Redigerer Sōka Gakkai (avsnitt)

===Ikeda-årene: 1960–===
{{utdypende|Daisaku Ikeda}}
Jōsei Toda ble etterfulgt som president i 1960 av den 32 år gamle [[Daisaku Ikeda]], som ble en modererende og sekulariserende kraft i bevegelsen.<ref name="Seagar2006_77"/><ref name="Murata1969"/> Han introduserte formelt i organisasjonen prinsippene om ytringsfrihet og religionsfrihet, og i 1964 innførte han en mer varsom misjonering.<ref name="Seagar2006_97"/> Han nedtonet ideen om [[shakubuku]], og innførte ''shoju'', som er en mer varsom form for omvendelse.<ref name="Tong2007"/> Under hans lederskap vokste organisasjonen hurtig på 1960-tallet, både innenfor og utenfor Japan.

Mens Sōka Gakkai vokste fra 3&nbsp;000 individer til 750&nbsp;000 husholdninger under Todas lederskap, vokste organisasjonen fra 1&nbsp;300&nbsp;000 to 2&nbsp;110&nbsp;000 medlemmer de første 16 måneder av Ikedas presidentskap.<ref name="Offner1963_102"/>

I 1967 var medlemstallet vokst til 6&nbsp;240&nbsp;000 ifølge bevegelsens egne tall.<ref name="Murata1969_124_127"/> I 1968 bidro mer enn 8&nbsp;000&nbsp;000 mennesker i byggingen av [[Shōhondō]]. Mellom 1961 og 1968 vokste bevegelsens studieavdeling, som hadde ansvaret for bevegelsens eksamener, fra 40&nbsp;000 til 1&nbsp;447&nbsp;000.<ref name="Murata1969_144"/> I 1968 hadde dagsavisen ''[[Seikyo Shimbun]]'' nådd et opplagstall på 3&nbsp;580&nbsp;000.<ref name="Nakano1996_145"/> I 2008 var den Japans tredje største dagsavis med et opplag på 5,5 millioner.<ref name="Matsusani2008"/>

====Internasjonal vekst====
{{utdypende|Sōka Gakkai International}}
[[Fil:Международная Леонардо-премия 3.1.jpg|thumb|Daisaku Ikeda mottar «Leonardoprisen» fra [[Aleksandr Jakovlev]] i 2009.]]
I oktober 1960, fem måneder etter hans innsettelse, besøkte Ikeda og en liten gruppe medlemmer [[USA]], [[Canada]] ([[Toronto]]),<ref name="Morgan2004_128"/> og [[Brasil]].<ref name="Heffernan2009_182"/> I USA besøkte han [[Honolulu]], [[San Francisco]], [[Seattle]], [[Chicago]], [[New York]], [[Washington DC]] og [[Los Angeles]], møtte medlemmer, japanske krigsbruder, dukket opp på møter for veiledning og diskusjon, stiftet lokale organisasjoner og utnevnte ledere med ansvar over dem. Han anbefalte de oppmøtte å bli gode amerikanske borgere, lære seg engelsk og ta [[førerkort]].<ref name="Morgan2004_128_130"/>

Han utvidet også omfanget og mønsteret for Sōka Gakkais aktiviteter. I 1961, på ettårsdagen for sin innsettelse, opprettet han '' Culture Bureau'' for å ta seg av ikke-religiøse aktiviteter. Det hadde avdelinger for studium og diskusjon av [[økonomi]], [[politikk]], [[utdannelse]], språkteknologi og &ndash; senere på året, [[kunst]].<ref name="Murata1969_125"/>

Ikeda og hans team besøkte land i [[Europa]] og [[Sørøstasia]] i 1961 og i [[Midtøsten]] i 1962.<ref name="Ulrich2011_207"/> I 1967 hadde han fullført 13 utenlandsreiser for å styrke oversjøiske organisasjoner.<ref name="Urbain2014_22_23"/> Parallelt med dette prøvde han å finne frem til universelle aspekter av Nichirenbuddhismen hvor den japanske kontekst var strippet vekk.

