Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

===Forskning===
Hendelsene var godt og offentlig kjent i samtiden og sakens grunnleggende fakta er godt etablert av forskning basert blant annet på osmanske/tyrkiske arkiv.<ref name="NYTimes2015" /><ref name="bbc.com"/> Akademikere er delt i synet på hvordan hendelsene skal karakteriseres. Noen mener at regimet begikk et folkemord, mens andre mener at dødstallene ikke var så store, at armenere døde som følge av krigen og at regimet ikke hadde noen plan om å utrydde armenerne. Blant intellektuelle i Vesten som ikke bruker karakteristikken folkemord er de amerikanske historikerne og professorene [[Heath W. Lowry]], [[Stanford J. Shaw]], [[Justin A. McCarthy]], [[Bernard Lewis]] og [[Guenter Lewy]], den tyske historikeren [[Eberhard Jäckel]] og den britiske [[Norman Stone]].<ref name="D. Rubinstein'. Genocide 2004" /> 

Kjent er «Lewis-affæren» fra 19. mai 1985, der 69 amerikanske historikere skrev under på en deklarasjon hvor de anmodet den amerikanske regjeringen om ikke å erklære det som har skjedd som et folkemord, da både tyrkere og armenerne led store tap som følge av krigen.<ref name="D. Rubinstein'. Genocide 2004" /> Bernard Lewis var i Istanbul da arkivene ble åpnet for historikere i 1950. Lewis erkjente og fordømte at det hadde skjedde en nedslakting av armenere, men mente det ikke var planlagt («premeditated») av myndighetene. Armenerne mente Lewis nære samarbeid med tyrkiske myndigheter påvirket denne konklusjonen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Bernard Lewis, Influential Scholar of Islam, Is Dead at 101|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/2018/05/21/obituaries/bernard-lewis-islam-scholar-dies.html|besøksdato=2018-06-01|dato=2018-05-21|språk=en-US|issn=0362-4331}}</ref> 

Norman Stone erkjenner armenernes skjebne, men mener dette ikke var et resultat av at regimet bestemte seg for og la en plan for å utslette armenerne. I 1997 sluttet han ved Oxford University og begynte ved Bilkent-universitetet i Ankara.<ref>{{Kilde www|url=https://www.telegraph.co.uk/culture/books/authorinterviews/7715518/Norman-Stone-Im-not-a-nasty-person.html|tittel=Norman Stone: 'I'm not a nasty person'|besøksdato=2021-01-20|forfattere=|dato=2010-05-10|språk=en-GB|verk=The Telegraph|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.independent.co.uk/arts-entertainment/books/features/tory-turkey-maverick-historian-norman-stone-storms-back-partisan-epic-cold-war-world-1972554.html|tittel=From Tory to Turkey: Maverick historian Norman Stone storms back with|besøksdato=2021-01-20|dato=2011-10-23|språk=en|verk=The Independent}}</ref> Guenter Lewys bok ''The Armenian Massacres in Ottoman Turkey'' (2005) ble publisert av University of Utah Press etter at Oxford University Press skal ha latt være å publisere boken etter for press fra [[Peter Balakian]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Armenian History and the Question of Genocide|publikasjon=Review of Armenian Studies|url=|dato=2014|forfattere=Gauin, Maxime|via=http://avim.org.tr/tr/Dergiler/Review-Of-Armenian-Studies|bind=30|hefte=|sider=|sitat=KOMMENTAR: ''Review of Armenian Studies'' gis ut av en tyrkisk think-tank med nasjonalistisk  orientering. Det er tvil om det kan regnes som vitenskapelig tidsskrift.}}</ref> Lewy er en kjent fornekter av nazistenes folkemord på sigøynere og av [[folkemordet i Kambodsja]].<ref name=":10" />

