Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

==Rettsprosesser i andre land==
===Polen===
{{se også|Stutthofprosessen}}
[[Fil:Rudolph Hoess on gallows.jpg|miniatyr|[[Rudolf Höß]] var kommandant for Auschwitz. Han vitnet i Nürnberg, og ble deretter utlevert til Polen der han ble dømt. Han ble i 1947 hengt i Auschwitz - den leiren han selv hadde bygget opp.{{byline|Stanisław Dąbrowiecki}}]]
Til midten av oktober 1945 var 300 nazister dømt og hengt i Polen.<ref name="Patin" /> I henhold til Moskva-erklæringen av 1. november 1943 ble omtrent 800 mistenkte utlevert til Polen i årene 1945-1949.<ref name="Meier">{{Kilde artikkel|tittel=Forgotten Trials of the Holocaust|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcw038|url=https://academic.oup.com/hgs/article/30/2/368/1749525|dato=2016-08-01|fornavn=David A.|etternavn=Meier|serie=2|språk=en|bind=30|sider=368–371|issn=8756-6583|besøksdato=2020-08-03}}</ref> I april 1956 erklærte polske myndigheter et generelt amnesti og benådning. De fleste tyske borgere som da sonet i polske fengsler ble løslatt innen noen år.<ref name=":16">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/10.3138/j.ctv2fjwqpm|tittel=Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland|etternavn=Finder|fornavn=Gabriel N.|etternavn2=Prusin|fornavn2=Alexander V.|dato=2018|utgiver=University of Toronto Press|isbn=978-1-4875-2268-1|doi=10.3138/j.ctv2fjwqpm.13}}</ref>

Auschwitzprosessen foregikk i Kraków i regi av polske myndigheter og dels mot personer utlevert fra de allierte, blant andre [[Arthur Liebehenschel]] som var [[Rudolf Höß]]' etterfølger som kommandant. Höß ble dømt og henrettet i 1947 før de andre Auschwitz-sakene. Liebehenschel ble utlevert til Polen og hengt etter Auschwitzprosessen.<ref>Gutman, I., & Berenbaum, M. (1998). ''Anatomy of the Auschwitz death camp''. Indiana University Press.</ref> 

[[Amon Göth]] ble utlevert til Polen sammen med Höß og stilt for retten ved Polens nasjonale tribunal (''Najwyzszy Trybunal Narodowy'') i 1946. Bare syv saker ble ført for dette tribunalet før det ble oppløst. Til forskjell fra rettssakene i Sovjetunionen gjorde prosessene i Polen det klart at ofrene var jøder og at det dreide seg om folkemord («holocaust» var ikke et vanlig uttrykk på den tiden) som omfattet både jøder og ikke-jøder. Anklagen mot Göth omfattet drap på «omkring» 8&nbsp;000 personer (personlig eller ved ordre) samt mishandling av fanger slik at de døde. Påtalemaktens beviser besto blant annet av øyevitner som beskrev Göths egenhendige medvirkning i drap. Retten avviste at Göths virksomhet var militært begrunnet, han ble funnet skyldig på alle punkter og hengt.<ref name="Bazyler" /><ref name="Meier" />

I [[Gdańsk]] ble det i 1946 og 1947 gjennomført fire prosesser mot SS-menn og vakter i [[Stutthof konsentrasjonsleir]]. De var tiltalt for drap på opp til 85&nbsp;000 personer. Sakene ble ført for en polsk-sovjetisk domstol.<ref>
{{Kilde artikkel|tittel=Women and the post-war Nazi trials|publikasjon=Clio. Women, Gender, History|doi=10.4000/cliowgh.527|url=http://journals.openedition.org/cliowgh/527|dato=2015-04-10|fornavn=Annette|etternavn=Wieviorka|serie=39|språk=en|issn=2554-3822|besøksdato=2020-02-04}}</ref> Senere ble det gjennomført ytterligere to prosesser i [[Toruń]] og Gdańsk. I alt ble 72 SS-menn og 6 kvinnelige vakter dømt.

[[Jürgen Stroop]] ble dømt til døden av et amerikansk militærtribunal i [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]] blant annet for drap på over 1000 amerikanske og britiske krigsfanger. Han ble deretter utlevert til Polen, dømt for utslettelsen av [[Warszawagettoen]] og andre massedrap, og hengt i Warszawa i 1952.<ref name="Patin" /> [[Arthur Greiser]] forsvarte seg med at han bare fulgte ordre og hevdet at han i sin sjel var i mot det han iverksatte.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Arendt, Hannah | utgivelsesår = 2000 | tittel = Eichmann i Jerusalem | isbn = 8252537367 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Bokklubben dagens bøker | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120800040 | side = }}</ref> Greiser ble dømt av en polsk domstol og hengt i 1946 foran 15&nbsp;000 tilskuere ved det som var den siste offentlige henging i Polen.<ref>Epstein, C. (2010). ''Model Nazi: Arthur Greiser and the Occupation of Western Poland.'' Oxford University Press.</ref> [[Jakob Sporrenberg]] ble dømt av en polsk domstol og hengt i 1952.<ref>Schelvis, J. (2014). ''Sobibor: A history of a Nazi death camp''. Bloomsbury Publishing.</ref><ref name="Bazyler" />

[[Hans Aumeier]] var stedfortredende kommandant i Auschwitz og på slutten av krigen kommandant for [[Grini fangeleir]]. Han ble arrestert og overført til forhør i Storbritannia. Deretter utlevert til Polen der han ble dømt til døden og hengt i 1948. Han viste ingen anger og mente han var syndebukk.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/60667992|tittel=Den største krigsforbryteren som ble tatt i Norge i 1945: 18000 jøder ble gasset ihjel i hans nærvær|besøksdato=2020-04-10|forfattere=|dato=2015-05-16|fornavn=|etternavn=|språk=no|verk=Dagbladet.no|forlag=|sitat=Hans Aumeier ble utlevert til Polen etter krigen. I 1947 ble han dømt til døden sammen 22 andre Auschwitz-bødler. Han viste fortsatt ingen anger og nektet all skyld. Da dommen ble forkynt sa han: «Jeg dør som syndebukk for Tyskland».}}</ref>

[[Erich Koch]] ble dømt til døden av en polsk domstol, dommen ble etter hvert omgjort til livsvarig og han døde i 1986 som den siste [[gauleiter]] fra nazitiden.

