Redigerer Den norske kirke (avsnitt)

=== Særtrekk ved det norske kirkeliv ===
{{refforbedreavsnitt|Avsnittet inneholder en lang rekke subjektive vurderinger om kirkens posisjon og hva som gjør den unik.}}
Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for [[sekularisering]] og økende religiøs og kulturell [[pluralisme]]. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år.

Norge fikk kristendommen i stor grad fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, [[salme]]skatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også [[pietisme]]n, som gjennom den lavkirkelige [[indremisjon]]sbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på [[bedehus]]et hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen.

Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en rik samling salmer. Dels skyldes dette reformasjonen, der [[koral]]en ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som [[Thomas Kingo]], [[Hans Adolph Brorson]], [[Nikolai Frederik Severin Grundtvig]] og [[Bernhard Severin Ingemann]]; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er [[Magnus Brostrup Landstad]], [[Elias Blix]] og i nyere tid [[Svein Ellingsen]] og [[Eyvind Skeie]].

Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. [[Kirkebranner i Norge|Kirkebranner]] har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke.