Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

===Utgiftsvekst og motkonjunkturpolitikk===
[[Fil:Oil platform in the North SeaPros.jpg|thumb|Oljekrise og oljepenger {{byline|Erik Christensen}}]]
Da [[Arbeiderpartiet]] mistet sitt rene flertall i Stortinget og måtte støtte seg på [[Sosialistisk Folkeparti]], ble det større rom for presspolitikk og nye utgifter. Finansdepartementet tapte etter dette makt til Stortinget. Med flerpartiregjeringen fra [[1965]] ble det også vanskeligere å styre hver statsråd politisk, og statsbudsjettet for neste år ble svært ekspansivt. I [[1966]] ble det innført alminnelig [[folketrygd]] i Norge, og det ble stadig vanskeligere å hindre innbyggingen av «automatiske» utgiftsøkninger som fulgte med slik rettighetsfesting av statlige ytelser. 

For å bøte på dette gikk [[Per Borten|Bortenregjeringen]] i ''Langtidsprogrammet 1970-73'' med på å offentliggjøre de langsiktige utgiftsrammer den styrte etter, og slik rammebudsjettering tøylet utgiftsveksten noe.<ref>Einar Lie: ''Ambisjon og tradisjon, Finansdepartementets historie 1945-1965''. Universitetsforlaget, 1995. Side 426-430.</ref> Dessuten ble inntektene økt ved at det ble innført ''[[merverdiavgift]]'' fra [[1970]], som nesten doblet statsinntektene fra vareomsetning dette året. 

Stortinget vedtok i [[1974]] at bevilgningsreglementet også skulle omhandle ''Trygdebudsjettet'', men som et separat budsjett. Det ble ikke integrert i selve statsbudsjettets kontoplan før i 1983. 

Likevel satte [[1970-tallet]] budsjettpolitikken under sterkt press. [[Oljekrisen]] i [[1973]] ga økonomisk stagnasjon og svikt i eksportinntektene. Samtidig økte kravene om økonomiske støttetiltak til kriserammet industri. I Norge valgte [[Arbeiderpartiet|Ap]]-regjeringene lenge å føre en ''motkonjunkturpolitikk'' ved å ta opp lån og bevilge seg ut av nedgangstidene. Det ble utbetalt støtte til verft, fabrikker og landbruk.<ref>[[Harald Espeli]], ''Industripolitikk på avveie'', Ad Notam Forlag 1992.</ref> Det ble i [[1975]] vedtatt å jamstille [[bonde|bøndenes]] inntektsutvikling med industriarbeidernes. Både landbruksstøtten og inflasjonen løp løpsk og økte presset på statsutgiftene. 

Regjeringen prøvde å bruke finanspolitikken i Statsbudsjettet for å dempe lønnsveksten, gjennom [[Kleppe-pakke|«Kleppe-pakkene»]]. Først da det viste seg at problemene ble langvarige og at andre land ikke fulgte samme politikk, ble Regjeringen nødt til å endre politikk og stramme inn.<ref>[[Christian Venneslan]], ''The Loss of Control'', hovedfagsoppgave, UiO 1998.</ref> I denne situasjonen bredte det seg et inntrykk av at Arbeiderpartiet ikke lenger maktet å bringe utviklingen under krontroll, og upopulære innstramminger brakte [[Kåre Willoch]] til makten i [[1981]]. Hans regjering prioriterte nedbetaling av statsgjeld og innstramminger i Statsbudsjettet. Men både denne og senere regjeringer ble reddet av oljepengene. {{trenger_referanse}}