Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

=== Lutherske misjonærer ===
De lutherske misjonærene [[Bodil Biørn]] (norsk) og Alma Johansson (svensk) var vitne til massakrene i [[Muş]]. Karen Jeppe (dansk) arbeidet [[Şanlıurfa|Urfa]] og hjalp armenere som ble drevet gjennom byen. Jeppe reddet armenere ved å fremstille dem som kurdere ellere arabere. Biørn skrev i et brev at "alle våre folk er hjemme nå" og mente med det at alle barna og ansatte på misjonsstasjonen var drept.<ref name="Okkenhaug" />

Johansson tok risikoen med å reise til Konstantinopel for å fortelle om det som foregikk til det internasjonale samfunnet. Johanssons øyenvitneskildringer ble gjengitt av James Bryce og [[Arnold J. Toynbee|Arnold Toynbee]] i ''The Treatment of the Armenians in the Ottoman Empire'' (1916)''.'' Ifølge Johansson la ikke den osmanske ''mutasarrif'' (administrator for en [[Sandsjak|''sandsjak'']]) i [[Muş]] skjul på at hensikten var å utrydde armenerne og at dette hadde vært på tema siden november 1914. Johanssons rapport tydet på at tyske offiserer var informert om at deres osmanske allierte arbeidet med å utrydde den armenske minoriteten. Johansson skrev om massakrene i sin rapport til misjonsledelsen. [[Hjalmar Branting]] ble sterkt berørt av Johanssons rapport og brukte på svensk betegnelsen ''folkmord'' i 1917 lenge før Lemkins ''genocid.''<ref name="Okkenhaug" /><ref name=":12">{{Kilde artikkel|tittel=Svante Lundgren: I svärdets tid – Det osmanska folkmordet på kristna minoriteter|publikasjon=Historisk tidsskrift|doi=10.18261/ISSN1504-2944-2010-02-16|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-2944-2010-02-16|dato=2010-07-02|fornavn=Sigurd Sverre|etternavn=Stangeland|serie=2|språk=no|bind=89|sider=315–321|issn=0018-263X|besøksdato=2024-01-12|sitat=Hjalmar Branting, som på eit stormøte i Stockholm den 27. mars 1917 omtalte folkemordet på armenarane som ett fullt organiserat folkmord.}}</ref> I Anatolia var det tyske ingeniører som bygget ut landets infrastruktur og tyske offiserer som medvirket til å modernisere den osmanske hæren.<ref name=":9">Okkenhaug, I. M. (2022). Thora Wedel Jarlsberg (1863–1930): Tro og transnasjonale gjerninger. I H. V. Kleive, J. G. Lillebø & K.-W. Sæther (red.), ''Møter og mangfold: Religion og kultur i historie, samtid og skole'' (Kap. 7, s. 149–174). Cappelen Damm Akademisk. https://doi.org/10.23865/noasp.156.ch7</ref> 

Misjonæren Maria Jacobsen (dansk) var stasjonert i Harput (Kharpert) i 1915 og noterte i dagboken sin at dersom målet for deportasjonen var den syriske ørkenen var den åpenbare hensikten å utslette det armenske folket. Jacobsen skrev dagbok 1907-1919 og den ble publisert i 1979 (noen opplevelser ble formidlet i 1920 under pseudonymet Grace Dickson).<ref name=":13">Naguib, N. (2008). A Nation of Widows and Orphans: Armenian Memories of Relief in Jerusalem. In ''Interpreting welfare and relief in the Middle East'' (pp. 35-56). Brill.</ref><ref name="Okkenhaug" />

Den norske sykepleieren og misjonæren Thora [[Wedel-Jarlsberg]] ([[Fridtjof Nansen]] var hennes fetter) og den tyske diakonissen Eva Elvers (som snakket tyrkisk) rapporterte fra samtaler med osmanske soldater til tyske diplomater i Konstantinopel i juli 1915. De osmanske soldatene fortalte hvordan tusenvis av etniske armenere, for en stor del kvinner og barn, ordre fra den militære ledelsen ble drept i en ravine ved [[Eufrat|Eufrats]] øvre løp. Elvers og Wedel-Jarlsberg (begge ble oppfattet som tyske) hadde arbeidet som sykepleiere ved feltsykehuset i [[Erzurum]] (nær fronten mot [[Det russiske keiserdømmet|Det russiske keiserriket]]) etter at krigen begynte i 1914. Ved feltsykehuset forsøkte de å skjule seks armenske gutter; guttene ble oppdaget og henrettet. Wedel-Jarlsberg fortalte blant annet hvordan det 86. kavaleriregiment massakrerte sivile armenere 11. juni 1915; massakren varte i fire timer og ble ledet av offiserene. De to kvinnene forlot Erzurum og på reise til Konstantinopel ble de vitne til flere massakrer. Wedel-Jarlsberg og Elvers mente at armenske politiske grupperinger hadde skyld i forfølgelsen av armenerne; dette perspektivet på hendelsen skyldes trolig at de stort sett bare hadde informasjon fra tyske og tyrkiske militære.<ref name=":14">{{Kilde www|url=https://www.aftenposteninnsikt.no/viten/tyrkias-tabu|tittel=Tyrkias tabu. {{!}} Aftenposten Innsikt|besøksdato=2024-01-12|fornavn=Yngve|etternavn=Leonhardsen|etternavn2=Frilansjournalist|verk=www.aftenposteninnsikt.no}}</ref><ref name=":9" /><ref name=":10" />

De ottomanske myndighetene var mistenksomme overfor de skandinaviske misjonærene og overvåket nøye pressedekningen i Skandinavia.<ref name="Okkenhaug" />

Den sveitsiske diakonen Jakob Künzler oppholdt seg i Urfa (det sørøstlige Anatolia) og ble et viktig øyenvitne. Han ga i 1921 ut boken ''Im Lande des Blutes und der Tränen. Erlebnisse in Mesopotamien während des Weltkrieges (1914–1918)'' ("I landet av blod og tårer").<ref name=":7" />