Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

=== Regjeringen i London ===
{{quote box|title=Brev fra legasjonen i Bern, minister [[Finn Koren]], til [[Johan Nygaardsvolds regjering|Nygaardsvolds London-regjering]] 17. august 1942
|quote=Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttelig å «likvidere» hele dette befolkningslag. <br />
I Nederland er forholdene ikke stort bedre. Av de 100.000 jøder som ved krigens utbrudd var bosatt i Amsterdam, er et stort antall allerede blitt bortført til ubestemt sted østover, og etter hvad det vites er tyskernes hensikt innen årets utgang å «befri» både denne by og resten av landet for hele det jødiske element. Denne foranstaltning vil ramme samtlige, både kvinner, barn og oldinger, og det er grunn til å tro at alle disse folk – med undtagelse av de arbeidsdyktige menn og kvinner som foreløpig kan brukes i tyskernes kram – er viet til døden. Et større antall vites med sikkerhet allerede å være drept hvad enten det er skjedd ved gass som visstnok er den hensiktsmessigste og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, iallfall den europeiske jords overflate.
|source=<small>sitert av [[#refHarper2015|Harper, ''Samtiden'' 2015]] s.109.</small>
|width=350px
|qalign=left}}

Før deportasjonene var det god kjennskap til at det foregikk deportasjoner og massedrap andre steder i Europa. «Endlösung» ble første gang omtalt i ''[[The Times]]'' 2. april 1942 etter en massakre på nederlandske jøder i [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]], – massakren utløste en omfattende streik i det okkuperte Nederland.<ref name="Harper 2015">[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s.111.</ref> Massedrapene i øst ble for alvor alminnelig kjent etter at den polske eksilregjeringen i juni 1942 publiserte en rapport som anslo tallet på drepte jøder til {{nowrap|700 000}}, [[BBC]] gjenga 2. juni hovedpunktene i rapportene. Den illegale avisen ''[[London-Nytt]]'' videreformidlet nyheten 27. juni 1942: «Over 700 000 er blitt myrdet av nazistene i Polen.»<ref name="ReferenceT">[[#refHetland2012|Hetland (2012)]], s.25.</ref> World Jewish Congress holdt 29. juni en pressekonferanse der antall myrdete ble anslått til 1 million.<ref name="Harper 2015"/>

Jødeforfølgelsene ble omtalt av BBC og britiske aviser (som ''[[The Times]]'', ''[[The Guardian]]'' og ''[[Daily Mail]]''), der det sommeren 1942 ble meldt om én million massakrerte jøder. Det svenske utenriksdepartementet fikk høsten 1942 melding om fabrikklignende utryddelsesleirer i Polen, og den svenske konsulen i Stettin meldte 20. august 1942 at det foregikk massemord blant annet ved bruk av gass. En annen svensk diplomat formidlet personlige opplysninger fra SS-mannen [[Kurt Gerstein]] som selv hadde sett «likfabrikken i Belzec». Det svenske utenriksdepartementet hadde også informasjon om massakrer på jøder i Latvia.<ref name=Kathe/> ''[[Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning]]'' skrev 13. oktober 1942 om «utrydningskrigen» mot jødene, og ''Eskilstuna Kurieren'' kommenterte også saken 21. oktober.<ref name="ReferenceT"/>

Fra sommeren 1941 ble meldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning. Britenes statsminister [[Winston Churchill]] fikk regelmessig notater om disse drapene, med antall drepte. Offentlig snakket Churchill bare om drap på uskyldige og patrioter, han skal ha unnlatt å nevne jøder for ikke å gi Hitlers regime en propagandafordel.<ref>''Tilintetgjørelsen'', NRK2, 19. september 2016, kl 22.30.</ref> [[Jan Karski]] kom fra Polen til London i november 1942 og rapporterte om forholdene blant annet i [[konsentrasjonsleiren Belzec]].

