Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Italias samling (1856–61)====
{{Utdypende|Italias samling}}
[[Fil:Francesco Hayez 041.jpg|miniatyr|[[Camillo Benso di Cavour]] lyktes i å utnytte europeiske politikere til å samle Italia.{{byline|type=Malt av|[[Francesco Hayez]] (1791-1882)}}]]
Siden Italias mislykkede forsøk på å samles i 1848, hadde [[Camillo Benso di Cavour]] tatt over som statsminister. Han utpekte seg tidlig som en liberal og moderniseringsvillig mann, med dyktige politiske manøvreringsevner. Han fikk posisjonen som statsminister gjennom å samarbeide med de moderate på venstresiden, og slik lyktes de to moderate å tilsidesette både de konservative på høyresiden og de radikale på venstresiden.<ref>Side 86–87, Haddock</ref> I tillegg utbygde han jernbanen drastisk, ordnet handelsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Belgia og Østerrike, satte i gang industrireisning og innførte [[de facto]] parlamentarisme i Sardinia-Piemonte.<ref>Side 197–98, Cassina Wolff</ref>

Da [[Victor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]] ønsket at Piemonte skulle delta i Krimkrigen, sendte Cavour en symbolsk hærstyrke, og utnyttet fredsforhandlingene ved å fremstå som et konservativt, men ikke reaksjonært alternativ overfor Napoléon III og Lord Palmerston. Han talte imot både Kirkestaten, Napoli og Østerrike, som han anså som reaksjonære riker som ville skape revolusjonære og republikanske opprør.<ref>Side 89, Haddock</ref><ref>Side 198, Cassina Wolff</ref> Napoléon III ble begeistret for Cavour, og de to møttes høyst uoffisielt i [[Plombières-les-Bains]] i Frankrike. Der planla de en hemmelig forsvarsavtale. Dersom Østerrike angrep Sardinia-Piemonte, skulle Frankrike komme Sardinia-Piemonte til unnsetning. Landområdene som ble erobret i tilfelle seier, ville tilfalle Piemonte så lenge det var i nord. Områder sentralt i Italia kunne bli selvstendige riker, gjerne på bekostning av Kirkestaten. Samtidig måtte Sardinia-Piemonte som kompensasjon for Frankrikes innsats gi fra seg [[Alpes-Maritimes|Nice]] og [[Savoie (departement)|Savoie]].<ref>Side 89 Cavours ideer, Haddock</ref>

Ettersom Østerrike og Russland ikke samarbeidet særlig godt etter Krimkrigen og ettersom Russland var sterkt redusert etter samme krig, var situasjonen god for Cavour og Piemonte. For Preussen ville en svekking av Østerrike bety at de selv ble sterkere i det tyske spørsmålet om stortysk eller lilletysk løsning. Det neste som gjenstod, var da å provosere Østerrike til å erklære Piemonte krig, men uten at det ble gjort gjennom en for åpenbar provokasjon som ville irritere Storbritannia.<ref>Side 90, Haddock</ref> Da Østerrike begynte å kalle inn italienske soldater, mobiliserte Piemonte, og de fleste italienere dro i stedet dit. Victor Emmanuel II var langt bedre enn sin far Karl Albert til å integrere soldater fra hele Italia inn i hæren, og dermed skapte trekket også en illusjon av et felles folkelig prosjekt. Blant de frivillige var Giuseppe Garibaldi, som ble utnevnt til general og ledet et korps [[Alpejegerne|alpejegere]].<ref>Side 201, Cassina Wulff</ref> Dette var nok til at den fortsatt uerfarne keiser Franz Joseph erklærte krig.<ref>Side 242, Evans</ref> Østerrike ble dermed møtt ikke bare av piemontesiske, men også av franske styrker. Østerrike ble beseiret av Frankrike og Piemonte i slagene ved [[Slaget ved Magenta|Magenta]] og [[Slaget ved Solferino|Solferino]]. Imidlertid begynte Napoléon III å bli nervøs overfor bevegelser fra [[Preussen|prøyssiske]] tropper ved Rhinen og ved stadig mer revolusjonære italienske grupper. Dermed inngikk han en fredsavtale med Østerrike som gjorde at Østerrike fikk beholde Veneto (inkludert [[Friuli-Venezia Giulia]]), til stor irritasjon for Cavour.<ref>Side 547–48, Palmer, Colton</ref>

Avtalen fra Plombières om at Mellom-Italia skulle deles inn i egne riker under fransk beskyttelse, ble forkastet. Ettersom Storbritannias nye liberale regjering var for en sterkere stat i Nord-Italia, ble Napoléon III mindre aktiv der. I stedet ble det raskt arrangert folkeavstemning over handlingene (plebisitt) i Emilia-Romagna og Toscana, som begge gikk klart i favør av å bli del av Italia, og i Nizza (Nice) og Savoia (Savoie) som gikk i favør av å bli franske. Disse plebisittene er blitt anklaget for å ha vært manipulert av staten.<ref>Side 202, Cassina Wolff</ref> Sør-Italia på sin side hadde skaffet europeisk, og spesielt britisk, vrede for sitt reaksjonære styre, som inkluderte å kaste 2000 dissidenter i fengsel.<ref name="tretilfire" /><ref>Side 243, Evans</ref> Dette ble utnyttet av eventyreren Garibaldi. Han startet en bevegelse, og fikk stor støtte i befolkningen. Cavour utrustet Garibaldis frivillige svært motvillig, og ga dem gammeldagse geværer. Til tross for at de frivillige var litt over tusen og med utdaterte våpen, lyktes de i å bekjempe den beskjedne motstanden den også lokalt upopulære kongen av Sicilia lyktes å stille opp med. Bøndene støttet Garibaldi, mens baronene var passive. I tillegg brøt britene avtalen med bourbonerne og støttet i stedet Sardinia-Piemonte. Garibaldi hadde større motstand på fastlandet, men kom helt til Napoli.<ref name="tretilfire">Side 203–04, Cassina Wolff</ref> Ettersom Garibaldi beveget seg til Pavestaten, som var beskyttet av franske styrker, og ettersom Garibaldi støttet radikale Mazzini og anarkistiske Bakunin, valgte Cavour å gripe inn.<ref name="tretilfire" /> Han og kongen dro gjennom [[Umbria]] og [[Marche]], som ble inkludert i samlingsprosjektet, og møtte Garibaldis menn før Garibaldi kom til Pavestaten. Garibaldi valgte dermed å oppløse hæren.<ref>Side 91–92, Haddock</ref>

To andre viktige hendelser skjedde videre i 1861. For det første ble Italia skapt gjennom et møte i parlamentet i Torino i 1861, der Sardinia-Piemonte ble gjort om til kongedømmet Italia, og Victor Emmanuel II ble kronet til konge av Italia. Den andre viktige hendelsen var at i juni samme år døde Cavour som følge av sykdom.<ref>Side 550, Palmer & Colton; Side 205, Cassina Wolff</ref>