Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

== Nye store felt ==
[[Fil:Norske felt etter opprinnelige oljereserver.png|thumb|Norske felt rangert etter opprinelige oljereserver.]]
[[Fil:Norske felt etter opprinnelige gassreserver.png|thumb|Norske felt rangert etter opprinnelige gassreserver.]]

I 1970-årene og 1980-årene ble det funnet en rekke store felt, som fremdeles utgjør ryggraden i den norske petroleumsproduksjonen.  Store gassfelt som ble funnet i begynnelsen av 1980-årene, gjorde at
Oljedirektoratets anslag over påviste gassreserver ble mer enn doblet fra 1978 til 1982.<ref name=NOHB256>[[#NOHB|G. Nerheim: ''Norges oljehistorie...(Bind 2)'']] s.256</ref>   Det ble etter hver
vanskelig å orientere seg i alle feltnavnene som forekom i aviser og nyheter.

=== Statfjord ===
{{utdypende|Statfjordfeltet}}
Det største feltet på norsk sokkel er Statfjord, som ligger delvis i norsk, delvis i britisk sektor. 
Ekofisk har større reserver, men utvinningsratene er størst på Statfjord.  Feltet ble funnet i britisk sektor i 1974 av Shell og Esso, som hadde felles rettigheter.
Selskapene mente at det var sannsynlig at feltet, som de kalte Brent, strakte seg over på norsk side.

Norske myndigheter avviste først ønsket fra de to selskapene om også å få rettigheter i de to tilgrensende blokkene i norsk
sektor.  Ett år etter funnet var det boret ytterligere en brønn, som bekreftet at feltet var delt mellom de to landene.  Dette førte til at norske myndigheter 2. mars 1973 kunngjorde at Esso og Shell 
hadde søkt på de aktuelle «Brent-blokkene» 33/9 og 33/12, og andre selskap ble også oppfordret til å søke.  Søknadsfristen var svært kort, 1. april.

Hele 19 søknader kom inn, og Statoil var nå etablert og trengte ikke å søke.  Etter lengre overveininger ble 10. august [[Mobil]] utpekt som operatør, med Statoil, Esso, Shell og Conoco som partnere.  
Den første brønnen på norsk side ble boret i mars 1974 og viste at her hadde en et stort oljefelt.  Videre arbeid avklarte at dette var et felt uavhengig av Brent-feltet, men at det nye feltet,
Statfjord, strakte seg over på britisk side.

Operatøren Mobil sendte i 1976 et brev til Industridepartementet med opplysninger om at kostnadene til å bygge ut Statfjord ville bli høyere enn først antatt. Industriminister Bjartmar Gjerde
var ikke kjent med dette brevet da Stortinget i juni 1976 godkjente utbyggingsplanene for Statfjord.  Da brevet ble kjent, fikk Gjerde som formelt ansvarlig sterk kritikk for ikke å ha informert 
Stortinget tilstrekkelig. Opposisjonen i Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet la fram forslag som krevde at departementet måtte legge særlig vekt på å informere Stortinget om økte
statsutgifter.  Statsminister [[Odvar Nordli]] truet 23. november med å gå av dersom forslaget ble vedtatt, og forslaget ble forkastet med 79 mot 76 stemmer.  Tumultene ble senere omtalt
som «brevsaken».<ref name=HELLE4>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.107</ref>

Etter konsesjonsavtalen kunne Statoil overta som operatør etter 10 års produksjon, og selskapet benyttet denne muligheten i 1987.

=== Gullfaks ===
{{utdypende|Gullfaksfeltet}}
Forventningene til funn i blokk 34/10 var så store at blokken ble kalt «gullblokken».  Det ble antydet muligheter for funn i størrelse med Statfjordfeltet.
Regjeringen Nordli hadde først indikert at Statoil burde få være eneansvarlig for denne blokken, men det var sterk uenighet om dette, også internt i 
Arbeiderpartiet.<ref name=SA771103>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel= Sterk strid i Ap om «gullblokken» |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=3. november 1977 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>
Den politiske kampen om gullblokken endte med et kompromiss i Stortinget 16. mars 1978, der Hydro ble tildelt en eierandel på 9 % og Saga 
6 %.<ref name=SA780317>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Gullblokk-kompromiss vedtatt i Stortinget |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=17. mars 1978 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>
Blokken ble tildelt utenom de regulære konsesjonsrundene.<ref name=REG1/>

