Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Østfronten, tysk erobring, fredsavtale mellom Russland og sentralmaktene, osmansk fremrykking====
{{Utdypende|Kampene i Kaukasus}}
De nye russiske makthaverne møtte representanter for sentralmaktene i [[Brest-Litovsk]] for fredsforhandlinger ved årsskiftet 1917/1918. De russiske forhandlerne trenerte forhandlingene, og sentralmaktenes forhandlere aksepterte det. De antok at jo lenger forhandlingene dro ut, jo flere russiske soldater ville desertere og dra hjem. Etter flere måneders russisk uthaling stilte sentralmaktene et ultimatum og gikk igjen til angrep i midten av februar 1918. I løpet av knappe to uker under offensiven ''Operation Faustschlag'' (også kjent som ellevedagerskrigen) erobret de store russiske områder, uten noen russisk motstand. De russiske forhandlerne ble derved presset til å akseptere sentralmaktenes krav, og undertegnet den 3. mars  [[freden i Brest-Litovsk]]. Russland som stat var dermed ute av krigen.<ref name="Stevenson-384">Stevenson 2012, s. 384-397</ref>

Ved den russiske revolusjonen ble det åpnet for uavhengighet for de landområder som ønsket det, og de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble etablert som satellittstater under Tyskland. I Finland var det uenighet om tilknytningen til Tyskland, og det endte med at [[den finske borgerkrigen]] brøt ut i januar 1918. De revolusjonære styrkene, kjent som [[De røde (Finland)|de røde]] var størst, med rundt 90 tusen mann. Mens den borgerlige styrken, kjent som [[De hvite (Finland)|de hvite]], kun hadde rundt 40 tusen mann som besto de av en kjerne finske frivillige som hadde vært offiserer på tysk side. De hvite var ledet av den anerkjente generalen [[Carl Gustav Mannerheim]]. I tillegg gikk en tysk styrke i land i [[Hangö]] i april, og inntok [[Helsingfors]] kort etter. Innen midten av mai 1918 var de røde styrkene slått, russerne trakk sine siste styrker ut, slik at Finland ble en selvstendig nasjon. Landet måtte gi viktige konsesjoner til Tyskland med hensyn til økonomi, utenrikspolitikk og en tysk prins som regent ([[Kongeriket Finland]]).<ref>Keegan 1998, s. 378-380</ref>

Mindre konflikter fortsatte, både som en del av borgerkrigen etter revolusjonen, og mot ulike ententemakter. Både sentralmaktene (ved tyskerne og osmanene) og britene var interessert i oljen i [[Baku]] i det som i dag er [[Aserbajdsjan]]. Lokale styrker støttet av britiske soldater kjempet i august og september 1918 mot osmanske styrker. De osmanske styrkene vant kontroll over byen, og i etterkant ble lokale armenere som hadde støttet britene massakrert.<ref>Keegan 1998, s. 384-385</ref>