Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

=== Quisling og Nasjonal Samling ===
[[Fil:Vidkun Quisling hos norske frivillige på østfronten..jpg|mini|upright|Quisling inspiserer norske frivillige på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]], kjent som [[frontkjemper]]e. Norske frontkjempere var involvert i massakrer og andre overgrep mot den jødiske sivilbefolkningen i øst.<ref>{{Kilde www
 |url = http://www.vg.no/nyheter/innenriks/historie-og-arkeologi/forskere-norske-frontkjempere-deltok-i-folkemord/a/23348179/
 |tittel = Forskere: – Norske frontkjempere deltok i folkemord
 |besøksdato = 2016-09-30
 |utgiver = VG Nett
 |dato = 2014-12-03
}}</ref>]]
[[Josef Terboven]]s [[Rikskommissær|Reichskommissariat]] hadde avdelinger som tilsvarte de norske departementene og kontrollerte den sivile administrasjonen uten å overta oppgavene. Dermed kunne mange beslutninger se ut som norske initiativ.<ref>[[#refSobye1998|Søbye (1998)]] s. 8.</ref> På tysk side hadde Terboven sammen med politisjefene [[Wilhelm Rediess]] og Fehlis det øverste ansvaret for tiltak mot jødene. Etter disse i hierarkiet var Reinhard og Wagner.<ref>[[#refMendelsohn1987|Mendelsohn (1987)]] s.221</ref> Terboven tok ordre direkte fra Hitler, mens Rediess' overordnete var Himmler. Fehlis hadde obersløytnants rang og sorterte direkte under Rediess som hadde brigadegenerals rang. Alt tysk politi i Norge sorterte under Fehlis, ifølge Ottosen.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]] s. 307</ref> Karl Marthinsen, sjef for det norske statspolitiet, anså Reinhard som sin overordnete.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]] s. 56 og s.303.</ref>

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at {{formatnum:700000}} kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941 - 31.12.1943».<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/article/ap-0n0E10.html|tittel=Forsker: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene»|besøksdato=2019-09-18|forfattere=|dato=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|etternavn2=|språk=nb-NO|verk=Aftenposten|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hva visste Quisling om jødeutryddelsene?|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-3053-2019-03-02|url=https://www.idunn.no/nnt/2019/03/hva_visste_quisling_omjoedeutryddelsene|dato=2019-09-11|forfattere=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|via=|serie=03|språk=no-NO|bind=36|hefte=|sider=175–191|issn=1504-3053|besøksdato=2019-09-18|sitat=Funnet av Nasjonal Samlings (NS) klipparkiv (emneord «Jødeproblemet»), opprettet for NS’ fører, viser for første gang med sikkerhet hvilken informasjon som tilfløt Quisling. Svenske presseklipp ga ham troverdig informasjon: blant annet om massakrer på jøder i Ukraina alt i juli 1941; i oktober 1942 om at 700 000 kunne være drept, i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Sommeren 1943 ble bruk av giftgass nevnt. Flere artikler slo fast at nazistenes mål var å utrydde alle jøder. Funnet er betydningsfullt, først og fremst fordi det dokumenterer Quislings, og sannsynligvis hele NS-regjeringens, kjennskap til jødeutryddelsen, og understreker dermed alvoret i Quislings ansvar.}}</ref> Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.<ref>{{Kilde avis|tittel=- En ikke-nyhet|avis=Klassekampen|url=|etternavn=|fornavn=|dato=14. september 2019|side=54|sitat=At Vidkun Quisling ble forelagt avisutklipp fra Sverige på pulten sin, er heller ikke et godt bevis for at han var klar over hva som ventet jødene, mener Tangestuen. Det finnes bedre bevis som viser at han var i besittelse av denne kunnskapen, forklarer Tangestuen, og trekker fram korrespondansen Quisling hadde med antisemitten Halldis Neegaard Østbye høsten 1942. – Her viser Østbye til samtalene de har hatt, og skriver videre at «den endelige ordningen må selvsagt bli radikal og usentimental». Hun skriver også at unge nordmenn ikke må brukes til å skyte kvinner, barn og oldinger. Det bør overlates til russerne eller «asiatiske folkeslag». Quisling var sikkert opptatt av hvordan svensk presse framstilte det som skjedde i Norge, men trengte ikke disse for å holde seg oppdatert. Han hadde bedre kilder, sier Tangestuen.}}</ref> Ved [[Det norske landssvikoppgjøret|rettsoppgjøret etter krigen]] hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.219.</ref> [[Annæus Schjødt d.e.]], aktor i saken mot Quisling, sa at Quisling ikke kunne gjøre «krav på å bli tiltrodd uvitenhet».<ref>''Klassekampen'', 19. september 2019, s. 32.</ref>

NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og [[Axel Stang]], hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med [[Einsatzgruppe]] D under ledelse av [[Otto Ohlendorf]] og var i [[Odessa]] da de [[Odessamassakren|massakrerte jødene i byen]] 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for [[NSUF]], var på en landbrukskonferanse i [[Łódź]] i 1942 og ble vist rundt i [[Ghetto Litzmannstadt|gettoen]], Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. [[Felix Hartmann]] arbeidet for [[Sicherheitsdienst|SD]] ved [[Minsk]] i [[Hviterussland]] fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at {{nowrap|55&nbsp;000}} jøder ble likvidert på bare ti uker. [[Hans S. Jacobsen]] fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske [[frontkjemper]]e, spesielt i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS-Division «Wiking»]], var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9zLGd/ns-styret-frontkjemperne-og-ugjerningene-mot-joedene|tittel=NS-styret, frontkjemperne og ugjerningene mot jødene|besøksdato=2023-02-20|forfattere=[[Bjarte Bruland]]|dato=2004-12-03|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref><ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.18-22.</ref> [[Klaus Grossmann]], lederen for vaktstyrken om bord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 10.</ref> Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 308.</ref> [[Odd Bergfald]] forhørte selv [[Siegfried Wolfgang Fehmer]] i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».<ref>[[#refBergfald1978|Bergfald (1978)]] s. 92</ref>

{{sitat|Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut|En frontkjemper i ''[[Hirdmannen]]'' (1941, sitert av [[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 23.|right}}

Det har vært antatt at [[Sverre Riisnæs]] var til stede på kaien da «Donau» ble lastet opp.<ref name="Ulstein 1995" /> Det fremgår av protokollen for det ukentlige regjeringsmøtet at han befant seg på [[slottet i Oslo|slottet]] fra kl 14, og Øystein Sørensen skriver at han iallfall ikke var til stede da «Donau» la fra kai<ref>[[Øystein Sørensen]]: ''Historie og moral'' (s. 13), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-533-0</ref> en gang mellom kl 14:45 og 15:00. Til stede på slottet var samtlige ministre, unntatt [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] som befant seg ved [[østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]]. På dette møtet skulle man gått igjennom den planlagte loven om bestemmelser vedrørende jøder, men dette ble nå frafalt. I stedet diskuterte man saker som arbeidstiden i regjeringskontorene i den kommende jule- og nyttårshelgen, og hvem som skulle bli ny tollkasserer i [[Drammen]].<ref>Øystein Sørensen: «NS-regimet og jødene», ''Historie og moral'' (s. 82-83)</ref>

Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at [[Statspolitiet]] (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren [[Benkt Jerneck]] klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 377-380.</ref> Avisen ''Det frie Norge'' skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold».<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 132.</ref> Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.<ref name="Harper 2012"/>

NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef [[Sigmund Feyling]] i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene.<ref name="Søbye 1998"/><ref name="ReferenceR"/> I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 33-34.</ref>