Redigerer Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig (avsnitt)

===Konsekvenser i Tyskland===
Fordrivelsene skapte store sosiale forstyrrelser i områdene som mottok flyktningene, som plutselig fikk i oppdrag å tilby ly og arbeid for millioner av flyktninger. Integrasjonsproblemene ble forsterket gjennom Tysklands tap av territorium og ødelagte boliger. Ved krigens slutt var ca. fire millioner boliger ødelagt. Det utgjorde mer en en femdel av boligmassen før krigens start. Til dette kom problemene med forsyning av næringsmidler og andre varer. Den interne migrasjonen mellom DDR og forbundsrepublikken i vest, dreide seg om 2,7 millioner mellom 1949 og 1961, da grensen ble stengt, blant annet ved byggingen av [[Berlinmuren]]. Det såkalte [[Wirtschaftswunder]] bedret situasjonen, ved en økning av antallet arbeidsplasser.  Fordrevne og flyktninger fikk ofte de dårligst betalte jobbene, og ofte med vesentlig lavere status enn hva deres kvalifikasjoner tilsa. Dette endret seg noe utover i 1960-årene, da konjunkturene bedret seg og nye migranter fra andre deler av verden overtok de minst attraktive arbeidsplassene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.bpb.de/gesellschaft/migration/dossier-migration-ALT/56359/nach-dem-2-weltkrieg|tittel=Zwangswanderungen nach dem Zweiten Weltkrieg {{!}} bpb|besøksdato=2021-01-05|fornavn=Prof Dr Jochen|etternavn=Oltmer|språk=de|verk=bpb.de}}</ref>

Vest-Tyskland etablerte et departement som tok for seg problemet, [[Tysklands departement for fordrevne, flyktninger og krigsofre|departementet for fordrevne, flyktninger og krigsofre]], og flere lover skapte en rettslig ramme. De fordrevne etablerte flere organisasjoner, og noen krevde kompensasjon. Deres klager, dog kontroversielle, ble integrert i den offentlige debatt.<ref name="abc" /> I 1945 luftet den britiske presse bekymringer angående flyktningenes situasjon;<ref>{{Cite book| url=https://books.google.com/?id=5J9OtZ-CxtYC&pg=PA130&dq=berlin+british+press+1945| author=Matthew James Frank| title=Expelling the Germans: British Opinion and Post-1945 Population Transfer in Context| year=2008| publisher=[[Oxford University Press]]| isbn=978-0-19-923364-9| pages=130–133}}</ref> dette ble fulgt av en begrenset diskusjon under den kalde krigen utenfor Vest-Tyskland.<ref>{{Cite book| url=https://books.google.com/?id=Z_Zi4EZvYPsC&pg=PA9-IA1&dq=cold+war+german+expulsions+newsweek| author=Margot Norris| year=2000| title=Writing war in the twentieth century| publisher=[[University of Virginia Press]]| page=9| quote=Except for the bombing of German cities, which is widely known and addressed in such fictions as [[Kurt Vonnegut Jr.]]'s ''[[Slaughterhouse Five]]'', ''[[Newsweek]]''<nowiki>'</nowiki>s indication that in World War II, "3 million German civilians died, perhaps two-thirds of them in forced expulsions from Eastern Europe" (22 May 1995, p. 30) must seem surprising to many readers.| isbn=978-0-8139-1992-8}}</ref> Øst-Tyskland ønsket å unngå å fremmedgjøre Sovjetunionen og nabolandene; de polske og tsjekkoslovakiske regjeringene karakteriserte fordrivelsene kun som «straff for naziforbrytelsene.»<ref name="abc" /> Vestlige analytikere var tilbøyelige til å se Sovjet og deres satellitter som én enhet, uten hensyn til nasjonale konflikter som hadde vært før den kalde krigen.<ref>{{Cite book| url=https://books.google.com/?id=hULTnG7vECcC&pg=PA2&dq=cold+war+german+expulsions| title=A Cold War in the Soviet Bloc| year=2001| author=Sheldon R. Anderson| publisher=[[Westview Press]] |page=2| isbn=978-0-8133-3783-8}}</ref> [[Sovjetunionens fall]] og [[Tysklands gjenforening]] åpnet døren for nye undersøkelser og forskning på fordrivelsene, både i akademiske og politiske kretser.<ref>{{Cite web| url=http://cadmus.iue.it/dspace/bitstream/1814/2599/1/HEC04-01.pdf| publisher=[[European University Institute]]| title=The Expulsion of the 'German' communities from Eastern Europe at the End of the Second World War| accessdate=12. juli 2009| quote=A reappraisal of the German expulsions from Eastern Europe became possible after 1989 and the collapse of communism. This contributed to a willingness on the part of Eastern European societies to remember the events of 1944 to 1948. An increasing and fruitful collaboration between Germany and the "affected" countries in the east was reflected in growing political contacts and in scholarly exchanges.| archiveurl=https://web.archive.org/web/20091001022039/http://cadmus.iue.it/dspace/bitstream/1814/2599/1/HEC04-01.pdf| url-status=dead}} {{Kilde www |url=http://cadmus.iue.it/dspace/bitstream/1814/2599/1/HEC04-01.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-03-30 |arkiv-dato=2009-10-01 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091001022039/http://cadmus.iue.it/dspace/bitstream/1814/2599/1/HEC04-01.pdf |url-status=yes }}</ref> En faktor til konfliktens fortsettende natur kan være den relativt store andelen tyske borgere som var blant de fordrevne og/eller deres etterkommere, som ble estimert til omtrent 20 % i år 2000.<ref>{{Cite book| url=https://books.google.com/?id=30uZXxGJaQ4C&pg=PA80&dq=german+expulsions+properties++communist| publisher=Rowman & Littlefield| year=2000| page=80| author=Ann L. Phillips| title=Power and influence after the Cold War: Germany in East-Central Europe| isbn=978-0-8476-9523-2}}</ref>