===Sovjetunionen===
[[File:Friedrich Jeckeln on trial.jpg|thumb|[[Friedrich Jeckeln]] (stående) under rettsoppgjøret i Riga i 1946, han ble dømt og hengt offentlig i sentrum av Riga. Jeckeln utformet en egen metode for massedrap, blant annet for å utnytte plassen i massegraven best mulig og for å spare ammunisjon: Før henrettelsen måtte ofrene legge seg med ansiktet ned over de døde («sardinmetoden»).<ref>Plavnieks, R. (2018). ''[https://link.springer.com/book/10.1007%2F978-3-319-57672-5 Nazi Collaborators on Trial during the Cold War. Viktors Arājs and the Latvian Auxiliary Security Police].'' Springer.</ref><ref>Schneider, G. (1979). ''Journey into terror: story of the Riga Ghetto.'' Ardent Media.</ref>]]
{{se også|Holocaust i Litauen|Holocaust i Latvia}}
I Latvia ble omkring 2000 latviere dømt av sovjetiske myndigheter for krigsforbrytelser på tysk side. Etter 1991 har et titalls dømte blitt rehabilitert av det nye regimet. Det var to latviske SS-divisjoner og omkring {{formatnum:100000}} latviere tjenestegjorde i SS eller reservepolitiet.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/theguardian/2000/mar/13/features11.g23|tittel=Where Nazis are heroes|besøksdato=2018-08-28|dato=2000-03-13|språk=en|verk=the Guardian|sitat=By 1943 there were two Latvian SS divisions and around 100,000 Latvians were in German uniform, either in auxiliary police units or in the SS legion. Unusually, the Nazis dispatched their Latvian collaborators way beyond their native territory, to Byelorussia, Ukraine and Warsaw.}}</ref> [[Friedrich Jeckeln]] ble tatt til fange av Sovjetiske styrker, dømt, og hengt i sentrum av [[Riga]] foran flere tusen tilskuere. I rettssaken fortalte vitnene at Jeckeln var en ivrig og målrettet massemorder som gikk mye lenger enn bare å adlyde ordre. Sammen med Hans-Adolf Prützmann og [[Erich von dem Bach-Zelewski]] hadde Jeckeln nøkkelroller i gjennomføring av holocaust i de erobrede delene av Sovjetunionen. Jeckeln anså Himmler som den øverste ansvarlige for holocaust, sammen med Göring.<ref name="Bennett" />

I 1991 begynte Litauen å rehabilitere enkelte litauere dømt som krigsforbrytere (blant annet ved medvirkning til massemord på jøder) av sovjetiske domstoler etter andre verdenskrig. Målet var dels å undergrave legitimiteten til det sovjetiske styret i Litauen etter andre verdenskrig.<ref>{{Kilde avis|tittel=SOVIET TURMOIL; Lithuania Starts to Wipe Out Convictions for War Crimes|avis=New York Times|url=https://www.nytimes.com/1991/09/05/world/soviet-turmoil-lithuania-starts-to-wipe-out-convictions-for-war-crimes.html|besøksdato=2018-08-18|etternavn=Kinzer|fornavn=Stephen|dato=5. september 1991|side=|språk=en|sitat=}}</ref> Etter 1990 oppdaget amerikanske myndigheter flere titalls litauere i USA med bakgrunn som kollaboratører med nazistene. Etter amerikanske lov kunne de ikke straffeforfølges, i stedet ble statsborgerskapet inndratt og de måtte reise tilbake til Litauen. Litauiske myndigheter åpnet sak bare etter internasjonalt press, men det resulterte ikke i domfellelse. Folkemordsmuseet i Vilnius (litauisk: ''Genocido aukų muziejus'', senere endret navn til museet for okkupasjon og frihetskamp) omfatter ofrene for sovjetisk okkupasjon, ikke ofrene for holocaust.<ref>{{Kilde avis|tittel=The Holocaust in Lithuania: One man's crusade to bring justice - CNN.com|avis=CNN|url=http://edition.cnn.com/2010/WORLD/europe/06/03/lithuania.nazi.prosecutions/index.html|besøksdato=2018-08-18|etternavn=CNN|fornavn=By  Paul Frysh,|dato=3. juni 2010|side=|språk=en|sitat=|url-status=yes}}</ref>

[[Gustav Lombard]] ledet drap på {{formatnum:11000}} jøder i [[Pripjatmyrene]], han ble dømt til 25 års fengsel i Sovjetunionen og slapp fri i 1955.<ref name="Matthaus2007" />

Etter krigen begynte sovjetiske myndigheter igjen med offentlige rettsprosesser. Den første ble avholdt i Smolensk i 1947 der ti lavere tyske offiserer ble stilt for retten, trolig med politiske eller ideologiske motiv. Sovjetiske myndigheter gjennomførte enkelte saker mot nazister til ut i 1960-årene. I alt ble rundt 25&nbsp;000 tyske og østerrikske borgere stilt for retten i Sovjetunionen de første årene etter krigen.<ref name="Bazyler" />

I 1980-årene inndro [[USAs høyesterett]] Feodor Fedorenkos statsborgerskap fordi han hadde unnlatt å opplyse om sin rolle som vakt i Treblinka. Fedorenko ble deportert fra USA til Sovjetunionen i 1984, dømt etter at han erkjente skyld og henrettet i 1987.<ref name="Meier" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.law.cornell.edu/supremecourt/text/449/490|tittel=Feodor FEDORENKO, Petitioner, v. UNITED STATES.|besøksdato=2020-08-09|forfattere=|dato=|språk=en|verk=LII / Legal Information Institute|forlag=Cornell University|sitat=}}</ref> Fedorenko ble pålagt å forlate USA og fikk muligheten til å reise til et land som ville ta i mot ham. Han hadde fortsatt familie (kone og barn) i Sovjetunionen og hadde besøkt dem flere ganger i 1970-årene. Han reiste i 1984 frivillig til sin første kone på [[Krim]] og bodde sammen med henne ett år før han ble arrestert. I Treblinka ledet han en kommando på 200 ukrainere som blant annet drev gassing av fanger. En av hans oppgaver var å hindre personer vei inn i gasskammeret å stikke av.<ref name="Bazyler" /> Fedorenko var den første antatte naziforbryter som ble utvist fra USA til Sovjetunionen. Den andre utviste var estiskfødte Karl Linnas som ble dømt til døden av en sovjetisk domstol i Estland for sitt virke i en konsentrasjonsleir i landet. Han hadde utvandret til USA og fikk statsborgerskapet inndratt i 1980-årene. Linnas døde av sykdom på sykehus i Leningrad.<ref name="LAtimes">{{Kilde www|url=https://www.latimes.com/archives/la-xpm-1987-07-27-mn-4129-story.html|tittel=Nazi Expelled by U.S. Executed : Fyodor Fedorenko Dies by Soviet Firing Squad|besøksdato=2020-08-09|forfattere=|dato=1987-07-27|etternavn=|etternavn2=|fornavn3=|etternavn3=|etternavn4=|etternavn5=|etternavn6=|etternavn7=|fornavn8=|etternavn8=|etternavn9=|språk=en-US|verk=Los Angeles Times|forlag=|sitat=MOSCOW —  Fyodor Fedorenko, the first suspected Nazi war criminal deported to the Soviet Union by the United States, has been executed, the official press agency Tass announced today. Fedorenko, 80, was found guilty in June, 1986, of treason, voluntarily joining the Nazi side in World War II and participating in the mass murder of foreign citizens at the Treblinka death camp in Poland, where he was a guard in 1942 and 1943.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.upi.com/Archives/1987/07/27/Nazi-guard-Fedorenko-executed/1053554356800/|tittel=Nazi guard Fedorenko executed|besøksdato=2020-08-09|språk=en|verk=UPI}}</ref>

