Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Tysklands samling (1862–1871)====
{{Utdypende|Tysklands samling}}
[[Fil:BismarckRoonMoltke.jpg|miniatyr|[[Otto von Bismarck]] til venstre, lyktes i samlingen av Tyskland. Han fikk god hjelp av offiserene [[Albrecht von Roon]] (i senter) og [[Helmuth von Moltke (1800–1891)|Helmuth von Moltke]] (til høyre), som bidro til å modernisere og styrke Preussens hær.]]
Selv om forsøket på å samle Tyskland gjennom Frankfurtparlamentet hadde gått dårlig, begynte tyske byer å utvikle seg markant innen industrialisering og urbanisering. Som et resultat av den britiske Tory-regjeringens oppmykning av lovene i 1820-årene, hadde utvikling lik den industrielle revolusjonen i Storbritannia nådd Tyskland. Fra 1848 til 1857 ble produksjonen av kull og jern økt drastisk; kull fra 25 til 62 millioner [[daler|taler]], og jern fra 24 til 28 millioner taler. I Preussen, som nå dekket store deler av Det tyske forbund, økte jordarealet fra 26,5 % til 52,4 %, en nær dobling. Lønningene økte etter hvert mer enn prisstigningen, og optimisme spredte seg til bankene, som villig lånte ut til foretak.<ref name="sterketyskland">Side 254–255, Norborg</ref> Den kraftige økningen i jordareal styrket [[Grunneier|junkerne]], mens den store økningen i industri styrket borgerklassen. I begge tilfellene ble det behov for mer arbeidskraft, og det betydde igjen en økt arbeiderklasse. Preussen var på ingen måte et progressivt land, og det ble en politisk utfordring da borgerklassen krevde mer i liberalismens navn og arbeiderklassen det samme i radikalismens og sosialismens navn.<ref name="sterketyskland" />

I tillegg var Preussens parlament også splittet mellom reformvennlige rike menn fra [[Provinsen Rhinland|Rhinland]] som ville at parlamentet skulle ha kontroll over regjeringens handlinger og reaksjonære landeiende junkere fra Øst-Preussen som ønsket et klart skille mellom regjering og parlament. Kampen mellom parlament og regjering medførte at det ble regjeringsskifter. I 1862 ga [[Wilhelm I av Tyskland|Wilhelm I av Preussen]] oppgaven til den østprøyssiske junkeren [[Otto von Bismarck]].<ref>Side 552–553, Palmer, Colton</ref> I utgangspunktet kan Bismarck ha fremstått som et merkelig valg. Han hadde lite eller ingenting til overs for nasjonalisme, og anså Preussen, og ikke Tyskland, som sitt fedreland. Sosialisme, liberalisme, parlamentarisme og demokrati hadde han et svært anstrengt forhold til. Samtidig hadde han beskjeden respekt for sine medjunkere, som han anså som trege, og med hvilke han viste utålmodighet.

I den grad Bismarck hadde noen prinsipper, var det heller å gjøre sin plikt, opprettholde orden og å frykte Gud. Imidlertid var Bismarck først og fremst en realpolitiker. Prinsipper og ideologier hørte ikke hjemme i hans politiske orientering, og han kunne bli venner med liberalister og sosialister, eller bli ansett som en forræder av sin stand av andre junkere, gå til krig når det passet seg og inngå fredsavtaler når det var best. Det viktigste var Preussens fremgang. I diskusjon med parlamentets liberalere kommenterte han at Preussen ikke var noe Piemonte, fordi det ikke var en modell for politisk frihet, men et symbol på makt. I en tale understreket han at «Tidens store spørsmål avgjøres ikke med taler og majoritetsbeslutninger, men med blod og jern.»<ref>Side 553–554, Palmer, Colton</ref>

