Redigerer The Beatles (avsnitt)

== Teorier, begrep og myter ==
The Beatles var del av den kollektive bevisstheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begreper. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.

=== Paul Is Dead ===
{{Utdypende artikkel|seogså=Paul is dead}}
I desember 1965 hadde McCartney et uhell på sin moped og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys [[Mini (BMC)|Mini Cooper]], men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med [[Mick Jagger]]). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten om at McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet om at McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.<ref name="pid"/>

Myten startet imidlertid ikke på alvor før i 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen ''Michigan Today''.<ref>Alan Glenn: [http://michigantoday.umich.edu/a7565/ ‘Paul is Dead!’ (said Fred)] - Michigan Today, 11. november 2009</ref> På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til ''Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band'', ''Magical Mystery Tour'' og ''Abbey Road'', sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite [[Volkswagen|VW Boble]]n på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over ett år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).<ref name="pid"/>

Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet [[Klaatu]] kom ut med «''3:47 EST''», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym.<ref>[http://www.klaatu.org/klaatu1.html Klaatu Identities and Beatles Rumors] - Klaatu.org, hentet 28. juli 2015</ref> Dette ble raskt latterliggjort av ''[[New Musical Express]]'' med overskriften «Døv idiotjournalist starter Beatles-rykte».<ref>«Deaf Idiot Journalist Starts Beatle Rumour»[http://amazingstoriesmag.com/2013/05/vinyl-albums-klaatu-and-the-warrior-at-the-edge-of-time/ Vinyl Albums, KLAATU and the Warrior at the Edge of Time] {{Wayback|url=http://amazingstoriesmag.com/2013/05/vinyl-albums-klaatu-and-the-warrior-at-the-edge-of-time/ |date=20160305032118 }} - Amazing Stories, 3. mai 2013, hentet 28. juli 2015</ref>

=== The Fifth Beatle ===
Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin<ref>[https://rockhall.com/inductees/george-martin/bio/ George Martin Biography] - Rock n Roll Hall of Fame, hentet 10. juli 2015</ref>, Brian Epstein<ref>[http://www.nme.com/filmandtv/news/simon-cowell-to-produce-brian-epstein-biopic-the-f/378726 Simon Cowell to produce Brian Epstein biopic 'The Fifth Beatle'] - New Musical Express, 18. mai 2015, hentet 10. juli 2015</ref>, Billy Preston,<ref>[http://rockhall.com/blog/post/5th-beatle-billy-preston-the-beatles-get-back/ How Billy Preston Helped The Beatles «Get Back»] - Rock n Roll Hall of Fame, hentet 10. juli 2015</ref> Stuart Sutcliffe<ref>[http://www.liverpoolecho.co.uk/news/liverpool-news/stuart-sutcliffe-legacy-fifth-beatle-3346849 Stuart Sutcliffe: Legacy of the fifth Beatle 50 years after his death] - Liverpool Echo, 9. april 2012, hentet 10. juli 2015</ref>, Pete Best<ref>[https://archive.today/20120729080542/http://www.clickliverpool.com/news/national-news/122714-pete-best-finally-speaks-out-over-bitter-sacking-from-the-beatles.html Pete Best finally speaks out over bitter sacking from The Beatles] Click Liverpool 4. februar 2009, hentet 10. juli 2015</ref> og en rekke andre.<ref>[http://www.toptenz.net/top-10-people-who-could-be-considered-the-fifth-beatle.php Top 10 people who could be considered The Fifth Beatle] - Toptenz, hentet 10. juli 2015</ref><ref>[http://mentalfloss.com/article/22724/quick-10-10-fifth-beatles Quick 10: 10 Fifth Beatles] {{Wayback|url=http://mentalfloss.com/article/22724/quick-10-10-fifth-beatles |date=20150711025903 }} - Mentalfloss 9. september 2009, hentet 10. juli 2015</ref>

Det er vanskelig å forsvare én av disse foran de andre, særlig ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som ikke var medlemmer, men som var nær knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein.<ref name="ghoshepstein"/> Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA.<ref>[http://www.examiner.com/article/interview-murray-the-k-fifth-beatle-label-came-from-a-beatle-archivist-says Interview: Murray the K 'Fifth Beatle' label came from a Beatle, archivist says] - Examiner, 30. august 2012, hentet 10. juli 2015</ref> Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.

