Redigerer Karl Marx (avsnitt)

==== Den første internasjonale (1864–1872) ====
Mens han arbeidet på ''Kapitalen'' fikk Marx igjen anledning til å engasjere seg praktisk for [[arbeiderbevegelsen]]: I [[1864]] var han den ledende organisator av ''Den internasjonale arbeidernes forening'' (kort: ''[[Den første internasjonale]]''). Støtet til organisasjonen var den store solidaritetsdemonstrasjonen i London den [[22. juli]] for [[Polen|polakkene]] som hadde gjort opprør mot Tsar-Russland. Franske og engelske arbeiderledere møttes da og ble enige om å organisere seg internasjonalt. Den store konferansen fant sted i St. Martin's Hall, og holdt det gående fra den [[28. september]] og i over en måned. Representanter for engelske, franske, italienske, polske, [[Irland|irske]], sveitsiske og tyske arbeiderforeninger deltok, blant dem også Marx. Marx inntok raskt en ledende rolle. Han forfattet statuttene og prinsipprogrammet, som ble enstemmig vedtatt den [[1. november]] 1864, og ble Internasjonalens leder. I sin innledningstale tok Marx utgangspunkt i de britiske erfaringene og framhevet særlig to begivenheter: (1) loven om 10-timers arbeidsdag og (2) kooperativbevegelsene. Slike reformer ble betegnet som en seier for arbeiderklassens økonomiske utvikling. 
[[Fil:Mikhail Bakunin.jpg|left|thumb|upright|[[Mikhail Bakunin]]]]
Den [[26. juni]] [[1865]] presenterte Marx for generalrådet teksten ''Om lønning, pris og profitt'' der han argumenterte imot tesen om den tette sammenheng mellom lønnsøkelser og inflasjon.

Den første internasjonale favnet så vidt forskjellige grupperinger som tyske kommunister, britiske fagforeningsfolk, britiske liberale, tyske [[Ferdinand Lassalle|lassallister]] og franske proudhonister, og skikkelser som den kommunistiske franskmannen [[Louis Auguste Blanqui]] (1805–1881), den anarkistiske russeren [[Mikhail Bakunin]] (1814–1876) og italieneren [[Giuseppe Mazzini]] (1805–1872).

Konflikter var ikke til å unngå. Den største gjaldt anarkistene. Men først gjaldt det for Marx å trenge tilbake mazzinianernes, proudhonianernes og særlig [[Robert Owen|owenianernes]] innflytelse. De siste var eksponenter for det som er blitt kjent som [[utopisk sosialisme]], en retning innen [[tidligsosialismen]] som fortsatt var sterk i engelske fagforeningskretser. Det lyktes Marx langt på vei å nøytralisere disse innflytelsene under Internasjonalens konferanse i [[Genève]] i september [[1866]].

Deretter tok Marx et uforsonlig oppgjør med anarkistene, representert spesielt med Bakunin som han kjente fra tiden i Paris i 1844 og som nå bodde i Sveits. Selv om Marx vant kampen mot anarkistfløyen, som ble ekskludert under kongressen i [[Haag]] den [[2. september]] [[1872]], ble seieren hul. Flyttingen av generalrådet fra London til [[New York]] i 1872, som Marx støttet, ledet raskt til Internasjonalens sammenfall og praktiske oppløsning. Den formelle oppløsning fulgte den [[15. juli]] [[1876]] i [[Philadelphia]].