{{sitat|Jeg har følt et mektig ansvar for å universalisere lærdommene og sikre deres langsiktige blomstring. Bare noen uker før han døde i april 1958, ba Mr. Toda meg om å komme til ham, og han fortalte meg at han hadde drømt om å dra til Mexico, og at der var der mennesker som ventet på å lære om buddhismen. Når det gjelder lærdommene, har jeg prøvd å skille ut de elementer i en tradisjonell fortolkning av Nichirenbuddhismen som i større grad reflekterer japanske kulturell og historiske eventualiteter enn det underliggende budskap. For å oppnå denne målsetting, har jeg fortsatt å engasjere meg i dialog med mange forskjellige mennesker omkring i verden for å raffinere og universalisere uttrykket for mine ideer. Fordi jeg er overbevist om at alle kulturer og religioner er uttrykk for dype menneskelige sannheter, har jeg regelmessig sitert andre filosofiske tradisjoner enn buddhismen, for å frembringe ideene og innsikten i litteratur, kunst, vitenskap og medisin, og dele de inspirerende ord og innsikten til tenkere fra en folk av en bred kulturell og religiøs bakgrunn, deriblant medlemskap i Sōka Gakkai.|<ref name="Ikeda2008"/>}}

«[[Nichiren Shōshū]] i Amerika» (NSA) var Sōka Gakkais første oversjøiske prosjekt. Organisasjonen vokste «bemerkelsesverdig raskt» og hevdet å ha 200&nbsp;000 amerikanske medlemmer i 1970.<ref name="Neusner2003_166"/> Ikeda grunnla Sōka Gakkais første [[grunnskole]] og [[videregående skole]] i 1968, og [[Sōkauniversitetet]] i 1971.<ref name="Murata1969_146_147"/> Den 26. januar 1975 ble [[Soka Gakkai International]] (SGI) grunnlagt i [[Guam]].<ref name="Marshall2013"/>

====Grunnleggelsen av partiet Kōmeitō====
{{utdypende|Kōmeitō}}
'''Kōmeitō''' er et [[Japans politiske system|politisk parti]] i [[Japan]] som opprinnelig ble grunnlagt på prinsippene om [[nichirenbuddhisme]]. Særlig på slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet ble partiet ansett for å være den politiske fløyen av den buddhistiske bevegelsen Sōka Gakkai.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Okuyama, Michiaki|utgivelsesår=2010|tittel=Soka Gakkai as a Challenge to Japanese Society and Politics|publikasjon=Politics and Religion Journal|nummer=1}}</ref> Komeito har blitt karakterisert som [[sosialkonservatisme|sosialkonservativt]], [[sentrum (politikk)|sentrumsorientert]], og [[pasifisme|pasifistisk]]. Komeito erklærte mål er å fremme «en politikk basert på en humanisme, som behandler menneskeliv med den ytterste respekt og omsorg.»<ref>{{Kilde bok|forfatter=Fisker-Nielsen, Anne Mette|år=2012|tittel=Religion and Politics in Contemporary Japan: Soka Gakkai Youth and Komeito|forlag=Routledge|side=32 og 86}}</ref><ref name="Masumi1995_397_398"/>

Det «nye Kōmeitō-partiet» ble grunnlagt i 1998, og har vært en alliert med [[Det liberaldemokratiske parti (Japan)|det liberaldemokratiske parti]] (LDP) siden 1999. I 2014 fikk det tilbake sitt gamle navn Kōmeitō. Kōmeitō har blitt karakterisert som [[sosialkonservatisme|sosialkonservativt]] og [[sentrum (politikk)|sentrumsorientert]].<ref name="Fisker-Nielsen2013_32_86"/>  Den støtter stort sett dagsorden for LDP, men det motsatte seg nytolkning av den pasifistiske artikkel 9 i Japans grunnlov, som ble lagt frem i 2014 av statsminister Shinzo Abe.<ref>{{cite web|url=http://thediplomat.com/2016/07/how-specifically-does-japans-ldp-want-to-revise-the-constitution/|title=How Specifically Does Japan's LDP Want to Revise the Constitution|publisher=The Diplomat|accessdate=3. august 2016}}</ref>