Tony Barrow mener at [[Neil Aspinall]] var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.<ref>Side 89-91, Tony Barrow: «John,Paul, George, Ringo & Me - The Real Beatles Story», André Deutsch, London, 2005</ref>

=== Yoko Ono og Beatles' brudd ===
[[Fil:Lennons by Jack Mitchell.jpg|miniatyr|[[John Lennon]] og [[Yoko Ono]] i 1980. <br><small>(Foto: Jack Mitchell)</small>]]
[[Yoko Ono]]s rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen.<ref>[http://www.rollingstone.com/music/news/why-the-beatles-broke-up-20090903 Why The Beatles Broke Up] - Rolling Stone, 3. september 2009, hentet 26. juli 2015</ref> Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet ''The Beatles''. Lennons avant-garde-forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning.<ref>Side 420, Norman</ref> Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfordret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner.<ref>Lewisohn, side 276-77</ref> Bill Harry mente at Lennons musikalske kreativitet ble avsluttet av Ono fordi hun brukte ham som et middel for å fremme sine egne ideer, mens Lennons søster Julia kommenterte at hun ikke pratet direkte med broren på flere år etter 1968.<ref name="anthology5"/>

Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles.<ref>Side 252, 257, McMillian.</ref> Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham.<ref>Side 420-21, Norman</ref> Lennon ble også såret over de andres behandling av Ono, da spesielt Harrisons og McCartneys.<ref name="Side 175, Kozinn"/> Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ.<ref>Side 359, Norman</ref> Et annet spørsmål er om Ono ubevisst sådde splid i gruppen. Mens Starr hadde få problemer med Ono etter at Lennon forklarte om det nye forholdet, hadde Harrison, McCartney og delvis Martin problemer med den nye situasjonen i studio, selv om de i ettertid innså at dette handlet om deres uvilje til å forandre seg.<ref>Side 308, «The Beatles - Antologien»</ref>

Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun», og ingen av disse passer til beskrivelsen til McCartney. På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet.<ref>Side 256, McMillian</ref> Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».<ref>Side 358-59, Norman</ref>. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker.<ref>[http://ultimateclassicrock.com/beatles-maxwells-silver-hammer/ 45 Years Ago: The Beatles Begin Recording ‘Maxwell’s Silver Hammer’] - Ultimate Classic Rock, 9. juli 2014, hentet 26. juli 2015</ref> De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single.<ref>[http://www.songfacts.com/detail.php?id=150 Ob-La-Di, Ob-La-Da] - Songfacts, hentet 26. juli 2015</ref> Lennons argument om at McCartney skrev søte og smakløse sanger kan virke pussig gitt at Lennon selv skrev «[[Cry Baby Cry]]» og «[[Good Night]]», som begge kunne plasseres i samme sjanger.<ref name="whitebicker"/>

I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren [[Yanni Alexis Mardas]], kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig.<ref>Side 336, Norman</ref> Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon.<ref name="alexis"/> Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det, at studioet nesten var ubrukelig.<ref>Side 377, Norman</ref> Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.<ref name="alexis"/>

Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til [[The Rolling Stones]], anbefalte [[Mick Jagger]] The Beatles å ta ham som rådgiver.<ref>Side 238, McMillian</ref> [[The Sunday Times]] beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen».<ref>Side 255, McMillian</ref> Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store [[svengali]].<ref name="mailklein"/>

