Redigerer Alpene (avsnitt)

=== Landbruk ===
[[Fil:St-magdalena st-justina-rosengarten.jpg|thumb|[[Vinberg]] var tidligere en naturlig del av landbruksarealet til de fleste bosetninger i de sydlige Alpene (her St. Magdalena ved [[Bolzano]]; [[Ciadenac]]-kjeden i bakgrunnen) {{Byline|Christian Rottensteiner}}]]
[[Fil:Grauvieh auf der Alm.jpg|thumb|''[[Tiroler Grauvieh]]'' på fjellbeite, her i [[Sarntal-Alpene]] {{Byline|Madeleine Schäfer}}]]
[[Fil:Haflinger1.jpg|thumb|Hesterasen ''[[Haflinger]]'' stammer fra pakkhestene som ble brukt for transport over bl.a. [[Brennerpasset]] ]]
Siden den tidligere [[middelalder]]en har [[landbruk]] preget Alpene helt opp til [[#Den alpine regionen|den alpine vegetasjonssonen]], dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert [[seter]]bruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av [[#Språk i Alpene|kulturkretsene]]. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
* ''Eng/seter-drift'' er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens [[åker|åkre]] bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier [[eng]]er. Terrasselandbruk forekommer ikke. I&nbsp;større høyder ([[seter|vårsetre]] og [[seter|setre]]) fins bare [[beite]]r og [[fjellslått|slåtter]]. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren [[storfekjøtt|kjøttproduksjon]] eller ren [[melk]]eproduksjon.
* ''Åker/seter-drift'' har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest [[rug]]), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man [[transhumans]] i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også [[vinberg]] i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og [[Ticino]], mens noe er igjen i Italia, [[Valais]] og [[Graubünden]].
* ''Åker/kastanje-drift'' er en variant av åker/seter-drift som suppleres av [[Edelkastanje|kastanjer]]. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900&nbsp;moh. Etter at [[kastanjekreft]]en ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
* ''Eng/skog-drift'' kombinerer storfehold med [[skogbruk|skogdrift]]. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av [[De nordlige kalkalper|De nordlige]] og [[De sydlige kalkalper|sydlige Kalk-Alpene]]. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
* «''Flatmarksjordbruk''», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, [[#Elver, innsjøer og vannskiller|se over]]) ty til utstrakt [[vanning]]. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt ''coltura mista'', dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: [[grønnsak]]er i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene [[frukt]]trær. I&nbsp;dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er [[eple]]plantasjene i [[Vinschgau]], vinbergene i [[Valtellina]] eller grønnsaksåkerne i [[Unterinntal]].
* ''Ekstensiv sauehold'' er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene ([[transhumans]]). I&nbsp;dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.

Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
* Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
* Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
* Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk<ref name="underbruk">Både over- og underbruk øker erosjonsfaren: overbruk (rovdrift) bl.a. fordi det ødelegger vegetasjonsdekket; underbruk fordi det fører til spredningen av høytvoksende «ugress», som om vinteren fremmer snøras og snøkryping. Erosjonsfaren gjennom underbruk vil reduseres etter noen tiår (i&nbsp;store høyder: ''mange'' tiår), når kulturlandskapet har forsvunnet og blitt til skog igjen.</ref> og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for [[allmenningens tragedie]].
* ''Reproduksjon'' var like viktig som ''produksjon'', dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som [[dugnad]]sarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.
Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.