Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

===Oljepenger og inntektspolitisk samarbeid===
[[Fil:Willoch 1983 (high resolution, cropped).jpg|thumb|right|Kåre Willoch {{byline|Michael W. Tyler, US DOD}}]]
Det viste seg å bli vanskelig for Willoch-regjeringen å redusere statsutgiftene. For det første styrte regjeringen med støtte fra [[Senterpartiet|SP]] og [[Kristelig Folkeparti|KrF]], og fra [[1983]] med disse partiene i koalisjonsregjering. Mellompartiene krevde vekst i en rekke utgifter. Men først og fremst reddet oljen statens inntekter. Skatteinntektene ble mer enn doblet på fire år mellom  [[1977]] og [[1981]].<ref>[http://www.ssb.no/histstat/aarbok/ht-1201-637.html SSB: Historisk statistikk – Skatter og avgifter til staten.]</ref> Nedbetalingen av statsgjeld økte raskt, og allerede i [[1983]] var renteinntektene større enn -utgiftene. Det ble samtidig en vridning over fra inntektsskatt til mer olje- og bedriftsbeskatning.

En viktig budsjetteknisk endring kom i [[1983]] da ''Trygdebudsjettet'' ble integrert inn i statsbudsjettets kontoplan, slik at man enda lettere fikk se Statens samlede utgifter i sammenheng. Fra dette året fikk budsjettets sitt nåværende navn – «Statsbudsjettet medregnet folketrygden». Stortinget vedtok også i [[1985]] en rekke endringer i bevilgningsreglementet, blant annet basert på forslag i ''NOU 1984: 23 Produktivitetsfremmende reformer i statens budsjettsystem''. <Ref name=NOU2003/> Statlig økonomistyring ble nå tuftet på ''mål- og resultatstyring'', og prinsippet om at inntil 5&nbsp;% av ubrukte driftsbevilgninger kunne overføres til neste budsjettermin ble vedtatt. Det ble også innført en adgang til nettobudsjettering ved utskifting av utstyr, og en adgang til å overskride bevilgning mot merinntekt.

Hovedutfordringen etter [[1981]] var avreguleringen av [[rente]]n, som i kombinasjon med økte utlånsrammer for bankene førte mange ut i gjeldsproblemer. Da boligmarkedet så falt sammen og mislighold av lån skapte bankkrise midt på [[1980-tallet]], skapte dette uro, streiker og lønnskrav som svekket statsinntektene og økte utgiftspresset i statsbudsjettet. Utbyggingen av nye universiteter, videregående skole og helsetjenester ga ytterligere utgiftsvekst. Da [[Fremskrittspartiet]] i [[1985]] felte Willoch-regjeringen skjedde det etter regjeringens forslag om å stramme inn med økte [[avgift|bensinavgifter]].

For å sikre norsk konkurranseevne ble det snart nødvendig å bremse lønnsveksten, men det ble stadig vanskeligere å sikre reallønnsveksten så lenge inflasjonen var høy, renten steg og det stadig måtte strammes inn i statsbudsjettene. I [[1992]] inntrådte det sterkeste konjunkturtilbakeslaget etter krigen. Det var underskudd på statsbudsjettet hvert år 1991-94. Løsningen ble [[Solidaritetsalternativet]] for inntektspolitisk samarbeid, hvor de tre partene i arbeidslivet forpliktet seg til å balansere lønnsutvikling mot konkurranseevne og sysselsetting: [[Staten]] la om sin valutapolitikk og førte en stram budsjettpolitikk som sikret lav inflasjon og lav rente. [[Arbeidsgiver]]ne dempet lederlønningene og bevarte lønnsnivået i nedgangskonjunkturer. [[Fagbevegelse]]n modererte sine lønnskrav, også i oppgangskonjunkturer, og godtok kutt i statsutgifter.