====1970: Forvandling====

Den 3. mai 1970 holdt Ikeda en tale på Sōka Gakkais 33. generalforsamling som radikalt endret retningen til organisasjonen. Han sa at Nichirens budskap kunne bli forstått som absolutt pasifisme, helligheten til menneskelig liv og respekt for menneskets verdighet. Sōka Gakkais rolle var å gå hinsides misjonering, og å skape et grunnlag for humanisme i alle sider av samfunnet. Richard Seager forteller det slik: ''«Ikedas tale i 1970 markerte et vannskille mellom den shakbubuku»-redvne aktivismen i tidligere dager og den mer moderate, sekulariserende stil som skulle bli kjennetegnet på hans presidentperiode. Det markerte også hans eget skifte som en 42 år gammel lærer &ndash; fortsatt ung etter japanske standarder &ndash; ettersom han begynte å klart formulere grunnprinsippene i hans voksende globaliserende og universaliserende buddhistiske humanisme.»''<ref name="Seagar2006_97_98"/>

På 1970-tallet hjalp Ikeda bevegelsens overgang fra en internt fokusert organisasjon, sentrert om veksten i sitt eget medlemskap, til å adoptere fokus på mottoet «Fred, kultur og utdannelse». Den 12. oktober 1972, under den offisielle åpningen av Shōhondō ved [[Taiseki-ji]] kunngjorde han starten på Sōka Gakkais «fase to», hvor man ville skifte retning fra en aggressiv ekspansjon av bevegelsen til internasjonal fred gjennom vennskap og utveksling. Han kunngjorde også at medlemmer av Kōmeitō, som har vært innvalgt i underhuset og i lokalpolitikken, ville bli fjernet fra de administrative stillinger i Sōka Gakkai.<ref name="Nakano1996_127"/> Han forkastet alle planer om å skape en «nasjonal ordineringsplattform».<ref name="McLaughlin2012_295"/> I årene som fulgte ble verdiene til Sōka Gakkai mer i samsvar med progressiv [[internasjonalisme]].<ref name="Buck2015_275"/>

====«Borgerdiplomatiet» ====
[[Fil:Villa le brache, int., ricordi di daisaku ikeda 01.JPG|thumb|[[Waka (poesi)|Waka]]dikt laget i forbindelse med grunnleggelsen av [[Sōka Gakkai International]] den [[26. januar]] [[1975]].]]
I 1970 innledet Ikeda en serie dialoger med prominente politiske, kulturelle og akademiske skikkelser som han kalte «borgerdiplomati». I 1970 hadde han en dialog med den [[østerrike|østerrikske]] [[forfatter]] og [[politiker]] [[Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi]] (1894&ndash;1972) om ulike Øst-Vest-forhold og verdens fremtidige retning.<ref name="Urbain2014b"/> Han tilbragte ti dager sammen med den [[Storbritannia|britiske]] historikeren [[Arnold J. Toynbee]] (1899&ndash;1975) fra 1972 til 1974 som resulterte i publikasjonen av boken ''Velge Livet''.<ref name="Toynbee2008"/> I 1974 hadde han en dialog med den [[Frankrike|franske]] forfatteren og ministeren [[André Malraux]] (1901&ndash;1976).<ref name="Malraux1976"/> I dag har antallet dialoger med lærde, ledere og aktivister nådd 7&nbsp;000.<ref name="Urbain2014_83"/>

I 1974 besøkte Ikeda [[Kina]], deretter [[Sovjetunionen]], og enda en gang Kina hvor han møtte statsminister [[Zhou Enlai|Zhōu Ēnlái]] (1898&ndash;1976). I 1975 møtte han den daværende [[FNs generalsekretær]] [[Kurt Waldheim]] (1918&ndash;2007) og [[Liste over USAs utenriksministere|USAs utenriksminister]] [[Henry Kissinger]] (f. 1923).<ref name="Toynbee2008"/> Han presenterte en underskriftskampanje for Waldheim, organisert av Sōka Gakkais ungdomsbevegelse. Kampanjen bestod i 10&nbsp;000&nbsp;000 underskrifter og ba om avskaffelse av [[atomvåpen]].<ref name="Krieger2009_97"/> Den 28. februar 1997 ble han utnevnt til æresmedlem av [[Romaklubben]] av Dr. Diez-Hochleitner; hans forhold til Romaklubben begynte med et vennskap med den [[Italia|italienske]] [[matematiker]]en [[Aurelio Peccei]] (1908&ndash;1984). Deres dialoger om verdensproblemene ble publisert i boken ''Before it is Too Late'' i 1985.<ref name="Peccei1985"/>

