Redigerer Sōka Gakkai (avsnitt)

====«Den store utbredelsesdriven»====

Under «den store utbredelsesdriven» fra 1951 til 1958 ble medlemsmassen doblet og tredoblet hvert år, og resulterte i et påstått medlemstall på 750&nbsp;000 familier.<ref name="White1970_303"/> I 1951 holdt Jōsei Toda en innvielsestale hvor han ble organisasjonens president. Foran 1&nbsp;500 medlemmer påstod han at han skulle omvende 750&nbsp;000 familier før sin død. Målet ble ifølge bevegelsen oppnådd flere måneder før hans død,<ref name="McLaughlin2012_285_286"/> uten at tallene er bekreftet av andre kilder.<ref name="McFarland1967_199"/> Rekrutteringen skjedde hovedsakelig i små diskusjonsgrupper ([[zadankai]]) og drivkraften bak misjoneringen var Daisaku Ikeda og Sōka Gakkais ungdomsavdeling.<ref name="McLaughlin2012_285_286"/><ref name="White1970_81"/><ref name="Montgomery1991_186_189"/><ref name="Nakano1996_125"/> Særlig ettertraktet for Sōka Gakkai var segmenter av Japans befolkning som var blitt marginalisert og havnet på sidelinjen i samfunnet etter krigen.<ref name="Aruga2001_104_114"/>

{{sitat|Sōka Gakkai ble drevet frem av tilhengere som kom til gruppen fra utkanten av det moderne Japanske samfunn. De ble delvis tiltrukket av Gakkai fordi bevegelsen titulerte dem med et pedagogisk idiom, og lovte dem tilgang til legitime og legitimerende praksiser knyttet til et pedagogisk rammeverk. Dette var avgjørende i Japan i midten av det tyvende århundre, i et samfunn som var besatt av de standarder som ble påtvunget av utdanningssystemene, hvis medlemmer var rask med å bedømme hverandre basert på det oppfattede nivå av kulturell sofistikering. Den verdiskapende studieforening appelerte til folk i etterkrigstidens Japan som et forum for de sosialt mistilpassede hvor de kunne studere, lære og bevise at de var noe innenfor [[meritokrati]]ske institusjoner på vanlige skoler og andre utdannings-establishement hvor de ellers hadde få muligheter til å delta. Sōka Gakkais akademiske idiom som appelerte så mye til etterkrigstidens Japan snakker ikke bare til medlemmers ønske om å oppnå legitimitet gjennom utdanningssysler; gruppen appelerer også til medlemmers ønske om å bli en del av Japans sosiale elite. ... Sōka Gakkai er beviset på at de sosialt mistilpassede ikke behøver å sitte stille. De er klar over hva de mangler, og når de er organisert som en gruppe og inspirert av mulighetene for å avansere sosialt, skaper de institusjoner for seg selv som gir sosial mobilitet &ndash; politiske partier, aviser, studiesirkler, skoler, museumer, organisasjoner for å utøve kunst og mulighetene for musikalsk trening. De skaper alternative midler for å nå den sosiale legitimitet som forblir utenfor deres rekkevidde i storsamfunnet, og for å sikre anerkjennelse som tildeles av sentrale institusjoner i den moderne nasjon, skaper de grupper som Sōka Gakkai.|<ref name="McLaughlin2012_278_279"/>}}
[[Fil:Daisaku Ikeda meeting with international students at Soka University on 16 March 1990.jpg|thumb|[[Daisaku Ikeda]] i møte med internasjonale studenter ved [[Sōkauniversitetet]] den 16. mars 1990.]]
Sōka Gakkais suksess rystet det tradisjonelle japanske samfunn. Pressen var opptatt av mange ekstreme og skandaløse tilfeller av misjonering, men nevnte ikke de mange eksempler på konvertering som ble oppnådd gjennom «moralsk overtalelse».<ref name="Brannen1968_100_101"/> Flere historier prøver å forklare hvordan Sōka Gakkai klarte å oppnå denne eksplosjonsartede vekst. En av dem legger vekt på drivkraften i den «tilsynelatende ubegrensede entusiasme» hos medlemmene<ref name="McFarland1967_199"/> som ble satt i sving av Toda og kanalisert gjennom hans unge tilhengere.<ref name="White1970_41"/> Bevegelsens egne publikasjoner gjengir denne historien, og Daisaku Ikeda har forklart sine egne bestrebelser for å introdusere andre til Sōka Gakkai.<ref name="Ikeda2006"/> Ikeda omtaler hvordan fremdriften for utbredelse ble skapt i [[Kamata, Ōta, Tokyo|Kamata]] i 1952<ref name="Ikeda2012b"/><ref name="Ikeda2004b_636"/> og i [[Bunkyo|Bunkyō]] i 1953<ref name="Ikeda2004b_877_883"/><ref name="Ikeda2003_2"/> I den biografiske romanen ''[[The Human Revolution]]'' diskuterer han i detalj misjoneringen i [[Osaka]]-[[Kansairegionen|Kansai]] i 1956.<ref name="Bethel1994_1305_1422"/> Felles for disse kildene er at de beskriver arbeidet som ble igangsatt av enkeltmedlemmer som gledet seg over misjonering, langvarige bestrebelser for å bygge vennskap, besøk i hjemmene, gruppemøter og «veiledningen» av Toda.<ref name="Macioti2002_113"/> Entusiasmen blant medlemmer hadde en eksplosiv effekt. Richard Seager<ref name="Seagar2006_57_59_80_99_101"/> og Clark Strand<ref name="Strand2014_129_130"/> dokumenterer støtte for disse historiene.