====Kharkov-saken====
[[Fil:Памятный камень, Дробицкий яр, Харьков.JPG|miniatyr|Minnesmerke ved Drobotskij Jar utenfor Kharkov.]]
Sovjetiske myndigheter gjennomførte i desember 1943 straffesak mot tre tyske og en sovjetisk borger. De fire ble dømt og straks hengt offentlig midt i byen. Dette var den første saken de allierte førte mot tyskere og prosessen ble lagt opp etter vestlig mønster og med stor offentlig oppmerksomhet. Blant annet laget sovjetiske myndigheter en lang dokumentarfilm om saken og viste den blant annet på kinoene i Moskva. Tilhørerne til rettssaken ble skiftet ut hver dag for å sikre mest mulig oppmerksomhet. Rettssaken ble gjennomført i en stor sal i Kharkovs teater. Et engelskspråklig referat fra rettssaken ble gitt ut i 1944 for det amerikanske og britiske markedet. Utenlandske journalister var til stede siste dag av rettssaken.  Kharkov-saken regnes som en skueprosess gjennomført med tanke på publikum. Bazyler og Tuerkheimer skriver at de tiltalte faktisk hadde begått de gjerningene de var tiltalt for og derfor må regnes som skyldige. Etter Roosevelts og Churchills ønske gjennomførte ikke Stalin flere profilerte prosesser mot tyskere av frykt fro at naziregimet ville gjøre det samme med vestlige krigsfanger. Sovjetiske myndigheter gikk da tilbake til sin praksis med hemmelige rettssaker.<ref name="Bazyler" /><ref name=":2" /><ref name="Meier" /> 

Tidligere i 1943 hadde sovjetiske myndigheter avholdt rettssak i [[Krasnodar]] mot 11 sovjetisk borgere tiltalt for forræderi. Den sovjetiske hæren hadde også gjennomført en del summariske militære rettsprosesser (fulgt av umiddelbar henrettelse) mot tyske krigsfanger. Tiltalen i Kharkov-saken gjaldt drap på sivile i [[Kharkov]] hvorav nesten alle jøder og var i praksis en sak om holocaust. Ofrene ble i Kharkov-saken definert som «fredelige sovjetiske borgere» snarere enn som jøder drept som ledd i omfattende folkemord. Rettssaken ble ført etter at Kharkov var endelig befridd fra den tyske okkupanten i [[Det fjerde slaget om Kharkov]]. Holocaust i Kharkov begynte 15. desember 1941 etter at tyske styrker erobret byen i oktober 1941. Rundt 16&nbsp;000 jøder ble massakrert og dumpet i ravinen [[Drobitskij Jar]]. De tre tyske tiltalte var lavere offiserer (en kaptein, en SS-fenrik, og en korporal) og var trolig valgt ut for å representere ulike deler av den tyske okkupasjonsmakten ([[Abwehr]], [[SD]] og det hemmelige militærpolitiet). De tiltalte fortalte at den tyske overkommandoen oppfordret til overgrep mot sivile og dekorerte soldater som utførte ordren om å utrydde sovjetiske borgere. De fortalte blant annet om bruk av [[gassvogn]]er. Forsvaret la til grunn at soldatene bare utførte ordrer (og ordrenekt ville føre til [[krigsrett]]) og at naziregimet og ledere høyere opp var de egentlige ansvarlige.<ref name="Meier"/><ref name="Bazyler" /><ref name=":2" />

===Tsjekkoslovakia===
{{se også|Holocaust i Slovakia|Holocaust i Riksprotektoratet}}
[[Republikken Slovakia]]s ledere [[Vojtech Tuka]] og [[Josef Tiso]] ble dømt til døden og henrettet i Tsjekkoslovakia i 1946. Rettssakene ble ansett som et internt anliggende i Tsjekkoslovakia og ikke som en del av det internasjonale rettsoppgjøret. Saken mot Tiso inngikk i en intens maktkamp i Tsjekkoslovakia etter krigen. Dommen mot Tiso ble av en del betraktet som en tsjekkisk eller kommunistisk hevn.<ref name="Sniegon" />{{rp|5}} Nasjonalister i Slovakia forsøkte å sabotere rettsoppgjøret mot lederne i [[Republikken Slovakia]].<ref name="Wyman" />{{rp|174}}

[[Kurt Daluege]], sjef for [[Ordnungspolizei]] til 1942, ble utlevert til Tsjekkoslovakia og dømt og henrettet der for sine forbrytelser i landet.<ref name="Bennett" /> [[Hermann Höfle (SS-Obergruppenführer)|Hermann Höfle]], [[HSSPF]] i Slovakia, ble dømt og hengt sammen med ambassadør [[Hanns Ludin]] i Bratislava.<ref>Longerich, Peter (2011). ''Heinrich Himmler.'' Oxford: Oxford University Press.</ref> [[Karl Hermann Frank]] styrte protektoratet sammen med Daluege. Han ble dømt og i mai 1946 hengt offentlig i Praha med flere tusen tilskuere. [[Wilhelm Frick]] var riksprotektor etter Heydrichs død og formelt Franks overordnete.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/biography/Karl-Hermann-Frank|tittel=Karl Hermann Frank {{!}} German politician|besøksdato=2020-12-12|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref><ref name="Patin" /><ref>Gruner, W. (2019). ''The Holocaust in Bohemia and Moravia: Czech Initiatives, German Policies, Jewish Responses'' (Vol. 28). Berghahn Books.</ref>

