Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

== Religion ==
[[Fil:Uspensiki by SamSegar.jpg|thumb|[[Uspenskijkatedralen (Helsingfors)|Uspenskijkatedralen]] i Helsingfors er det mest betydelige eksempelet på ortodokse kirkebygg fra storfyrstedømmets tid.]]
I Sverige var [[den evangelisk-lutherske kirke]] statskirke fra [[Gustav Vasa]]s regjeringstid, og i sin troned lovet Aleksander I finnene at de skulle få beholde troen sin. Svenskekongens myndighet ble overført til tsaren, noe som medførte at overhodet for den lutherske kirken i Finland selv var [[Den ortodokse kirke|ortodoks]]. Kirkelovene ble endret i 1869 og kirken fikk en vidtgående selvbestemmelsesrett som i store trekk har vart til nå. Opprinnelig var det to bispedømmer, et med sete i Åbo og et i Borgå; de [[Gamle Finland|gammelfinske områdene]] ble lagt inn under sistnevnte.<ref>Virrankoski I, s. 454</ref> I 1850 ble det opprettet et nytt bispedømme i Nordfinland, først med sete i [[Kuopio]], senere ble det flyttet til [[Uleåborg]].<ref>Klinge, s. 159</ref> Et fjerde bispedømme ble opprettet i [[Nyslott]] 1897.

De russiske herskerne forsøkte å utbre den ortodokse lære i Finland og det ble bygget en rekke ortodokse kirkebygg, for eksempel er [[Uspenskijkatedralen (Helsingfors)|Uspenskijkatedralen]] i Helsingfors som ble ferdig i 1869 verdens største ortodokse kirkebygg i den vestlige verden. I kjølvannet av russiske embetsmenn og militære ble det grunnlagt ortodokse menigheter i byens større steder. Etter at det ortodokse Finland først sto under [[metropolitt]]en av St. Petersburg, ble det uavhengige ortodokse bispedømmet i Finland grunnlagt i 1892.

Ulike [[vekkelse]]sbevegelser med utspring i [[pietisme]]n fikk stor samfunnsmessig betydning tidlig på 1800-tallet tross forbud mot bønnemøter utenfor gudstjenestene og mot opprettelse av bibelforeninger. Hovedbudskapet var et strengt moralsk levesett, og var en reaksjon mot de liberale og vitenskapelig-rasjonelle strømningene innenfor den lutherske kirke og statsapparatet generelt.<ref name="Jutikkala, side 307"/>

Til de sentrale forkjemperne for disse mangslungne bevegelsene var [[Paavo Ruotsalainen]], som fra sitt hjemsted i [[Nilsiä]] stort sett foretok sine lange forkynnelsesreiser til fots. Som så mange andre ble også  Ruotsalainen utsatt for represalier da man mistenkte de spontant dannede bevegelsene for å være mulige urosentra.<ref>Virrankoski I, s. 454–463, og Klinge, s. 60–65</ref> Men i tidens finsk-nasjonale stemning fikk hans bevegelse støtte fra mange høyt utdannede, og ønskene om å slå ned på lekmanns-pietismen ble aldri ført virkelig ut i livet. Gradvis sluttet flere prester i den lutherske kirke seg til pietismen, som slo rot i den etablerte kirke innenfra.<ref name="Jutikkala, side 307"/>