I 1949 ble Vest-Tyskland etablert som en egen stat, [[Forbundsrepublikken Tyskland]], riktignok under styring av de allierte, gjennom [[okkupasjonsstatuttet]]. Det skjedde parallelt med at Øst-Tyskland ble stiftet som [[DDR]]. [[Avnazifisering]] var betegnelsen på en prosess som de allierte okkupasjonsmyndighetene gjennomførte i det tyske samfunnet etter andre verdenskrig. Kultur, skole og medier ble omdannet, og nazister ble fjernet fra ledende stillinger i alle samfunnssektorer. Dette var bestemt under [[Potsdamkonferansen]] mellom de fire seiersmaktene, og vedtatt som lov av den militærregjering som styrte det okkuperte Tyskland.<ref>{{Kilde www|url=http://www.verfassungen.de/de/bw/wuertt-b-befreiungsgesetz46.htm|tittel=Gesetz Nr. 104 zur Befreiung von Nationalsozialismus und Militarismus (1946)|besøksdato=2017-06-04|etternavn=webmaster@verfassungen.de|verk=www.verfassungen.de|arkiv-dato=2017-06-21|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170621074816/http://www.verfassungen.de/de/bw/wuertt-b-befreiungsgesetz46.htm|url-status=død}}</ref> Som følge av samfunnets behov for fagkunnskap, ble imidlertid mange av dem likevel rehabilitert etter kort tid.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/nationalsozialismus/dossier-nationalsozialismus/39605/entnazifizierung-und-erziehung?p=all|tittel=Demokratisierung durch Entnazifizierung und Erziehung|besøksdato=4. juni 2017|forfattere=|dato=11. april 2004|forfatter=Prof. Dr. Wolfgang Benz|forlag=Bundeszentrale für politische Bildung.|sitat=Gezielt bauten die Alliierten Bildung, Kultur und Medien um. NSDAP-Mitglieder wurden aus allen Institutionen der Gesellschaft entfernt. Wegen mangelnder Fachkräfte wurden viele von ihnen allerdings rasch wieder rehabilitiert. (De allierte ombygget målrettet utdannelse, kultur og medier. Medlemmer av NSDAP ble fjernet fra alle institusjoner i samfunnet. Som følge av manglende fagkunnskap ble mange av dem likevel rehabilitert kort tid etter at de var blitt fjernet.)}}</ref> [[Konrad Adenauer]] ble forbundsrepublikkens første kansler og fortsatte denne politikken. Det førte til at krigsforbrytere ble løslatt ved amnesti og tjenestemenn fra nazi-tiden fikk gjenoppta sitt virke. Integrering av flyktningene og «la fortid være fortid» var holdningen under Adenauer.