Et brev fra [[Finn Koren]] ved legasjonen i [[Bern]] (17. august 1942; se boks) ble lest av Nygaardsvold, Trygve Lie og andre statsråder i London, og legasjonen i Bern sendte et nytt brev 23. september 1942.<ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s. 109.</ref> Den norske eksilregjeringen i London fikk 1. desember 1942 kjennskap til at også de norske jødene var deportert. Utenriksdepartementet i London sendte samme dag telegram om saken til den norske legasjonen i Bern.<ref name="arkivverket.no"/> Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave, ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 [[Trygve Lie]] om meldinger om massemord ved gassing. 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere: «Slike appeller er ikke nødvendige for å oppildne befolkningen til å gjøre sin humane plikt mot jødene i Norge.»<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 223-224</ref><ref>Helgheim, Roald: «Det største norske sviket». ''Dag og Tid'', 24. oktober 2014.</ref> Trygve Lies uttalelse om at det norske folk ikke trengte noen slik oppfordring var ifølge Ole Kolsrud et uttrykk for maktesløshet. På dette tidspunktet var de henimot 600 av jødene deportert. Etter et initiativ fra norske jøder i Sverige 8. januar 1943 forsøkte Lie å få de allierte med på å bytte sårede tyske krigsfanger mot norske jøder i tysk fangenskap. Britiske myndigheter svarte at det bare var aktuelt å bytte sårede tyske krigsfanger mot britiske krigsfanger i tyske leire.<ref>Kolsrud, Ole (2020): «De norske eksilmyndighetene, jødeforfølgelsene og Krigsforbryterkommisjonen. Antisemittisme i den norske ledelsen?» i Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (red.): «Historie og moral. Nazismen, jødene og hjemmefronten», Dreyers Forlag 2020</ref>

Tidlig i desember 1942 tok Finn Koren etter instruks fra London kontakt med det [[Røde Kors|Internasjonale Røde Kors]] som ble bedt om å bruke sin innflytelse til fordel for de deporterte norske jødene. Røde Kors' fremstøt førte ikke frem.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 134.</ref> Den svenske politikken ble lagt helt om da deporteringen av de norske jødene ble kjent.<ref>[[#ref=refHarper2015|Harper (2015)]] s.111.</ref> Lie og Nygaardsvold understreket i desember 1942 overfor svenske myndigheter at alle norske flyktninger i Sverige «uansett rase og religion» burde få samme hjelp og støtte. Svenske diplomater og svensk Røde Kors ba vinteren 1942–1943 om at de omkring 170 gjenværende, internerte jødene i Norge skulle få reise til Sverige. Initiativet ble avvist av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Bare noen få jøder med tilknytning til Sverige fikk tillatelse til å reise. Fra desember 1942 til krigens slutt henvendte den svenske regjeringen seg flere ganger til okkupasjonsmakten i Norge med spørsmål om å få frigitt jødene. Svenske myndigheter lyktes i noen tilfeller å få utreise for enkeltpersoner som befant seg i Norge.<ref name="ReferenceU">[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 246.</ref> I mars 1945 reiste [[Felix Kersten]] til Tyskland med en liste personer som svenske myndigheter ville ha løslatt, på listen var 15 norske jøder. Himmler samtykket i løslatelsen, men av de 15 var 11 forlengst døde og en satt på Grini.<ref name="ReferenceU"/>

[[Fil:The Mass Extermination of Jews in German Occupied.pdf|mini|[[Den polske eksilregjering i London|Den polske eksilregjeringens]] rapport om masseutryddelsen av jøder i det tyskokkuperte Polen fra desember 1942 bygde på [[Jan Karski]]s undersøkelser om forholdene blant annet i [[konsentrasjonsleiren Belzec]].]]

Jøder som flyktet til Sverige, ble avhørt av norske myndigheter der. Av 301 avhør gjennomgått av Harper, oppga 45 flyktninger at de hadde fått en konkret advarsel eller «vink» om forestående fare. I de øvrige avhørene het det oftest at de flyktet på grunn av jødeforfølgelsene.<ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s. 118.</ref> Nordmannen [[Marcus Levin]] ved Den Mosaiska Församlingen i Stockholm intervjuet også jøder som hadde flyktet og skaffet seg i løpet av 1943–1944 oversikt over de deporterte. Levin trodde de norske jødene var sendt til to leirer i Øvre [[Schlesien]]. Norske myndigheter gjorde praktisk talt ingenting for å skaffe oversikt over skjebnen til de deporterte norske jødene.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012) s.153-157]]</ref>