringen preget av et svakt styre, men rikskansler [[Magnus Gabriel De la Gardie]] argumenterte for å styrke båndene til Frankrike. Dette resulterte i en fransk-svensk allianse i 1672. Samme år ble De forente Nederlandene angrepet av Frankrike, en hendelse som skapte stor diplomatisk uro på kontinentet. I april 1674 la den franske ambassadøren fram et forslag til Sverige om å forsterke de stående svenske troppene i Pommern til 22&nbsp;000 mann, i bytte med et stort pengebeløp.<ref>Göran Rystad ''Skånska kriget och kampen om hegemonin i Norden'' i Rystad (2005), s. 20</ref>

Situasjonen for Sverige var vanskelig, og det franske presset om å gå inn i [[Markgrevskapet Brandenburg|Brandenburg]] ble til slutt avgjørende. I desember 1674 gikk general [[Carl Gustaf Wrangel]] til angrep. Ennå hadde krigen ikke begynt for alvor, men et halvår senere erklærte De forente Nederlandene krig som et resultat av dette angrepet. Samtidig led Sverige et nederlag ved Fehrbellin, som militært sett kanskje ikke hadde så stor betydning, men som ble et stort prestisjenederlag for den svenske militærmakten. Danmark-Norge svarte med en krigserklæring 2. september 1675 til Sverige. I slutten av juni 1676 gikk en dansk hær i land i Skåne. For å forsvare de svenske interessene var det nødvendig med en sterk flåte.<ref>Göran Rystad ''Skånska kriget och kampen om hegemonin i Norden'' i Rystad (2005), s. 20-21</ref>

=== Flåtens ekspansjon ===
Fra 1650-årene pågikk det en forandring av de europeiske statenes orlogsflåter. Tidligere hadde sjøstridstaktikken gått ut på at skip sloss mot hverandre individuelt eller i mindre grupper i det som kalles melée-taktikk eller nærkamp. I den første krigen mellom England og De forente Nederlandene på 1650-årene begynte man å utvikle den såkalte [[Slaglinje|linjetaktikken]], der flåtestyrkene kjempet i en rett linje, [[baug]] mot [[akter]]. Skipet til den øverstkommanderende lå i midten for bedre å kunne kontrollere styrkene. Tidligere hadde utfallet i sjøkriger blitt avgjort ved å erobre motstanderens skip ved entring. I den andre halvdelen av 1600-tallet ble det lagt større vekt på overlegen ildkraft for å senke fiendtlige fartøyer eller tvinge dem ut av strid. Øverstkommanderendes oppdrag i sjøstrid var dermed å holde sammen sin egen linje, samtidig som han forsøkte å splitte motstanderens linje. På den måten kunne han konsentrere sine styrker mot deler av fiendens flåtestyrke. Denne taktikken ble utviklet og forfinet i første halvdel av 1700-tallet og ble totalt dominerende i maritim krigføring fram til første verdenskrig.<ref>Glete (1993), s. 173-178.</ref>

Den nye taktikken favoriserte store og robuste skip som kunne seile stabilt og holde sin plass i linjen selv i hard strid. Linjetaktikken hang også sammen med en generell utvikling i samfunnet som vektla disiplin. Mektige sentralstater gjorde krav på stående flåter, ledet av [[yrkesoffiser]]er. Krigen ble i større grad underkastet en strengere organisering. Stridsformasjoner ble med tiden mer standardisert, og skulle helst følge matematiske idealmodeller. Militærmakten økte ved at den ble sentralisert, og på slutten av 1660-årene startet man et omfattende skipsbyggingsprogram i Sverige.<ref>Glete (1993), s. 176.</ref>

[[Fil:Suecia 1-013 ; Stockholm från öster-right side detail.jpg|mini|600px|[[Stockholm]] fra kobbergraveringen ''[[Suecia antiqua et hodierna]]'' av [[Erik Dahlbergh]] og [[Willem Swidde]], trykt i 1693. Utsikten viser den svenske hovedstaden som en travel havneby, i forgrunnen til høyre utsiktstårnet på Kastellholmen ved de kongelige skipsverftene på [[Skeppsholmen]].]]