[[Dieter Wisliceny]] ble utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden for massemord og hengt i Bratislava 4. mai 1948. Han hadde også medvirket til holocaust i Ungarn og i Hellas.<ref name="Braham">Braham, R. L. (2000). ''The politics of genocide: The Holocaust in Hungary''. Wayne State University Press.</ref>{{rp|263}}<ref>Wistrich, R. S. (2013). ''Who's who in Nazi Germany.'' Routledge.</ref>{{sfn|Braham|2000|page=263}} Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette vitnemålet ble senere en vesentlig del av saken mot [[Adolf Eichmann]] i 1961.<ref>Cesarani, D. (2013). After ''Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961''. Routledge.</ref><ref>Carruthers, B. (2014). ''The Gestapo on Trial: Evidence from Nuremberg''. Pen and Sword/Casemate, s. 6.</ref> Israelske agenter i [[Hagana]] forhørte Wisliceny på cellen i Bratislava om Eichmann og Wisliceny sa blant annet: «Hvorfor skal jeg henges alene? Eichmann burde henge ved siden av meg.» Wisliceny skrev i et brev før han ble hengt: «Jeg er overbevist om at Eichmann er i live og holder seg skjult i Østerrike.»{{Sfn|Reynolds|1961|p=40-41}}

===Østerrike===
SS-Hauptsturmführer [[Siegfried Seidl]] var blant annet kommandant for [[Theresienstadt]]. I Ungarn medvirket han som rådgiver ved internering og deportering av jøder flere steder. Han ble arrestert, dømt og henrettet i Østerrike i 1946. SS-Hauptsturmführer Franz Novak unngikk rettsforfølgelse i 15 år. I 1972 ble Novak i Wien dømt til syv års fengsel etter en serie rettssaker som begynte i 1964.{{sfn|Braham|2000|page=262}}

[[Ernst Lerch]], [[Odilo Globocnik]]s assistent i Lublin, flyktet fra alliert fangenskap og levde deretter som en fri mann til 1972 da han ble stilt for retten blant annet etter påtrykk fra [[Simon Wiesenthal]]. Etter to dager i retten frafalt den østerrikske påtalemakten tiltalen av uklare grunner.<ref>Skal svare for mordene på 1,5 millioner jøder. ''Arbeiderbladet'', 16. mai 1972, s10. «Hvis jødemorderne fra kommando Reinhardt skulle frifinnes ville det være en politisk og moralsk skandale av rang. Myndighetene er tydelig nervøse, ikke minst fordi delstaten Kärnten der prosessen finner sted, var temmelig brunfarget under krigen.»</ref><ref>Poprzeczny, J. (2004). ''Odilo Globocnik, Hitler’s Man in the East.'' McFarland, Jefferson North Carolina.</ref> [[Mossad]] planla å drepe Lerch i 1980-årene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.krone.at/1716480|tittel=Mossad wollte NS-Schergen Murer und Lerch töten|besøksdato=2019-07-04|forfattere=|dato=1. juni 2018|språk=de|verk=krone.at|forlag=|sitat=Der israelische Geheimdienst Mossad hat im Jahr 1980 die Tötung zweier gesuchter österreichischer NS-Kriegsverbrecher in der Steiermark und Kärnten beabsichtigt. Franz Murer, der als „Schlächter von Wilna“ traurige Berühmtheit erlangte, hätte auf seinem Bauernhof bei Gaishorn im Bezirk Liezen erschossen werden sollen, Ernst Lerch, ein Mitorganisator des Massenmords an 1,8 Millionen polnischen Juden, sollte mit einer Autobombe in Klagenfurt liquidiert werden.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Why the Mossad failed to capture or kill som many fugitive nazis|avis=Washington Post|url=https://www.washingtonpost.com/outlook/why-the-mossad-failed-to-capture-or-kill-so-many-fugitive-nazis/2017/09/22/e74b964c-9e30-11e7-9c8d-cf053ff30921_story.html|etternavn=|fornavn=|dato=22. september 2017|side=|sitat=}}</ref>

I 1972 gjennomførte østerriksk rettsvesen i Wien en Auschwitz-prosess som prosessen i Frankfurt. Bare to personer ble stilt for retten. De to hadde vært arkitekter for SS og hadde hatt ansvar for utforming og oppføring av gasskammeret i [[Birkenau]]. De ble frikjent uten at saken fikk særlig oppmerksomhet i Østerrike.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Realms of Oblivion: The Vienna Auschwitz Trial|publikasjon=Central European History|doi=10.1017/S0008938907000787|url=https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/realms-of-oblivion-the-vienna-auschwitz-trial/CD07DCF2C34C8B66CE80811438932B0C|dato=2007|forfattere=|fornavn=Michael Thad|etternavn=Allen|via=|serie=3|språk=en|bind=40|hefte=|sider=397–428|issn=1569-1616|besøksdato=2020-02-26|sitat=On March 10, 1972, a little-known Auschwitz trial came to a rather unremarkable conclusion with the release of Fritz Ertl and Walter Dejaco. Both had served as SS architects in the Central Construction Directorate(ZBL)-Auschwitz. Both were part of a team responsible for designing and building the gas chambers of Birkenau. The District Attorneys' Office of Vienna had prepared the case against them with great ambition nearly a decade before. Prosecutors originally had in mind something like the Frankfurt Auschwitz Trial in the Federal Republic of Germany, which included more than twenty defendants. Such plans were speedily curtailed.}}</ref>

===Jugoslavia===
{{se også|Holocaust i Ungarn}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 121-0393, Kurt Daluege, Fuchs und Winkelmann.jpg|miniatyr|[[Wilhelm Fuchs]] (til venstre) ble hengt i Beograd i 1947, [[Kurt Daluege]] (i midten) ble hengt i Pankrác-fengselet i Praha, [[Otto Winkelmann]] (til høyre) var ledende SS-offiser under [[holocaust i Ungarn]];<ref>Goldsworthy, Terry (2007). ''Valhalla's Warriors: A History of the Waffen-SS on the Eastern Front 1941-1945.'' Dog Ear Publishing, Indianapolis.</ref> Winkelmann ble ikke tiltalt, foto fra 1940.{{byline|Bundesarchiv, Bild 121-0393 }}]]

[[Wilhelm Fuchs]] og [[August Meyszner]], SS-ledere i Sovjetunionen og Jugoslavia, ble utlevert til Jugoslavia, dømt og hengt i [[Beograd]] - holocaust spilte en liten rolle i rettssaken. Erwin Rösener, HSSPF for alpeområdet, ble hengt i Ljubljana i august 1946.<ref name="Patin" /> Gestapo-enheter innenfor Meyszners ansvarsområde drepte blant annet 8000 jødiske kvinner og barn i [[Sajmište konsentrasjonsleir]]. Meyszner omtales som en av de mest blodtørstige lederne i naziregimet. Meyszner var østerriker og begynte karrieren som offiser i Østerrike-Ungarn. Meyszner var involvert i oppstanden som i 1934 ledet til drapet på [[Engelbert Dollfuß]] og flyktet deretter til Tyskland hvor han begynte i politiet.<ref>Tomasevich, J. (2002). ''War and revolution in Yugoslavia, 1941-1945: occupation and collaboration'' (Vol. 2). Stanford University Press.</ref>