Boring sommeren 1978 viste funn i Brent-formasjonen, og Gullfaksfeltet var funnet.<ref name=NPDFAKTA/>  Etter tredje brønn ett år senere skrev Stavanger Aftenblad at feltet var vesentlig mindre enn forventet, og
blokken burde nå døpes om til «bronseblokken».<ref name=SA790514>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel= Gullblokken ga oljefunn |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=14. mai 1979 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>

Gullfaks ble det første norske feltet som ble bygd ut med kun norske eiere.  Det var også det første feltet der Statoil var operatør. Fra feltet ble funnet til produksjonen startet i desember 1986, gikk det
nesten 8 år.  Reservoaregeneskapene viste seg å være svært gode, men en kompleks reservoargeometri med mange forkastninger gjorde utvinningen utfordrende.

=== Troll ===
[[Fil:Troll A Platform.jpg|thumb|Troll A-plattformen]]
{{utdypende|Trollfeltet}}
Shell var i fjerde konsesjonsrunde tildelt blokk 31/2 og begynte i juli 1979 å bore den første letebrønnen, i et område omkring 80 kilometer vest for Bergen.  
Brønnen antydet et stort gassfelt, med en tynn oljesone underst.  Videre undersøkelser sannsynliggjorde at reservoaret strakk
seg inn i tre naboblokker, 31/3, 31/5 og 31/6. Regjeringen Nordli gikk inn for å dele eierandelene i de tre tilstøtende Troll-blokkene tilsvarende som på Gullfaks, med 85 % til Statoil, 
9 % til Hydro og 6 % til Saga. Det var ikke stor politisk uenighet om dette, men det ble strid om hvilket selskap som skulle være operatør, både i undersøkelsesfasen og i produksjonsfasen.<ref name=HELLE6>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.122</ref>

Operatør-spørsmålet ble først avgjort under regjeringen Willoch, med [[Vidkunn Hveding]] som olje- og energiminister.  Industri- og energikomitéen på Stortinget avgjorde da enstemming
at Statoil skulle overta for Shell som operatør for 31/2, åtte år etter at feltet var blitt erklært drivverdig, slik lisensen tillot. I tillegg ble lisensene for de tre andre Troll-blokkene
tildelt Statoil, Hydro og Saga samlet, og en ''Operatørkomité Troll'' skulle sørge for at ressursene i de tre selskapene ble optimalt utnyttet.

Boring av flere brønner viste at det nye feltet, som ble gitt navnet Troll, var delt i to nesten adskilte strukturer, Troll Vest og Troll Øst. Troll Øst var et gigantisk gassreservoar, med en 
oljekolonne bare 0-3 meter tykk.<ref name=SPE20715>{{kilde artikkel |forfattere = S.C.Lien, K.Seines, S.O.Havig, T.Kydland|tittel = The first long-term horizontal-well test in the Troll thin oil zone|publikasjon = Journal of Petroleum Technology|år = 1991|hefte=August}}</ref> 
Troll Vest ble igjen delt i to deler:  Gassprovinsen, der oljekolonnen var 8-15 meter, og Oljeprovinsen, der kolonnen var 23-25 meter tykk. Selv i Oljeprovinsen var det en stor teknologisk utfordring om den
tynne oljekolonnen lot seg produsere, før en tok ut gassvolumene. Brønner med en horisontal brønnbane i reservoaret,
først utprøvd i norsk sektor på Troll, ble etter hvert vanlig på mange felt i Nordsjøen.  Feltet har i 2020 over 180 produksjonsbrønner, med over én million meter brønnlengde i reservoaret.<ref name=NPDFAKTA/>

Troll-feltet ligger midt i Norskerenna, og havdypet på over 300 meter var nok en utfordring for å finne en utbyggingsløsning.  
Plattformen [[Troll A]] som ble plassert på Troll Øst var den største betongplattformen som ble laget, med en høyde på 472 meter.

Troll ble på mange måter en svært viktig drivkraft for utvikling av ny teknologi, både for utbygging, boring, brønnteknologi og produksjonsteknologi.