=====Krigen mot Danmark (1864)=====

{{Utdypende|Andre slesvigske krig}}
Fredsavtalene rundt [[Schleswig-Holstein|Slesvig og Holstein]] var svært kompliserte, og Lord Palmerston uttalte en gang at «Bare tre personer har noensinne forstått Schleswig-Holstein-affæren – prinsgemalen, som er død, en tysk professor, som er gal – og jeg, som har glemt alt».<ref>Side 252, Evans</ref> Da [[Frederik VII av Danmark|Frederik VII]] døde i 1863 uten en arving, gikk Slesvig og Holstein til [[Christian IX av Danmark|Christian IX]]. Enda Christian IX var anerkjent av stormaktene som arving til Slesvig og Holstein, fulgte de to hertugdømmene [[den saliske lov]], som ikke tillot at kongemakten kunne gå gjennom kvinner, da Christian IX var nevø av Frederik VIIs kone. Dette medførte at det var to kandidater til områdene, en dansk og en tysk. Det danske parlament innførte en ny grunnlov som begrenset markant rettighetene til den tyskspråkelige landadelen. Bismarck forlangte at dette ble trukket tilbake, danskene nektet og Bismarck overbeviste Østerrike om å støtte de tyskspråklige områdene i Den tyske føderasjonens navn.<ref>Side 252–253, Evans</ref> Bismarck var opptatt av at dette ikke skulle være en tysk krig, men en prøyssisk, så det ble bare Preussen og Østerrike. De lyktes i å bekjempe Danmark, og ved [[freden i Wien]] den 30. oktober 1864 kapitulerte Danmark.<ref>Side 253, Evans</ref>

=====Krigen mot Østerrike (1866–1867)=====
[[Fil:Gefecht zwischen k.k. Husaren und preußischen Kürassieren in der Schlacht von Königgrätz (A. Bensa 1866).jpg|miniatyr|[[Slaget ved Königgrätz]] viste den prøyssiske hærens overlegenhet. Det markerte også at Østerrike var ute av den tyske samlingsprosessen. {{Byline|Alexander Ritter von Bensa (1820-1902)|type = Malt av}}]]

{{Utdypende|Den østerriksk-prøyssiske krig}}
Det neste skrittet var delingen av områdene. Preussen tok Slesvig (fra nå av Schleswig) og Østerrike Holstein. Holstein hadde Schleswig i nord, Mecklenburg-Schwerin i øst, [[Hannover (stat)|Hannover]] i sørøst og [[hertugdømmet Sachsen-Lauenburg]] i sør. Å gjennomføre et styre av et område så langt fra sitt kjerneområde krevde gode naboer, men Preussen hadde ingen intensjoner om å være en. Mye frustrasjon kom ut av administrative oppgaver, og Bismarck gjorde sitt beste for å gjøre disse større, mens han ga inntrykk av å løse opp i dem.<ref name="femfireseks">Side 554–56, Palmer, Colton</ref> Da Østerrike kalte inn til Den føderale tyske Riksdagen for å mekle i situasjonen, valgte Bismarck å anse Riksdagen for ikke å ha noen autoritet og så å erobre Holstein.

Østerrike lyktes i å få nesten alle de andre tyske statene på sin side i krigen. Imidlertid var Preussens hær svært modernisert. Deres våpen, militære taktikere, jernbanenett og gode industrialisering gjorde at de raskt angrep Østerrike og bekjempet dem i [[slaget ved Königgrätz]]. Bismarck gjennomførte en rask fred for å unngå at de andre stormaktene intervenerte.<ref name="femfireseks" /> Det var uansett ikke svært sannsynlig. Før Bismarck erobret Holstein hadde han alliert seg med Italia mot at de fikk Venezia. Overfor Napoléon III, som uansett var opptatt i [[Mexico]], hadde han forsikret at han hadde demokratiske ideer. Storbritannia hadde en ikke-invervensjonspolitikk og Russland var fortsatt lite begeistret for Østerrikes rolle i Krimkrigen.<ref name="femfireseks" />

Østerrike hadde kunnet stille bedre om de ikke samtidig måtte forsvare seg mot italienske angrep i Syd-Tirol. De italienske angrepene var dårlig forberedt og gjorde liten skade, men de stilte med 200&nbsp;000 mann, og måtte bekjempes. Østerrike kunne ha snudd kampen noenlunde med bedre avgjørelser både i Italia og i Köngiggrätz, men utfallet ble at Østerrike ble bekjempet av Preussen, og måtte gi fra seg Venezia til Italia, enda italienerne ble bekjempet. På den annen side valgte Bismarck å ikke forfølge de slagne østerrikerne inn til Wien. Målet for ham var å eliminere dem fra den tyske samlingen, og med den klare seieren hadde han lyktes i det.<ref>Side 255–257, Evans</ref> Resultatet av krigen ble at Preussen, som også raskt bekjempet de andre tyske statene på Østerrikes side, erobret Nassau, Hessen-Kassel og Frankfurt, og omdøpte Det tyske forbund til «Det nordtyske forbund».<ref>Side 556, Palmer, Colton</ref> Bismarck hadde nå samlet Preussen, og han hadde også lyktes i å vinne over mange liberale og konservative. Ved å innføre allmenn stemmerett da det passet ham, ble han stemt inn ved å appellere til konservative, men fattigere, folk på landsbygden. Dermed var også liberale byfolk til dels satt til side.<ref>Side 257, Evans</ref>