I henhold til våpenhvileavtalen utleverte Ungarn flere ledende offiserer til Jugoslavia siktet for massakrer på serbere og jøder i [[Bačka]]. Generalene Ferenc Szombathelyi og Ferenc Feketehalmy-Czeydner ble dømt av ungarsk domstol før de ble utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt. Generalmajor József Grassy og kaptein Márton Zöldi ble i Ungarn dømt til døden (blant annet for aktiv medvirkning til holocaust i 1944) og utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt.{{sfn|Braham|2000|page=259}}<ref name="Klajn" />

=== Italia ===
Italia hadde et begrenset rettsoppgjør etter krigen og ikke noe som i Nürnbergprosessene. For de fleste italiere overskygger den tyske okkupasjonen 1943-1945 de foregående årene med fasciststyre. De tyske okkupantene fremsto som de egentlige gjerningspersonene og italiensk medvirkning til holocaust ble nedtonet i offentligheten. Italienske myndigheter avslo å utlevere mistenkte krigsforbrytere til Albania, Hellas, Jugoslavia og Libya, og trenerte rettsoppgjør på ubestemt tid. [[Pietro Badoglio]] var oppført som en av de ledende krigsforbryterne hos de allierte inntil han signerte våpenhvile i 1943. Italia var tilbakeholden med rettsoppgjør mot tyske krigsforbrytere.<ref name="Knittel" />

[[Herbert Kappler]], gestapo-sjef i Roma, ble i 1948 dømt til livsvarig fengsel av en italiensk [[militærdomstol]]<ref name=":12">{{Kilde oppslagsverk|tittel=I Was Only an Executor of Orders|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv2ckjq4h.30|utgiver=Purdue University Press|oppslagsverk=The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome|dato=2023|besøksdato=2025-02-13|isbn=978-1-61249-786-0|side=183–190|fornavn=Patrick J.|etternavn=Gallo}}</ref> og sonet 30 år til han flyktet til Vest-Tyskland.<ref name=":32">{{Kilde avis|tittel=NS-Verbrecher und die Kirchen: Unheilige Allianz|url=https://www.spiegel.de/fotostrecke/ns-verbrecher-und-die-kirchen-unheilige-allianz-fotostrecke-164458.html|avis=Der Spiegel|dato=2018-10-18|besøksdato=2025-02-13|issn=2195-1349|språk=de}}</ref>

===Ungarn===
[[Fil:Horthy Statue, Kereki.jpg|thumb|Monument over [[Miklós Horthy]] i [[Somogy]] fylke, Ungarn. Landets jøder ble deportert til Auschwitz mens Horthy var statsoverhode. Han ble etter krigen ikke stilt for retten og USA nektet utlevering til Jugoslavia.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Miklós Horthy|url=http://snl.no/Mikl%C3%B3s_Horthy|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-02-26|besøksdato=2020-03-05|språk=nb|fornavn=Vince|etternavn=Sulyok|sitat=Horthy proklamerte i oktober 1944 at Ungarn ikke lenger ville delta i krigen, og i oktober 1944 ble han tatt til fange av tyskerne og ført til Bayern. I mai 1945 kom han i amerikansk forvaring. Etter krigens slutt krevde Jugoslavia at Horthy skulle bli utlevert, men USA nektet å etterkomme kravet. I 1948 bosatte han seg med sin familie i Portugal.}}</ref>]]
{{Utdypende|Holocaust i Ungarn}}
Rettsoppgjøret mot hovedmennene for jødeutryddelsen i Ungarn begynte 29. oktober 1945. [[László Bárdossy]], statsminister 1941-1942, ble dømt til døden og henrettet ved skyting 10. januar 1946. [[Béla Imrédy]] ble dømt blant annet for antijødiske tiltak i årene 1938–1939 og tjeneste for Sztojays regjering, han ble henrettet i februar 1946.{{sfn|Braham|2000|page=256-257}}<ref>{{Kilde www|url=https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa1049319|tittel=A Hungarian official reads the death sentence of former Prime Minister Dr. Laszlo V. Bardossy prior to his execution in the courtyard of the Academy of Music in Budapest. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2020-12-09|verk=collections.ushmm.org}}</ref> [[László Ferenczy]] ble stilt for retten og ble hengt 31. mars 1946.<ref>https://www.yadvashem.org/yv/en/exhibitions/communities/munkacs/laszlo_ferenczy.asp</ref> Gábor Vajna, innenriksminister 1944–1945, ble dømt og hengt 12. mars 1946, sammen med Szálasi.<ref name="Klajn" /> 

[[Ferenc Szálasi]] ble dømt av en folkedomstol i Budapest og henrettet 12. mars 1946.<ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 278.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://collections.ushmm.org/search/catalog/irn1000596|tittel=Execution of War Criminals - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2019-09-26|forfattere=|dato=|verk=collections.ushmm.org|forlag=|sitat=Kommentar: Filmopptak av henrettelsen av Szalasi. Han ble hengt med pålemetoden.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Thirty-two frightening snapshots of a hanging. And no one knew who the victims were – until now.|avis=Washington Post|url=https://www.washingtonpost.com/news/retropolis/wp/2018/02/09/thirty-two-frightening-snapshots-of-a-hanging-and-no-one-knew-who-they-were-until-now/|etternavn=|fornavn=|dato=9. februar 2019|side=|sitat=A large timber was sunk vertically into the ground. A rope was attached to a hook at the top. A set of steps was placed at the bottom. The condemned man mounted the steps and put his back to the post. His arms and legs were tied. An executioner climbed a ladder behind the post, put the noose around the man’s neck and tightened the rope. Then the steps were removed.}}</ref> Szálasi ble dømt for forbrytelsen mot jødene, særlig i Budapest, og politisk-militært virke som nesten la landet i ruiner.{{sfn|Braham|2000|page=257}}

Sztójay ble dømt til døden av en folkedomstol og henrettet 22. august 1946.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Sulyok, Vince  | utgivelsesår = 1994 | tittel = Ungarns historie og kultur | isbn = 8256009101 | utgivelsessted = Oslo | forlag = I kommisjon: Solum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041305011 | side = }} </ref> [[László Baky]] og [[László Endre]] ble hengt 29. mars 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol 2. januar. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at de utførte instruksene fra [[Adolf Eichmann]] entusiastisk. Tibor Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem.<ref name="Klajn54">Klajn, L. (2007). ''The Past in Present Times: The Yugoslav Saga.'' University Press of America, s. 54.</ref> [[Andor Jaross]] ble henrettet ved skyting 14. april 1946. Baky, Jaross og Endre ble dømt for aksjonen mot jødene, samt for samarbeid med SS om å undergrave Ungarns interesser.{{sfn|Braham|2000|p=257}}