I plan for utbygging og drift av Troll-feltet som ble fremlagt for Stortinget i mai 1986, ble det skissert en framdrift i tre faser:  I fase 1 skulle gassproduksjonen i Troll Øst starte, med Statoil som operatør. 
I fase 2 skulle en parallelt med gassproduksjonen i Troll Øst ta ut oljen i Oljeprovinsen, med Hydro som operatør for Troll Vest.  I den siste fasen skulle en ta ut gassen også i Troll Vest. 
Delingen av Troll Øst og Troll Vest mellom to operatører var ikke uten gnisninger, delvis på grunn av usikkerhet omkring kommunikasjon mellom de to reservoarene.  Etter sammenslåingen av Hydro og Statoil 
i 2007 har Statoil, nå Equinor, vært ene-operatør.

Gassproduksjonen i Troll Øst startet fra Troll A i 1995 og oljeproduksjonen i Troll Vest fra Troll B i 1999.  Også Troll C produserer fra Troll Vest.  PUD for fase 3 ble godkjent i desember 2018

=== Oseberg ===
{{utdypende|Osebergfeltet}}

Av de 15 blokkene som ble utlyst i fjerde konsesjonsrunde i 1978, var sølvblokken 30/6 den mest attraktive, i den nordlige delen av Nordsjøen. Av 47 selskap som søkte om konsesjon, hadde 46 denne blokken som sitt 
førstevalg. Både Statoil og Hydro var sterkt interessert i å få operatøransvaret, og det ble en ny politisk dragkamp, med stor lobbyvirksomhet fra begge sider.  
Som for Gullfaks, ville Arbeiderpartiet favorisere Statoil, mens Høyre var positiv til Hydro. Viktig i Hydros favør ble også støtte fra fagbevegelsen, som var redd for å
miste Hydro-miljøet dersom dette ikke fikk tilstrekkelig med oppgaver.<ref name=HYDRO4/>

[[Fil:Oseberg Field Center.jpg|thumb|left|Dekket på Oseberg feltsenter {{byline| Tom Haga, 2010}}]]
Igjen ble avgjørelsen i starten av 1979 et politisk kompromiss: Statoil fikk operatøransvaret for sølvblokken, men Hydro ble lovt å få overta dersom Statoil skulle ha started med utbyggingen 
av Gullfaks før sølvblokken kom i gang.  Regjeringen Nordli ønsket at Statoil skulle være først blant de norske selskapene med en utbygging.

Uenighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre var også i høy grad til stede under forhandlingene om [[Volvo-avtalen]], et storstilt samarbeidsprosjekt mellom norsk og svensk industri.  Norge skulle få
40 % av et tenkt nydannet Norsk Volvo A/S, som skulle skape norske arbeidsplasser knyttet til [[AB Volvo|Volvo-konsernet]].  Til gjengjeld skulle et svensk Volvo Petroleum få 2 % i sølvblokken og 10 %
i blokkene 30/2 og 30/3. Statsminister Odvar Nordli ivret for avtalen, mens Høyre var imot. En avtale ble signert 8. desember 1978, av den norsk og den svenske statsministeren samt Volvo-sjefen
[[Pehr G. Gyllenhammar|Pher Gyllenhammar]]. Før avtalen kom til videre politisk behandling ble den imidlertid stoppet av de svenske Volvo-aksjonærene.<ref name=HELLE8>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.135</ref>

Alt i den første brønnen boret i sølvblokken sommeren 1979 fant en olje, men de to første brønnene i 30/6 var begge lite oppløftende.  Boring sommeren 1981 viste imidlertid at en hadde støtt på et reservoar 
som inneholdt mye olje.

Da gullblokken var klar for utbygging høsten 1981, ba Hydro om å få overta som operatør for sølvblokken. Statoil kjempet for å få beholde blokken og mente at utforskningsfasen ikke var ferdig og at 
Hydro isteden kunne overta operatøransvaret for [[Sleipnerfeltet]].  [[Kåre Willoch]] overtok som statsminister i oktober 1981, og i august 1982 ble sølvblokken overført til Hydro.
Oseberg ble da valgt som navn på feltet. PUD for Oseberg ble godkjent i 1984, men feltet kom i produksjon først i 1988, nesten ti år etter at det var funnet.<ref name=NPDFAKTA/>