=====Krigen mot Frankrike (1870–1871)=====
[[Fil:Wernerprokla.jpg|miniatyr|Fyrstene av de tyske statene sverger troskap til [[Wilhelm I av Tyskland|Wilhelm I]]. [[Otto von Bismarck]] i midten i hvitt. {{Byline|[[Anton von Werner]]  (1843–1915)|type = Malt av}}]]
{{Utdypende|Den fransk-prøyssiske krig}}
De to første krigene var rent prøyssiske. Likevel medførte det at de nordtyske områdene var samlet. Bayern, Baden, Württemberg og mindre stater var imidlertid ikke inkludert. Enkelte av disse hadde tidligere en nær tilknytning til Frankrike. Nå var det imidlertid to faktorer som drev dem mot Tyskland. For det første var den økende nasjonalismen i tysktalende land med på å påvirke dem til å tenke på seg selv som tyske. For det andre hadde Frankrike uttrykt bekymring for Preussen, noe igjen Bismarck snudde rundt slik at tyskere heller ble bekymret for Frankrike.<ref name="femfemsyv">Side 557, Palmer, Colton</ref>

I Frankrike var ikke bare et voksende Tyskland bekymringen. En fiasko i Mexico, følelsen av å ha blitt lurt av Italia og inaktivitet mens Det nordtyske forbund vokste gjorde Napoléon III upopulær. For Napoléon III kunne bonapartismen reddes ved å bekjempe Tyskland, mens for Bismarck kunne samlingen av Tyskland fullføres ved å slå Frankrike.<ref name="femfemsyv" /> Bismarck valgte denne gangen å følge den italienske tanken om at man ikke skulle erklære krig, men selv bli angrepet, slik at sympatien lå ved dem. Da en revolusjon i Spania førte til at [[Isabella II av Spania]] ble drevet i eksil, kom den midlertidige regjeringen med et forslag om å tilby den spanske tronen til fyrst [[Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen]]. Leopold avslo høflig tre ganger, men Bismarck overtalte den spanske regjeringen om å sende et fjerde tilbud. Denne gangen godtok Leopold.

Da nyhetene nådde Paris, forlangte de at dette øyeblikkelig måtte trekkes. Frankrikes ambassadør til Preussen møtte Preussens konge i [[Bad Ems]] og forlangte at Leopold måtte avstå. Avståelsen kom et par dager senere. Imidlertid var ikke den franske regjeringen ferdig med saken, og de ba igjen om at kongen skulle forsikre at ingen av [[Hohenzollern]]-familien skulle takke ja til den spanske tronen. Det kunne ikke kongen gå med på. Wilhelm I sendte den såkalte [[Emsdepesjen]] som beskrev i detalj samtalen mellom de to. Bismarck publiserte deler av den slik at det tyske folk opplevde ambassadøren, og i forlengelsen Frankrike, som fornærmende overfor kongen, mens på fransk side fremsto det som om Frankrikes ambassadør hadde blitt ignorert. Begge sider ble svært indignerte, og enda Spanias trone allerede var ordnet opp i, erklærte Napoléon IIIs regjering Preussen krig.<ref>Side 557–58, Palmer, Colton</ref>

Som mot Østerrike, hadde Bismarck igjen tatt forholdsregler. Britene var skeptiske til Frankrikes ambisjoner i Mexico, Østerrike var bekjempet og hadde egne interne problemer og Russland ville utnytte et svekket Frankrike til å få tilbake kontrollen over havnene i Svartehavet etter Krimkrigen. I tillegg var Italia tjent med at om franske styrker måtte trekkes tilbake fra Pavestaten, kunne Italia samles fullstendig. Det fikk de også til. Selve krigen ble kort, og Preussen i ledelsen for et samlet tysk angrep vant. Napoléon III ble tatt til fange, de franske hærene ble oppløst og Paris gjorde opprør, opprettet [[Den tredje franske republikk|den tredje republikk]] og nektet å overgi seg. Den 18. januar 1871 møttes alle de regjerende fyrstene av de tyske områdene som var med på samlingen i speilsalen i [[Versailles]]. Her sverget de troskap til Vilhelm I av Tyskland, og Tyskland var dermed samlet som et arvekongedømme. Ti dager etterpå kapitulerte Paris.<ref>Side 558, Palmer, Colton</ref>