[[Otto Winkelmann]] vitnet blant annet i saken mot Szálasi og Béla Imrédy, men ble ikke selv tiltalt. Horthy var krigsfange hos amerikanske styrker i Tyskland etter krigen. Jugoslavia forlangte Horthy utlevert for massakrer utført av den ungarske hæren i [[Bačka]], det nordlige Jugoslavia. Regjeringen i Ungarn viste lite interesse for å få Horthy hjem og trakk tilbake utleveringskravet. Stalin viste en viss sympati med Horthy og hadde vært forberedt på samarbeid med ham. USA avviste utlevering til Jugoslavia og løslot Horthy som levde resten av livet som fri mann i Portugal. Flere hundre mistenkte krigsforbrytere ble utlevert fra de allierte i Tyskland til Ungarn.<ref>Deák, I., Gross, J. T., & Judt, T. (2000). ''The politics of retribution in Europe: World War II and its aftermath''. Princeton University Press.</ref><ref name="Klajn">Klajn, L. (2007). ''The Past in Present Times: The Yugoslav Saga.'' University Press of America.</ref>

===Romania===
{{se også|Holocaust i Ungarn}}
[[Fil:Antonescu.jpg|thumb|[[Ion Antonescu]] oppstilt for å bli henrettet, 1. juni 1946.]]
Jødene i det rumenske kjerneområdet (Regat og Vallakia) samt det sørlige Transilvania ble i hovedsak ikke rørt under holocaust. [[Ion Antonescu]] ble etter krigen stilt for retten, dømt for krigsforbrytelser og høyforræderi, og henrettet. Forskere betrakter ham som en krigsforbryter med ansvar for folkemord, mens blant en god del rumenere anser ham som en helt og modig patriot som vernet om landets suverenitet.<ref name="Deletant">Deletant, D. (2006). ''Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and His Regime, Romania 1940-1944''. Springer.</ref> 

I Romania ble det på samme måte som i Ungarn gjennomført rettssaker i folkedomstoler. I [[Cluj-Napoca|Cluj]] (som var okkupert av Ungarn under krigen) ble det avholdt to masserettssaker. I den første var 63 personer tiltalt for overgrep mot rumenere og jøder under den ungarske innmarsjen i september 1940. Utryddelsen av jødene i det nordlige [[Transilvania]] (gjennomført av ungarske myndigheter som hadde okkupert området) var tema for den andre saken med 185 tiltalte fra statsadministrasjonen, militæret og politi/gendarmeri samt representanter for lokale myndigheter. I alt ble 25 personer dømt til døden (ingen dødsdommer ble fullbyrdet) og et større antall til livstid i fengsel. Mange ble dømt [[in absentia]], inkludert oberst Tibor Paksy-Kiss, noen av disse ble senere stilt for retten i Ungarn. Mange personer i fengsel ble sluppet fri etter at Romania ble et kommunistregime etter sovjetisk mønster i 1948, inkludert en del fascister dømt til livstid for medvirkning til holocaust.{{sfn|Braham|2000|p=259}}

===Frankrike===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H25719, Paris, Ministerpräsident Pierre Laval und SS-Obergruppenführer Carl Oberg.jpg|miniatyr|Carl Oberg (i midten) var sjef for SS og alt tysk politi i Frankrike, han ble dømt til døden i 1958 og benådet av de Gaulle i 1963. [[Pierre Laval]] (til venstre) ble dømt for samarbeid med okkupasjonsmakten og henrettet i 1945.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Pierre Laval|url=http://snl.no/Pierre_Laval|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-12-10|besøksdato=2020-03-05|språk=no|fornavn=Tim|etternavn=Greve}}</ref> Obergs adjutant, [[Herbert Hagen]] (til høyre), ble dømt i Køln, 1980, for medvirkning til deportasjoner fra Frankrike.<ref>[https://www.washingtonpost.com/archive/politics/1980/02/12/west-german-court-sentences-3-who-sent-jews-to-death-camps/0331a673-3272-4769-bd29-42c8d77477c0/ West German Court Sentences 3 Who Sent Jews to Death Camps]. ''The Washington Post''. 12. februar 1980. «In what is likely to be one of the last major war crimes hearings in West Germany, a Cologne court today sentenced three aging former Gestapo men to jail sentences ranging up to 12 years for complicity in the murder over 35 years ago of thousands of Jews and communists deported from wartime France. The longest jail term went to Herbert-Martin Hagen, 66, who had been personal assistant to the SS police chief in France and head of a department in the Paris Gestapo. »</ref>]]

I [[Frankrike]] ble 2345 personer dømt etter krigen, hvorav 1314 ''in absentia'', det er ikke oppgitt hvor mange av disse som var relatert til gjennomføring av holocaust. De franske prosessene handlet i hovedsakelig om drap på franske borgere og om dokumentasjon av motstand mot den tyske okkupasjonen. Franske myndigheter motsatte seg mer enn USA og Storbritannia løslatelse av dømte tyske krigsforbrytere. I 1958 var bare en håndfull tyske igjen i franske fengsler. Carl-Albrecht Oberg og Helmut Knochen ble i 1958 dømt til døden av en fransk domstol. Oberg var HSSPF for Frankrike og Knochen var sjef for [[Sicherheitspolizei]] og [[Sicherheitsdienst]]. De to var ansvarlige for deportasjon av omkring {{formatnum:80000}} personer, hovedsakelig jødiske. Straffen ble etter kort tid redusert og de ble benådet av [[Charles de Gaulle]] i 1963.<ref name="Goda" />

Pierre Laval ble først og fremst dømt for samarbeid med okkupasjonsmakten, og i mindre grad for medvirkning til holocaust. Laval hadde forsynt tysk krigsindustri med 640&nbsp;000 arbeidere og deporterte ikke-franske jøder.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Forgotten Trials of the Holocaust|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcw038|url=https://academic.oup.com/hgs/article/30/2/368/1749525|dato=2016-08-01|forfattere=|fornavn=David A.|etternavn=Meier|via=|serie=2|språk=en|bind=30|hefte=|sider=368–371|issn=8756-6583|besøksdato=2020-08-03|sitat=France's prosecution of Pierre Laval also displayed certain show-trial features. Tuerkheimer characterizes the proceedings as “seriously flawed,” noting that Laval's presumed guilt resided more in his cooperation with the German authorities than in his decision to cooperate in the Nazis’ genocide. In fact, questions raised in Laval's trial cast shadows on the entire Third Republic, which he and others like him had served before the war (p. 59). Laval's delivery of 641,500 French workers for the German war effort constituted collaboration (p. 68), but his decision to deport non-French Jews implicated him in the Holocaust.}}</ref>