I et intervju med [[David Frost]] sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende.<ref>[http://www.theguardian.com/music/2012/oct/27/paul-mccartney-yoko-ono-beatles-david-frost Paul McCartney: Yoko Ono did not break up the Beatles] - The Guardian, 27. oktober 2012, hentet 26. juli 2015</ref> Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.<ref name="mailklein"/>

=== Beatles vs. Stones ===
[[Fil:Stones ad 1965-2.jpg|miniatyr|[[The Rolling Stones]] hadde mye til felles med The Beatles. <br><small>(Foto hentet fra reklameinnslag i Billboard 1. mai 1965)</small>]]Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones.<ref>Side 11-12, McMillian</ref> Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.

I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt.<ref>Side 55-56, McMillian</ref> Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones.<ref>Side 75, McMillian</ref> I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «[[I Wanna Be Your Man]]», som endte på 12.-plass.<ref>Side 88, McMillian</ref> Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og [[Keith Richards]] som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.

Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem: 
: ''Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen – – den typen musikk vi spilte for to år siden.''<ref>Side 55, McMillian</ref>
Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
: ''Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå – på hvert ''jævlige'' album – Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at – Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' – det mest håpløse makkverket – er 'All You Need Is Love' ''<ref>Side 262, McMillian</ref>
Igjen er det litt pussig at akkurat «[[We Love You]]» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «[[Let It Bleed]]» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at ''[[Their Satanic Majesties Request]]'' var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.<ref>Side 207-208, McMillian</ref>

En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten [[Tom Wolfe]] «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din».<ref>Side 11, MacMillian</ref> Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band.<ref>[http://ultimateclassicrock.com/beatles-vs-rolling-stones-debate/ The Beatles vs. the Rolling Stones – Classic Rock’s Greatest Debates] - Ultimate Classic Rock, 15. oktober 2013, hentet 26. juli 2015</ref> Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
: ''«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles – ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»''<ref>Sitatet i sin helhet: ''«..the Beatles were hard men too. Brian Epstein cleaned them up for mass consumption, but they were anything but sissies. They were from Liverpool, which is like Hamburg or Norfolk, Virginia--a hard, sea-farin' town, all these dockers and sailors around all the time who would beat the piss out of you if you so much as winked at them. Ringo's from the Dingle, which is like the fucking Bronx. The Rolling Stones were the mummy's boys--they were all college students from the outskirts of London. They went to starve in London, but it was by choice, to give themselves some sort of aura of disrespectability. I did like the Stones, but they were never anywhere near the Beatles--not for humour, not for originality, not for songs, not for presentation. All they had was Mick Jagger dancing about. Fair enough, the Stones made great records, but they were always shit on stage, whereas the Beatles were the gear.»'' Side 28-29, Lenny Kilmister: «White Line Fever: The Autobiography», Kensington, New York 2004</ref>

Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt.<ref>Side 71-72, Kozinn</ref> I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør.<ref>Side 120, McMillian</ref> Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke.<ref>Side 101-102, McMillian</ref> Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet ''Boyfriend'' beskrev dem som «''Nesten skremmende unge menn''», og mente at de så ondskapsfulle ut på en slags 1700-tallsmåte.<ref name="slatestones"/> The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.<ref name="slatestones"/>

En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner.<ref>Side 105, McMillian</ref> The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat.<ref>[http://www.express.co.uk/entertainment/music/502303/Brian-Jones-death The mystery of Brian Jones' death: What happened to the first Rolling Stone?] - Daily Express, 22. august 2014, hentet 26. juli 2015</ref><ref>Side 30-32, McMillian</ref> Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.<ref>[http://www.telegraph.co.uk/culture/music/music-news/8531033/Rolling-Stones-envied-The-Beatles-singing-prowess-Sir-Paul.html Rolling Stones envied The Beatles' singing prowess - Sir Paul] - Daily Telegraph, 23. mai 2011, hentet 26. juli 2015</ref>