En annen innfallsvinger er [[sosiologi]]sk. I sitt første engelsk-språklige sosiologiske verk om Sōka Gakkai av James White, blir organisasjonens vekst, samhold og bærekraft tilskrevet ledernes ferdigheter, dens system av verdier og normer som samsvarer med medlemmenes individuelle behov, og dens evne til å tilpasse seg samfunnets forandringer.<ref name="White1970_42_56"/> James Dator forklarer at Sōka Gakkais organisasjonsstruktur, som verdsetter individuell deltagelse innenfor små heterogene grupper og parallelle små grupper med felles alder, kjønn og interesser, oppfyller medlemmenes sosio-psykologiske behov.<ref name="Dator1965"/>

En tredje innfallsvinkel er kritikk i populærpressen fra andre buddhistiske sekter. Denne går ut på at misjoneringen til Sōka Gakkai har lyktes gjennom tvang og skremmende oppførsel,<ref name="Gallagher2006"/><ref name="Brannen1968_80_101"/><ref name="Doherty1963"/><ref name="Heine2003_217"/> slik som å ødelegge de shintoistiske [[Kamidana|husaltrene]] (''kamidana'') til nye medlemmer.<ref name="Kisala2004"/> Det har også vært isolerte rapporter om vold utført av medlemmer av Sōka Gakkai, men også episoder med vold rettet mot dem.<ref name="White1970_149"/><ref name="McLaughlin2012_287"/> Dr. Anne-Mette Fisker-Nielsen har avvist at slike enkeltilfeller alene kan forklare Sōka Gakkais suksess.<ref name="Fisker-Nielsen2013_23"/>

Det er generell konsensus om misjoneringens effektivitet under Todas og Ikedas lederskap. Clark Strand har betegnet Toda som «den mest innovative, mest dynamiske og mest suksessfulle religiøse leder i sin tid». Han var ikke bare karismatisk og overbevisende; han var også effektiv på grunn av sin dype personlige overbevisning om at bare Sōka Gakkai kunne fornye et samfunn preget av fortvilelse.<ref name="Strand2014_83_85"/> Han benyttet seg både av aggressive overdrivelser og [[melodrama]],<ref name="Kisala2004_44"/><ref name="McLaughlin2012"/> men advarte også overivrige tilhengere om å være forsiktige.<ref name="Brannen1968_102"/> Daisaku Ikeda ledet misjoneringen, og var medlem av styret i ungdomsavdelingen (1951) og ble senere styremedlem i hele organisasjonen (1954).<ref name="White1970_44"/><ref name="Seagar2006_100"/>