Frankrike fikk [[Klaus Barbie]] utlevert fra [[Bolivia]] i 1983 og stilte ham for retten for deportasjon av over 800 jøder. Saken mot Barbie satte Frankrikes samarbeid med nazistene<ref name="Goda" /> på dagsorden. Barbie-saken ble i 1980-1990-årene fulgt av profilerte saker mot nazister og kollaboratører, blant annet [[Paul Touvier]] og [[Maurice Papon]].<ref name="Pendas" /> Papon ble i 1998 dømt til 10 år i fengsel for delaktighet i utryddelsen av franske jøder under [[andre verdenskrig]] i det som hadde vært den lengste rettsprosessen i Frankrike etter krigen. Tiltalen gjaldt [[forbrytelser mot menneskeheten]] ved at han medvirket til deportasjoner til utryddelsesleirene. Han begynte soning av straffen i oktober 1999 og ble løslatt før tiden på grunn av alder og sviktende helse. Etter krigen gjorde han karriere i statsapparatet under [[Charles de Gaulle]] og ble en mektig politimester og politiker. I 1961 var han ansvarlig leder for voldelig behandling av demonstranter i Paris, [[massakren i Paris i 1961]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Trial of Maurice Papon: History on Trial?|publikasjon=French Politics and Society|url=https://www.jstor.org/stable/42844800|dato=1998|fornavn=Donald|etternavn=Reid|redaktør-fornavn=Eric|redaktør-etternavn=Conan|redaktør2-etternavn=Rousso|redaktør2-fornavn=Henry|redaktør3-etternavn=Bracher|redaktør3-fornavn=Nathan|redaktør4-etternavn=Jeanneney|redaktør4-fornavn=Jean-Noël|redaktør5-etternavn=Poirot-Delpech|redaktør5-fornavn=Bertrand|redaktør6-etternavn=Petit|redaktør6-fornavn=Philippe|redaktør7-etternavn=Schneidermann|redaktør7-fornavn=Daniel|serie=4|bind=16|sider=62–79|issn=0882-1267|besøksdato=2020-08-21}}</ref><ref name=":1">{{Kilde avis|tittel=Obituary: Maurice Papon|url=https://www.theguardian.com/news/2007/feb/19/guardianobituaries.france|avis=The Guardian|dato=2007-02-19|besøksdato=2020-08-21|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Douglas|etternavn=Johnson|side=|sitat=Nevertheless, on April 2 1998, after the longest postwar trial, Maurice Papon was found guilty of the arrest and deportation of French Jews during the years 1942-1944. The jury accepted his plea that, at the time, he knew nothing of the Nazi death camps, and although the prosecution had wanted a 20-year sentence, he was given only 10 years.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Maurice Papon, Convicted Vichy Official, 96, Dies|url=https://www.nytimes.com/2007/02/18/world/europe/18papon.html|avis=The New York Times|dato=2007-02-18|besøksdato=2020-08-21|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Craig R.|etternavn=Whitney|side=|sitat=Maurice Papon, a prominent French functionary convicted in 1998 of complicity in Nazi crimes against humanity during the German occupation in World War II, died yesterday at a private clinic near Paris. He was 96.}}</ref>

===Nederland===
[[Karl Eberhard Schöngarth]] ble i 1946 dømt og hengt i [[Hameln]] for å ha henrettet en amerikansk fallskjermsoldat i Nederland. Schöngarth ble ikke dømt for massakrene i [[Galicja]], deltakelse i [[Wannsee-konferansen]] eller medvirkning til holocaust i Nederland.<ref>Bartrop, P. R., & Dickerman, M. (eds.). (2017). ''The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection''. ABC-CLIO.</ref><ref>Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (Eds.). (2017). ''The Participants: The Men of the Wannsee Conference''. Berghahn Books.</ref>

===Norge===
{{utdypende|Holocaust i Norge}}
I [[Det norske landssvikoppgjøret|det norske rettsoppgjøret etter krigens slutt]] var [[Vidkun Quisling]] den eneste nordmann som ble tiltalt for medvirkning til drap.<ref>{{Kilde avis|tittel=Var jødene likevel mindre verdt?|avis=Aftenposten|url=|etternavn=Harper|fornavn=Christopher|dato=20. november 2011|side=|sitat=}}</ref> Oppgjøret omhandlet bare hendelser i Norge og for eksempel frontkjempernes handlinger i andre land ble ikke berørt.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 24</ref> Andre ble tiltalt bare for medvirkning til deportasjonene. [[Wilhelm Wagner]] var den eneste som ble funnet skyldig i forsettlig medvirkning til drap.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 6.</ref> De norske jødene ble internert og arrestert av norsk politi og ingen norske politifolk ble dømt for dette. [[Knut Rød]] i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Han ble frifunnet basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han, samtidig som han var i statspolitiet, også hjalp motstandsbevegelsen.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 25-32.</ref> [[Hellmuth Reinhard]], Gestapo-sjef i Norge, ble i 1960-årene av en tysk domstol funnet skyldig i deportasjonene fra Norge, men punktet var foreldet etter tysk strafferett.<ref>[[#refBergfald1967|Bergfald (1967)]] s. 20, 49-50.</ref> [[Heinz Roch]] tok sitt eget liv i Trondheim 10. mai 1945.

===Israel===
Fra 1950 gjennomførte [[Israel]] straffesaker mot antatte kollaboratører i konsentrasjonsleirene, i de såkalte [[kapo]]-rettssakene. I alt 40 saker ble gjennomført og med ett unntak var ingen tiltalte nazister, knapt halvparten endte med frifinnelse. Det juridiske grunnlaget for disse sakene var en egen straffelov («loven om nazister og nazikollaboratøre») vedtatt i 1950. Loven omhandlet blant annet forbrytelser mot det jødiske folk (denne bestemmelsen var nokså lik [[folkemordkonvensjonen]]), forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Adolf Eichmann ble i 1962 dømt og henrettet i henhold til denne loven.<ref>{{Kilde www|url=https://time.com/5710303/nazi-collaborator-trials/|tittel=How Israel’s Justice System Dealt With Alleged Jewish Collaborators in Concentration Camps—And Why That Still Matters Today|besøksdato=2020-08-06|forfattere=|dato=25. oktober 2019|verk=Time|forlag=|sitat=It was only after the establishment of the State of Israel and after a repeated demand from a high-ranking police officer that the Ministry of Justice drafted a bill setting up a system for trying functionaries in criminal court, where they would face their accusers. The Nazis and Nazi Collaborators Punishment Law, passed by the Knesset in 1950, inaugurated what became known as the kapo trials, which would go on for the next 22 years.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Punishing International Crimes Committed by the PersecutedThe Kapo Trials in Israel (1950s–1960s)|publikasjon=Journal of International Criminal Justice|doi=10.1093/jicj/mqi022|url=https://academic.oup.com/jicj/article/4/1/128/821931|dato=2006-03-01|fornavn=Orna|etternavn=Ben-Naftali|etternavn2=Tuval|fornavn2=Yogev|serie=1|språk=en|bind=4|sider=128–178|issn=1478-1387|besøksdato=2020-08-06}}</ref>