Den godkjente PUD-en for Oseberg var basert på utvinning med vanninjeksjon. I 1985 foreslo Hydro en alternativ plan, med bruk av fullskala gassinjeksjon. Hydro mente at dette kunne øke utvinningen, 
samtidig som at antall injeksjonsbrønner kunne reduseres. Injeksjonsgass kunne hentes fra Troll-feltet. Verken Statoil eller de andre partnerne var innstilt på dette, men Statoil ble
instruert av olje- og energiminister til å stemme for forslaget.  En revidert PUD ble godkjent av Stortinget våren 1986.<ref name=OD2>{{kilde www| url=http://www.ccop.or.th/ppm/document/PHEXV5/PHEXV5DOC07.pdf |tittel=Gas injection field case |utgiver=Oljedirektoratet |besøksdato=2020-03-16}}</ref>
Troll-Oseberg Gassinjeksjon, forkortet [[TOGI]], var en havbunnsmodul plassert på Troll Øst som via en 48 kilometer lang rørledning overførte gass fra Troll til Oseberg.
TOGI ble operert av Norsk Hydro og kontrollert fra Oseberg. Installasjonen var operativ fra 1991 til 2002 og ble fjernet i 2012.

I nærheten av hovedfeltet på Oseberg er det funnet en rekke separate felt, som [[Oseberg Sør]], [[Oseberg Øst]], [[Bragefeltet|Brage]] og [[Tunefeltet|Tune]].

=== Snorre ===
{{utdypende|Snorrefeltet}}

Saga fikk ved tildeling i fjerde konsesjonsrunde i april 1979 operatøransvaret for blokk 
34/4 i nordlige Nordsjø, cirka 140 kilometer vest for Sogn.<ref name=AP790331>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Deltakerlisten for ny oljeleting klar |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=31. mars 1979 |besøksdato=2020-03-17}}</ref>
Statoil fikk 50 % eierandel, mens Saga som operatør ble gitt 15 %.  Blant andre eiere ble Amoco utnevnt som teknisk assistent.  
  
Boring startet i juli 1979, og brønnen fant en oljekolonne på over hundre meter.<ref name=NPDFAKTA/>  Boring av ytterligere en brønn i 1983 sannsynliggjorde at reservoaret kunne strekke seg over i naboblokken 
34/7, som ikke hadde vært med i tildelingen i fjerde konsesjonsrunde.  Blokk 34/7 ble framholdt som svært lovende, som en mulig ny «gullblokk» eller en «diamantblokk».  I åttende konsesjonsrunde satset Saga for fullt, ved kun å levere
søknad på denne ene blokken. Ved tildelingen i januar 1984 ble Snorre operatør også for 34/7.<ref name=AP840127>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Saga operatør på 34/7, DNO inn på norsk sokkel |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=27. januar 1984 |besøksdato=2020-03-17}}</ref>
Snorrefeltet strekker seg over begge blokkene.

Snorre-prosjektet ble i perioden 1987-1988 kritisert for usikker økonomi, både på grunn av den valgte plattformløsningen, med bruk av stål istedenfor betong, og på grunn av svingende oljepriser.
Olje- og energiminister [[Arne Øien]] i regjeringen Brundtland understreket risikoen, men ville likevel ikke utsette prosjektet. I januar 1988 uttalte han at «Sagas ville være drept som oljemiljø, hvis selskapet ikke fikk gjennomføre sine
Snorre-planer».<ref name=AP880129>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel= Øiens livbøye til Saga |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=29. januar 1988 |besøksdato=2020-03-17}}</ref>
Tvil om økonomien i prosjektet gjorde at et borgerlig stortingsflertall i mai 1988 gikk inn for å selge ned statens andeler i 
lisensen.<ref name=AP880511>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Borgerlig enighet om Snorre-salg |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=11. mai 1988 |besøksdato=2020-03-17}}</ref>
Esso på sin side var en pådriver for utbyggingen og ønsket å overta en større andel i feltet.

PUD for Snorrefeltet ble godkjent av Stortinget 27. mai 1988.  Vedtaket var enstemmig, med unntak av Sosialistisk Venstreparti, som ønsket å utsette utbyggingen. Stortinget ga regjeringen fullmakt
til å selge eierandeler i lisensen, et vedtak som også Arbeiderpartiet stilte seg bak.<ref name=AP880528>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Stortinget: Snorre-feltet bygges ut |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=28. mai 1988 |besøksdato=2020-03-17}}</ref>

Feltet kom i produksjon i august 1992.