Heath W. Lowrys professorat fra 1994 ved [[Princeton University]] («Atatürk chair of Turkish Studies») ble finansiert av en donasjon fra den tyrkiske stat. Lowry var fra 1982 til 1994 direktør for Institute of Turkish Studies (Washington, D.C.) opprettet av Tyrkia i 1982. Lowry har gitt råd til tyrkiske myndigheter, blant annet ambassadøren til USA, om offentlig benektelse av folkemordet og press mot andre akademikere.<ref name="Smith" /> Lowry mener at de armenske dødsfallene skyldes sult og andre utilsiktede konsekvenser av første verdenskrig. Utnevnelsen av Lowry til professor ved Princeton var omstridt. Princeton ble beskyldt for å la seg bruke av tyrkiske myndigheter til å drive propaganda. Lowrys nære samarbeid med tyrkiske myndigheter om benektelse av folkemordet ble avslørt i 1990 da den tyrkiske ambassadør i et brev til professor [[Robert Jay Lifton]] kom i skade for å legge ved korrespondansen mellom ambassadøren og Lowry.<ref>{{Kilde avis|tittel=Princeton Is Accused of Fronting For the Turkish Government|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/1996/05/22/nyregion/princeton-is-accused-of-fronting-for-the-turkish-government.html|besøksdato=2018-06-01|etternavn=Honan|fornavn=William H.|dato=1996-05-22|side=|språk=en-US|issn=0362-4331|sitat=A group of prominent scholars and writers contends that Princeton University is allowing itself to be used by the Turkish Government as a center for propaganda about Turkey's role in the massacre of a million Armenians during World War I. Three years ago, the university accepted $750,000 from the Government of Turkey to endow a new Ataturk Chair of Turkish Studies in the Department of Near Eastern Studies and hired a professor, Heath W. Lowry, who had worked for the Turkish government, as executive director of the Washington-based Institute of Turkish Studies.}}</ref>

[[Rudolph Joseph Rummel|Rudolph Rummel]] klassifiserer folkemordet på armenerne som et av det største på 1900-tallet («lesser megamurders») i klassen under Tysklands drap på østfronten («deka-megamurders»). Ungtyrkernes regime har Rummel på listen over de 15 meste dødelig regimene på 1900-tallet. Folkemordet skjedde i ly av verdenskrigen og i slike tilfeller kan det være vanskelig å skille fra dødsfall som følge av krigshandlinger, men Rummel skriver at for armenernes tilfelle var dette lette på samme måte som massedrap på jødene under andre verdenskrig («The Holocaust during the Second World War and genocide of the Armenians during the First World War are easy cases of this separation.»)<ref name="Rummel">Rummel, R. J. (1994). Power, genocide and mass murder. ''Journal of Peace Research'', 31(1), 1-10.</ref>{{rp|side=2}} Ifølge Rummels forskning skjer folkemord av denne type stort sett bare i regi av autoritære eller totalitære regimer, mens demokratiske land sjelden eller i liten utstrekning dreper egne borgere.<ref name="Rummel" />

I [[Norge]] har blant andre [[Bernt Hagtvet]], professor i statsvitenskap og redaktør av boken ''Folkemordenes svarte bok'',{{tr}} samt Ragnar Næss (sønn av [[Arne Næss]]) tatt til orde for at tragedien var et resultat av flere faktorer, og at det aldri var Det osmanske rikets intensjon å utslette armenere.<ref name="dagogtid.no" />

Ifølge [[Deborah Lipstadt]] er en typisk form eller strategi for holocaustbenektelse «ja, men». De som benekter folkemordet på armenerne bruker tildels samme strategi: ja armenere døde, men tyrkere døde også; ja armenere ble drept, men de var selv skyld idet; ja armenere ble drept, men det skjedde i en borgerkrig innenfor verdenskrigen. Israel Charney peker på det som kalles «mal for benektelse»: ikke innrøm at det skjedde; omdefiner det til en annen slags hendelse; fremstilling ofrene som gjerningsmenn; insister på at det var flere ofre i gjerningsmennene gruppe; og relativiser hendelsen mest mulig.<ref name="Smith" /> Et viktig mål med denne strategien er å skape forvirring og tvil om historien.<ref>Hovannisian, R. G. (1999). Denial of the Armenian Genocide in comparison with Holocaust denial. Remembrance and denial: The case of the Armenian genocide, 201-236</ref><ref>Lipstadt, D. E. (2012). Denying the Holocaust: The growing assault on truth and memory. Simon and Schuster.</ref><ref>Smith, R. W. (2014). Genocide Denial and Prevention. Genocide Studies International, 8(1), 102-109</ref> Frykt for erstatningskrav kan være en forklaring på Tyrkias motstand mot å erkjenne folkemordet.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/commentisfree/2015/apr/21/turkey-100-years-genocide-denial-armenia|tittel=Turkey must end its 100 years of genocide denial {{!}} Peter Balakian|besøksdato=2018-06-03|forfattere=|dato=2015-04-21|fornavn=Peter|etternavn=Balakian|språk=en|verk=the Guardian|forlag=|sitat=The continuing denial is also linked to the fear of reparations. What legal recourse will there be for the lost Armenian property and wealth, or the 2,500 Armenian churches and monasteries and nearly 2,000 schools destroyed? Turkey has elevated national pride over historical truth and any ethical concerns. In 1997 the International Association of Genocide Scholars unanimously passed a resolution stating that what happened to the Armenians conforms to the UN’s definition of genocide.}}</ref>{{rp|side=10}}

===== Donald Bloxham =====
[[Donald Bloxham]] skriver at folkemordet var vellykket på den måten at armenerne innenfor Tyrkia ikke lenger var i stand til å danne selvstendig minoritet.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=186}} Bloxham mener at folkemordet ikke fantes som en ferdig og utførlig plan («blueprint») før krigen, men at folkemordet ble til som følge av en serie regionale tiltak som ble stadig mer ekstreme.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=143}} Bloxham avviser at regimets behandling av armenerne kan rettferdiggjøres av trusselen fra et armensk opprør. Armenerne i det osmanske riket ble angrepet på grunn av sin etnisk tilhørighet noe som bare kan forklares med ungtyrkernes stadig mer ytterliggående ideologi om etnisk renhet.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=142}}  

Bloxham konkluderer med at det osmanske rikets sikkerhet var et motiv, men at dette motivet bare ble dominerende på grunn av koblingen at ungtyrkerne koblet dette til etnisk renhet i rikets kjerneområder. Armenerne i Kilikia og det østlige Anatolia ble ansett som hindringer for ungtyrkernes mål om en stat basert på tyrkisk etnisitet. Krigens gang og armeneres involvering ga næring til ungtyrkernes forestilling om en indre fiende som konspirerte med verden utenfor mot riket. Bloxham avviser som «absurd» påstander om at det, fordi det ikke var en samlet plan før mai 1915, ikke var folkemord. Han understreker at det er vanskelig å finne et nøyaktig tidspunkt for når den statlige politikken med mord og overgrep tydelig ble en politikk for folkemord. I stedet beskriver Bloxham en utvikling av et konsensus om at det armenske samfunnet i det osmanske riket måtte ødelegges. Konsensus ble styrket av en generell rasisme og utviklet seg fra ideer om assimilering eller «uttynning» til ideer om fysisk fjerning ved deportasjon og/eller drap. Bloxham skriver at folkemord er et juridisk begrep som egner seg lite for historikere som forsøker å forstå hvordan hendelsene utviklet seg. Armenernes etterlatte eiendom, blant i Erzurum, ble solgt til inntekt for statskassen, «they were clearly not expected to return» skriver Bloxham.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=186-190}}

Bloxham mener at selve deportasjonene og måten det ble utført på er tilstrekkelig bevis for intensjon om å utslette den armenske folkegruppen i riket («genocidal intent»): Armenerne ble ikke sendt til områder der det var mulig å bosette seg, i stedet ble de sendt uten forsyninger til ørkenområder der de ville de i stort antall av sult, tørst og sykdom. I tillegg var det «orgier» av drap, voldtekt, mishandling, kidnapping og tyveri. Irregulære enheter, kurdere og stammefolk angrep sammen med den ottomanske hæren de deporterte på strategiske punkter.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=181-182}} 

Bare 20 % av de deporterte fra det østlige Anatolia nådde bestemmelsesstedet i ørkenen, mens de fleste deporterte fra vestlige Anatolia kom frem til ørkenen. Drap på hver eneste armener var ikke nødvendig for å nå målet om å fjerne armensk nærvær i det ottomanske riket. Små lommer av overlevende fikk bli værende. Bloxham antar også at Ungtyrkerne til å begynne med trolig ikke hadde et klart bilde av hvordan det ville utvikle seg i ulike deler av imperiet. Uavklarte transportspørsmål og de sammenraskede konsentrasjonsleirene tyder ifølge Bloxham på stor grad av improvisering. Deportasjonene fikk et stadig større omfang i Anatolia og Trakia sommeren 1915.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=181-182}}