====Bruddet med Nichiren Shōshū====
{{Utdypende|Nichiren Shōshū}}
De progressive idealene til Makiguchi og Jōsei Toda på den ene siden, og de konservative institusjonene til [[Nichiren Shōshū]] på den andre, skapte umiddelbart en ustabil allianse, som tidvis førte til periodiske utbrudd av spenning mellom presteskapet og lekfolket.<ref name="Seagar2000_97"/> Det kulturelt konservative japanske presteskapet, som var bygd på idéer om hierarki, ritualer og tradisjonelle skikker, kom naturligvis i konflikt med en global legmannsbevegelse som bygde på idéer om [[egalitarisme]], en aktiv trosbekjennelse og en rasjonell tilpasning til den moderne verden.<ref name="Wilson1994_243_244"/>

Uenighetene under andre verdenskrig om en shintoistisk talisman har vært nevnt ovenfor;<ref name="Montgomery1991_186_189"/> men konfliktene stakk dypere. I april 1952 oppstod det en episode hvor en prest ble voldelig og sørget for å få Toda bannlyst fra hovedtempelet:<ref name="Montgomery1991_182"/> ''«I april 1951 feiret Taiseki-ji andre Nichirentempler utover i landet 700-årsjubileumet for grunnleggerens første proklamering av Daimoku, Namu Myoho Renge Kyo. … Ved Taiseki-ji var det planlagt fire galladager. De to første skulle arrangeres av sektens offisielle lekmannsbevegelse, kalt Hokkeko. De to siste dagene var for Sokagakkai ... Hokkeko hentet inn 2500 medlemmer, og han [Toda] mønstret 4000 fra hans et år samle samfunn. Han så også en mulighet for å hevne sott to år lange fengselsopphold under krigen. … 47 ledere av ungdomsorganisasjonen, deriblant Daisaku Ikeda, hadde utarbeidet en systematisk plan for å finne Ogasawara og bringe han inn for en domstol. … De unge mennene utfordret ham umiddelbart til å debattere sine synspunkter. ...Hva som deretter skjedde er uklart. Ifølge Toda, hadde han startet en rolig samtale med Ogaswara og ba om en unnskyldning, mens den gamle mannen "siklet ut av munnen" og "hylte som en rabiat hund". Men Murata hevder at Toda fortalte ham i et interview at han slo presten to ganger. Uansett, Ogasawara nektet å la seg ydmyke, og innrømmet ingenting … De bar ham ut av tempelområdet og skrek over [[megafon]]ene: "Dette er Jimon Ogasawara, en parasitt på løvens kropp som gnager på Nichiren Shoshu" … De merket ham med en plakat hvor det stod "vaskebjørnmunk" og bar han til Makiguchis grav."»''<ref name="Murata1969_96_97"/>

Prestene til Nichiren Shōshū sa likevel at de betraktet Toda som den største blant legmenn, og etter hans død ga de ham æresnavnet «Leder over alle forkynnere av Lotussūtraen» (''Hokke Kōsō Kōtō'').<ref name="Brannen1968_158"/> I løpet av Todas presidentskap, donerte Sōka Gakkai flere templer til Nichiren Shōshū, deriblant «den store foredragshallen» i mars 1958.<ref name="Brannen1968_164"/>
[[Fil:Juzu2.jpg|thumb|[[Bedekrans]] (Juzu, 数珠).{{byline|Suguri F}}]]
I andre halvdel av 1970-årene var der en serie med konflikter mellom Nichiren Shōshū og administrasjonen i Sōka Gakkai. Rekken av taler som Ikeda holdt i 1977, og som omdefinerte forholdet mellom legfolk og presteskap, opprørte presteskapet i Nichiren Shōshū så mye at det var en bidragende faktor til at Daisaku Ikeda trakk seg som president den 24. april 1979. ''«Den daværende Söka Gakkai-presidenten Ikeda  definerte i en serie meldinger og taler i 1976 og 1977 Söka Gakkais roller og funksjoner på en måte som fikk presteskapet i Nichiren Shöshü til å fremstå som at de ikke lenger var nødvendig. Ifølge Ikeda var det ikke prestenes kapper, nakne hoder og ordinering som var viktige ved riter og seremonier, men det korrekte hjerte og sinn og beredskapen til å hjelpe folk til å overvinne lidelse. Söka Gakkais sentre var, ifølge Ikeda, blitt den moderne tids templer. Presteskapet i Nichiren Shöshü ble oppfattet som arrogant og dominerende. Vica versa følte Nichiren Shöshü dette som en "fiendtlig maktovertagelse" av folk som var uegnet til religiøse jobber og funksjoner. Konflikten i denne varmere fase varte i nesten 15 år, og Ikeda ble tvunget til å forlate posten som Söka Gakkais president i 1979.»''.<ref name="Ulrich2011_208"/>