Medfølelse med holocaustofrene var et tema, blant annet gjennom [[Anne Franks dagbok]] som ble lest av mange, men skjebnen til fordrevne og andre sivile tyskere var høyere på den politiske dagsorden. Fordrivelsene ble også gjenstand for omfattende dokumentasjon og forskning fra landets ledende historikere. Fra omkring 1960 ble diskursen i Vest-Tyskland mer preget av ''Vergangenheitsbewältigung'' («håndtering av fortiden») som var en reaksjon på tendensen til å glatte over. Nazistene forbrytelser fikk med dette mest oppmerksomhet blant annet i forbindelse med saken mot [[Adolf Eichmann]] i Jerusalem og den andre Auschwitzprosessen i Frankfurt (1963-1965). Forfattere som [[Martin Walser]], [[Günther Grass]], [[Siegfried Lenz]] og [[Heinrich Böll]] var sentrale i den offentlige debatten. Unge, radikale studenter født etter 1945 kritiserte foreldregenerasjon for hykleri og medvirket til studentopprøret på slutten av 1960-tallet. [[Willy Brandt]]s [[Ostpolitik]] var et uttrykk for den nye stemningen i Forbundsrepublikken. Traktatene signert i [[Warszawa-traktaten (1970)|Warszawa]] og Moskva (1970) innebar en aksept for Oder-Neisse-linjen og dermed av fordrivelsene som et faktum, selv om traktatene slo fast at dette først kunne avgjøres av et forent Tyskland. Den harde debatten fra 1960 til 1970-årene ble i vest etter hvert fortrengt til fordel for mindre [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]] og mer vekt på å bevare minnet, kalt ''Vergangenheitsbewahrung'' («bevaring av fortiden»). I [[DDR]] var situasjonen for de fordrevne annerledes, blant annet utgjorde de en større andel av befolkningen og fordrivelsen ble av regimet akseptert som et faktum etter press fra Moskva. Regimets strategi var å legge lokk på saken og integrere flyktningene så raskt som mulig. I DDR var det forbudt for de fordrevne å organisere seg, og fordrivelsene ble et tema først etter [[Berlinmuren|murens fall]].<ref name="Dypvik" />

De fordrevnes forbund ([[Bund der Vertriebenen]], BdV) ble etablert i 1957 som en paraplyorganisasjon for en rekke foreninger for de fordrevne. Disse foreningene hadde mange forskjellig formål for eksempel å arbeide for de fordrevnes interesser i Vest-Tyskland eller å bevare tyske kulturminner. Sentralt i BdV var de såkalte ''Landsmannschaften'' som var organisert etter de fordrevnes geografiske opphav, for eksempel en for fordrevne fra [[Sudetenland]] og en for [[Schlesien]]. På 1950-tallet krevde BdV at Oder-Neisse-linjen ikke skulle aksepteres av Forbundsrepublikken. Videre ble det krevd at de fordrevne skulle få erstatning for tapt eiendom og at de fordrevne skulle ha rett til å vende tilbake. Endelig ble det krevd straffeforfølgelse for handlinger begått mot tyske sivile. Disse målene var ikke spesielt omstridt på den tiden, og ble støttet av [[CDU]]/[[CSU]] og delvis av [[SPD]]. BdV holdt fast på denne linjen også med den endrete stemningen etter 1960 og BdV ble politisk marginal gruppe til dels dominert av gamle nazister. Av 200 ledende personer i BdV hadde en tredjedel vært medlemmer av [[NSDAP]] og andelen tidligere SS-medlemmer var tre ganger høyere enn i befolkningen for øvrig. I 1965 var bare 1 % av de fordrevne medlemmer av BdVs foreninger. Den vellykkede økonomiske integreringen av de fordrevne gjord BdV mindre relevant. Fordrivelsene og BdV ble i Forbundsrepublikken lenge assosiert med høyreorientert politikk, og BdV deler retorikk og enkelte standpunkter med de mest høyreradikale i Tyskland. Fra omkring 2000 ble de ny oppmerksomhet om fordrivelsene og dette ble i mindre grad et tema bare for BdV og høyreradikale grupper særlig med Günther Grass' bok ''[[I krabbegang|Im Krebsgang]]'' som ble fulgt av et stort antall et stort antall bøker og vitenskapelig artikler om fordrivelsene. Fordrivelsene var også tema for bøker og fjernsynsprogrammer av blant annet [[Guido Knopp]].<ref name="Dypvik" />