====Adolf Eichmann====
{{utdypende|Rettssaken mot Adolf Eichmann}}
[[File:2014-08 Graffiti Patrik Wolters alias BeneR1 im Team mit Kevin Lasner alias koarts, Hannah Arendt Niemand hat das Recht zu gehorchen, Geburtshaus Lindener Marktplatz 2 Ecke Falkenstraße in Hannover-Linden-Mitte.jpg|thumb|[[Hannah Arendt]] rapporterte fra saken mot Eichmann og ga dette ut som boken ''[[Eichmann i Jerusalem]]'' (graffiti i Hannover)]]
[[Adolf Eichmann]] ble kidnappet fra sitt skjulested i Argentina og stilt for retten i Israel i 1961. Eichmann ble dømt til døden og hengt i Israel i 1962 etter å ha holdt seg skjult i blant annet Argentina siden krigen. Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Dette var en av de mest profilerte sakene med spesiell vekt på holocaust i tiltalen og [[holocaust i Ungarn]] var viktig i bevisførselen mot Eichmann. Eichmann fremstilte seg selv som en lydig byråkrat som bare fulgte ordre.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Adolf Eichmann|url=http://snl.no/Adolf_Eichmann|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-01-09|besøksdato=2019-09-29|språk=no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/biography/Adolf-Eichmann|tittel=Adolf Eichmann {{!}} Role in the Holocaust, Trial, & Death|besøksdato=2019-09-29|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=The Eichmann Trial|etternavn=Lipstadt|fornavn=Deporah E.|utgiver=Random House - Bertelsman|år=2011|isbn=9780805242911|utgivelsessted=New York|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref name="Goda" />

===Enkeltsaker===
====Imre Finta====
Imre Finta ble stilt for retten i [[Canada]] (dit han hadde utvandret og blitt statsborger i 1950-årene) i 1987. Han var tiltalt for tyveri, ulovlig internering, kidnapping og drap i forbindelse med deportering av 8617 jøder fra [[Szeged]] der han var kommandant for gendarmeriet. Interneringen av jødene på et industriområde og deporteringen skjedde under Fintas kommando i 1944. Fintas medvirkning til [[holocaust i Ungarn]] ble gjort offentlig kjent av Canadian Holocaust Remembrance Association og fjernsynskanalen CTV (som viste en dokumentar om Fintas virke under krigen), hvorpå Finta i 1983 saksøkte dem for ærekrenkelser. CTV la frem omfattende dokumentasjon fra øyenvitner i Ungarn og fra overlevende i Østerrike og Israel, hvorpå Finta trakk tilbake søksmålet. I straffesaken ble Finta frikjent i to lavere domstoler og av Canadas høyesterett. Dette var første gangen noen ble tiltalt etter Canadas nye krigsforbryterlover innført i 1987 og Finta ble et symbol på Canadas rettslige håndtering av antatte krigsforbrytere. Høyesterett uttalte i dommen at det var grunnlovsstridig å bruke Canadas strafferett mot Finta. Finta ble opprinnelig dømt ''[[in absentia]]'' av en ungarsk domstol i 1948. I Canada ble han frikjent fordi han fulgte ordre. Finta døde i 2003 uten å bli straffet for sin medvirkning.<ref>Landsman, S. (2013). ''Crimes of the Holocaust: the law confronts hard cases.'' University of Pennsylvania Press.</ref><ref>Schabas, W. A., & Bernaz, N. (Eds.). (2010). ''Routledge handbook of international criminal law.'' Routledge.</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=The Law of Armed Conflict: International Humanitarian Law in War.|etternavn=Solis|fornavn=Gary D.|utgiver=Cambridge University Press|år=2010|isbn=|utgivelsessted=Cambridge|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Nazi war criminals in Canada|avis=CBC|url=https://www.cbc.ca/news/canada/nazi-war-criminals-in-canada-1.1026670|etternavn=|fornavn=|dato=12. mai 2011|side=|sitat=The first person to be tried — unsuccessfully — in Canada as a war criminal was Imre Finta, who served as a Hungarian police officer during the Second World War.}}</ref><ref>Horvitz, L. A., & Catherwood, C. (2014). ''Encyclopedia of war crimes and genocide''. Infobase Publishing.</ref><ref>Matas, D. (1994). The Case of Imre Finta. ''University of New Brunswick Law Journal '', 43, 281.</ref> [[Randolph L. Braham]] vitnet i saken mot Finta.<ref>{{Kilde avis|tittel=Randolph L. Braham, leading historian of the Holocaust in Hungary, dies at 95|avis=Washington Post|url=https://www.washingtonpost.com/local/obituaries/randolph-l-braham-leading-historian-of-the-holocaust-in-hungary-dies-at-95/2018/11/27/1695d9aa-f257-11e8-aeea-b85fd44449f5_story.html|etternavn=|fornavn=|dato=27. november 2018|side=|sitat=Dr. Braham, who described Holocaust scholarship as his “destiny” and fought against moves to whitewash Hungarian collusion with Nazi authorities, was 95 when he died Nov. 25 at his home in Queens.}}</ref><ref> Ira Robinson (2015). ''A History of Antisemitism in Canada''. Wilfrid Laurier University Press. s. 139. ISBN 978-1-77112-167-5.</ref>

===USA===
USA avsto fra å rettsforfølge antatte krigsforbrytere innenlands basert på lover innført etter krigen (''ex post facto''). Istedet ble antatte krigsforbrytere fratatt statsborgerskap og utvist, det gjaldt for eksempel Feodor Fedorenko som ble deporert til Sovjetunionen hvor han ble dømt og henrettet i 1987. Noen krigsforbrytere ble værende og skjermet av amerikanske myndigheter.<ref name="Meier" /><ref name="LAtimes" />

USA tok i mot omkring {{formatnum:400000}} ''displaced persons'' fra Europa frem til 1952. Amerikanske immigrasjonsmyndigheter hadde ikke kapasitet til å grundig bakgrunnssjekk av alle og anslagsvis {{formatnum:10000}} antatt krigsforbrytere kom seg inn i USA på den måten. Personer som hadde oppnådd statsborgerskap på falske premisser kunne få dette inndratt og deportert. Uønskede utlendinger kan ganske enkelt deporteres, mens landets egne statsborgere kan utleveres for rettsforfølgelse i et annet land på dette landets forespørsel. [[Justisdepartementet]] opprettet i 1979 en egen etat, Office of Special Investigations, for å etterforske mulige krigsforbrytere med opphold i USA.<ref name="Winicki" />