Ikeda fortsatte som ærespresident i Sōka Gakkai, men var fortsatt president i Sōka Gakkai International. Det har vært antydet at presteskapet krevde Ikedas avgang for å sikre sin egen autoritet og relevans.<ref name="Metraux1980"/>

Som ærespresident holdt Ikeda en lavere profil i andre halvdel av 1979. I 1980 innledet han omfattende reiser som president i Sōka Gakkai International. I 1984 ble han gjeninnsatt som legmannsrepresentantenes leder i Nichiren Shōshū. Likevel var det fortsatt storm under forsoningens overflate. Sōka Gakkai hadde fått et svært internasjonalt perspektiv og fjerningen av Ikeda som president gjorde ikke medlemmene føyelige. ''«I det store og hele så ikke Nichiren Shöshü at Gakkai-medlemmene ble forvandlet til trofaste tempelbesøkere etter at Ikeda ble ærespresident. I stedet fortsatte tilhengere av Gakkai å organisere seg i tusentall for å ære Ikeda som lederen for en økende utadvendt bevegelse som vokste seg raskt i det fjerne ut av sine legbuddhistiske røtter. På midten av 1980-tallet fant presteskapet i Nichiren Shöshü seg selv som den ukomfortable, eldre ledsageren til en dynamisk internasjonal bevegelse, ledet av verdensomspennende utadvendte intellektuelle som begynte å snakke oftere om [[opplysningstiden]] i europeisk filosofi enn om den [[opplysning i buddhismen|opplysning]] som ble lovet av den Nichirenbuddhistiske lære»''.<ref name="McLaughlin2012_300"/>

I 1991 publiserte administrasjonen ved Nichiren Shōshū en liste over punkter, hvor de anså at Sōka Gakkai hadde avveket fra Nichrens lære. Senere ble denne listen utvidet:

* Fjerningen av prosaseksjonen i 16. kapittel av Lotussūtraen fra ''gongyō'' i august 1994.<ref name="Gakkai2013"/>
* Tilføyelse av SGIs trefargede [[perle]]r på Juzu [[bedekrans]]er i 1992. Siden 2014 har bevegelsen gitt tillatelse til å produsere og kommersielt selge Juzu-bedekranser som har fargede korder, fargede pongponger og lange fargede dusker.
* Tillatelsen til å fotografere og lage videoer av personlige mandalaer eller portretter av Gohonzon.
* Utelatelse av bønner mot de buddhistiske beskyttelsesgudene ''Shoten Zenjin'' så vel som utelatelse av kroppens [[positur]] i retning [[soloppgang]]en under den første bønnen.<ref name="Gakkai2013"/>
* Ærbødighet overfor de tre første presidentene i SGI i stedet for yppersteprestene i Nichiren Shōshū.
* Den formelle benektelse av [[Dai-Gohonzon]] som det høyeste objekt for dyrkelse<ref name="Harada2014_6"/>
* Fjerningen av ''Hiki-Daimoku'' som brukes til en langsom Daimoku<ref name="Gakkai2013"/>
* Morgen-gongyō og kvelds-gongyō er ikke lett, kort og i samme formel.<ref name="Gakkai2013"/>
* Å tillate medlemmene å gni Juzu-perlene under ''Shodai'' eller en forlenget messing
* Det er ikke obligatorisk å tenne lys, bruke Juzu bedegranser, røkelse, tetting av leppene med eviggrønne blader eller papir ved åpningen og lukkingen av en [[Butsudan]]
* Tillater mangelen på en from formalitet, og tillater en uformell og bekymringsløs oppførsel under utøvelsen av gonyō
* Utelatelse av ''«åpning av øynene-innvielser»'' og [[Fukusa]]-kluten for håndtering av buddhistiske religiøse artikler
* Utelatelse av [[Posthumt navn|posthume buddhistiske navn]] (''Ka-im-yo'') som ble tildelt hver troende under deres begravelser sammen med misbruk av begravelses-Gohonzon (''Do-Shi-Mandara'') under begravelser.
* Å erstatte tradisjonell japansk terminologi som ''butsudan'', ''butsugu'', ''hobobarai'', ''juzu'' og lignende med engelske ord

