Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

=== Slaget om Atlanterhavet ===
{{Utdypende|slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|den arktiske konvoien}}

Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import, noe den tyske [[Kriegsmarine]] forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket {{Formatnum:700000}} tonn [[Tonnasje|skipstonnasje]] i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred.<ref name="Davies2008_114"/> Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine [[memoar]]er at trusselen fra ubåtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.<ref>Roberts 2010, s. 340</ref><ref>Overy 1995, s. 48</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Sjøkrig i Atlanterhavet">
Renown-7.jpg|Den britiske [[slagkrysser]]en [[HMS «Repulse»|«Repulse»]] leder [[HMS «Renown» (1916)|«Renown»]] og andre skip under en manøver i [[Atlanterhavet]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/77/Renown-7.jpg stor versjon])
Sinking of HMS Hood.jpg|Skipet [[HMS Hood (1918)|HMS «Hood»]] var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet ble senket 24. mai 1941, etter kamp med det tyske slagskipet [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»]] ble det britiske folk sjokkert {{byline|Julius Caesar Schmitz|type=Maleri}}
Uboat sinking survivors.png|Overlevende tyske sjømenn fra ubåten «U-175». Disse var heldige, da ubåtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned{{byline|Jack January, [[United States Coast Guard|USCG]]}}
</gallery>

Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i [[Atlanterhavet]]. [[Lommeslagskip]]et [[«Admiral Graf Spee» (1934)|«Admiral Graf Spee»]] opererte imidlertid i Sør-Atlanteren, der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot [[konvoi]]ene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne [[HMS «Ajax» (1934)|HMS «Ajax»]], [[HMS «Achilles» (1932)|HMS «Achilles»]], [[HMS «Exeter» (1929)|HMS «Exeter»]] og [[HMS «Cumberland» (1926)|HMS «Cumberland»]] utenfor [[Montevideo]]. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.<ref>Roberts 2010, s. 38, 346–347</ref>

Den tyske marinens hovedstrategi ble etterhvert å sulte ut britene ved hjelp av [[ubåt]]er, en metode de også hadde brukt under første verdenskrig. Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren.<ref>Roberts 2010, s. 343, 347</ref> Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig, der hver konvoi fikk væpnet eskorte. [[Jager]]ne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med [[sonar]]er, samtidig som det nye våpenet [[Hedgehog]] ble utviklet. Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i [[Bletchley Park]] hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske ubåtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom dem.<ref>Roberts 2010, s. 335, 338, 344, 354, 356–357</ref><ref>Davies 2008, s. 55</ref>

I mai 1941 dro det tyske slagskipet [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»]] på tokt i Atlanterhavet. Etter å ha senket det britiske skipet [[HMS «Hood» (1918)|«Hood»]] utenfor [[Island]] den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere. Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet [[HMS «King George V» (1939)|«King George V»]].<ref>Roberts 2010, s. 349–351</ref>

[[USA]] trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på [[Pearl Harbor]], den største amerikanske flåtebasen i [[Stillehavet]]. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942. Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy,<ref>Davies 2008, s. 42</ref> over to tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942–1945.<ref>Roberts 2010, s. 345, 361</ref>

Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte [[doktrine]]r og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte [[luftherredømme]]t, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av  39&nbsp;000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28&nbsp;000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren.<ref>Overy 1995, s. 61</ref> En rekke ulike tiltak (flere langtrekkende fly, bedre etterretning, taktikk og utstyr), førte til en drastisk nedgang i tysk senking av allierte handelsskip. I mai 1943 var slaget om Atlanterhavet i praksis vunnet av de allierte. Mens om lag 1000 allierte handelsfartøy ble senket i 1942 ble kun 31 senket i 1944, til tross for sterk økning av den tyske ubåtstyrken til om lag 400 ubåter.<ref>Overy 1995, s. 60–62</ref>

Slagskipet [[DKM Scharnhorst|«Scharnhorst»]] var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en [[Den arktiske konvoi|alliert konvoi til Russland]]. Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet [[HMS «Duke of York» (1940)|HMS «Duke of York»]], krysseren «Jamaica», [[KNM Stord|«Stord»]] og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 [[nautisk mil|nautiske mil]] utenfor [[Nordkapp]]. Slagskipet [[«Tirpitz» (1939)|«Tirpitz»]] lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i [[Nordishavet]]. I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor [[Tromsø]].<ref>Roberts 2010, s. 352</ref>