Prestene kritiserte også Ikeda for å ha forkastet den aggressive misjoneringen (shakubuku) som hadde ført til kritikk av bevegelsen, men ikke fra presteskapet.<ref name="Dobbelaere2001_12"/> Sōka Gakkai var ikke lenger en ''[[hokkekō]]'' innenfor Nichiren Shōshū, og bevegelsens ledere, inkludert Ikeda, ble ekskludert.<ref name="Shoshu2005"/><ref name="NichirenShoshu"/>

De lærde strides om denne splittelsen. Ian Reader, professor i japanske studier ved [[University of Manchester]], så ''«korrupt og skandaløs adferd fra begge sider.»''<ref name="Reader1994_223"/> Men ifølge andre hadde ''«en ånd av åpenhet, egalitarianisme og demokratisering gjennomsyret SG, og legemeliggjort og gitt nytt liv til ideen om selvstendighet. I 1991 førte denne liberaliserende utvikling til splittelsen mellom det Japan-orienterte, presteorienterte Nichiren Shōshū og det legbaserte, globaliserte SGI.»''<ref name="Baumann2006"/> I en analyse av bøker som studerte ekspansjonen av SGI etter splittelsen, konkluderte Jane Hurst med at splittelsen var resultatet av ''«legfolk som søkte etter en religiøs støtte i deres liv, mens prester søkte å opprettholde hierarkiske institusjoner»''.<ref name="Hurst2014"/>

Splittelsen skyldtes til en viss grad ulike tolkninger av Nichirens lærdommer.<ref name="Hurst1998"/> De to bevegelsene hadde enkelte ritualer til felles,<ref name="Hurst2001_67_68"/> men Sōka Gakkai endret noe av praksisen ''«for å reflektere forandringene i slutten av det tyvende århundre»'',<ref name="Hurst2001_70"/> og deres egen tilnærmelse til kosen-rufu, eller verdensomfattende utbredelse.<ref name="Hurst2001_77"/>

Disse tolkninger av Nichirens lære oppstod først fra Makiguchis teori om skapelse av verdier. Helt siden begynnelsen var Sōka Gakkai interessert i en religion som sørget for «personlig nytte» hos tilhengerne; men ''«personlig nytte, slik den var definert av Makiguchi, var likevel ikke en snever egeninteresse, men snarere noe som kunne kalles opplyst egeninteresse. Den er aldri i konflikt med fellesnytten.»''<ref name="Ramseyer1965_160"/> Dessuten var bevegelsens tro og utøvelse basert på Todas lære om at «Buddha er livskraften» og «vi er bodhisattvaer som er betrodd den verdensomfattende utbredelsen av den mystiske lov».<ref name="Susumu1999_437"/>

Ikeda utviklet disse idéer på en måte som tilpasset land utenfor Japan, og utviklet deres sosiale agenda.<ref name="Seagar2006_143_144"/> Mange bøker av Ikeda, slik som ''[[The Human Revolution]]'', har oppnådd kanonisk status innenfor Sōka Gakkai, og i noen tilfeller skiller de seg ut fra Nichiren Shōshū,<ref name="Cornille1998_283_287"/> som igjen skilte seg ut fra Sōka Gakkai ved å hevde at bare en prest kunne være en «bodhisattva av jorden».<ref name="Seagar2006_130"/>

Sōka Gakkai lærer at det er mulig å oppnå opplysning uten assistanse fra tradisjonelle templer og deres system av prester, for alle mennesker som har en dyp tro i Nichirens lære.<ref name="Metraux1992_326"/>