Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Den økonomiske krisen i 1930-årene === 
[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-01800 (cropped).jpg|mini|Lofotfisket hadde opp til andre verdenskrig svært mange deltagere. Et eget oppsyn, kalt lofotoppsynet, med politimyndighet var nødvendig for å unngå konflikter, blant annet på grunn av fiskeredskaper som ble viklet inn i hverandre.]]

Utover i 1930-årene med [[den store depresjonen]] ble det diskutert heftig både blant fiskere og allmennheten hvordan lofotfisket skulle drives videre. Den såkalte Lønnsomhetskomiteen ble nedsatt, og diskusjonene gikk på hvordan torskefiskeriene skulle bli lønnsomme nok for fiskerne på havet, industrien på land og for samfunnet som helhet. På denne tiden var det laber interesse fra eksportmarkedene med dertil hørende meget lave priser. Et alternativ som ble debattert var overgang til trålfiske. Fra før hadde land som England, Tyskland, Frankrike og Spania gått over til trålfiske i stor skala. Dette mente en kunne gi bedre lønnsomhet for fiskerne enn de små båtene, men det ville også bety en trussel mot kystfiskerne som drev tradisjonelt.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 25]]</ref> Kystfiskerne fryktet å bli fullstendig utkonkurrert, noe som i neste omgang ville øke hordene av arbeidsløse mennesker enda mer.<ref name=Chr27>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 27]]</ref>

Nord-Norges Fiskerforbund ble stiftet i 1915, men [[Norges Fiskarlag]] som ble stiftet i Bodø i 1926, tok over som fiskernes viktigste organisasjon. Foreningen arbeidet for økt lønnsomhet ved å få innvirkning på prisdannelsen for fisk.<ref name=Hut65/> Norges Fiskarlag var sterke motstandere av industrielt trålfiske. Dette var en bitter politisk strid, men i 1936 vedtok et flertall av Stortingets representanter en midlertidig lov som tok hensyn til kystfiskernes motstand. På denne tiden fantes det i Norge elleve trålfiskebåter og disse skulle få fortsette sin virksomhet, dog med sterke restriksjoner. Bare fangst etter fisk for salting eller til klippfisk ble tillatt for disse.<ref name=Chr27/>

For politikerne var det de sosiale hensynene som veide tyngst. Om titusenvis av fiskere skulle forlate yrket ville det «kunne medføre en katastrofe for vår kystbefolkning» ble det sagt.<ref name=Chr27/>

At norske fiskerier fikk konkurranse fra utlandet med lavere fiskepriser skyldtes delvis at andre land gikk over til trålfiske. Islandske fiskere var blant dem som satset på trålere og greide derved å øke klippfiskproduksjonen tredobbelt. Generelt ble markedene også mer opptatt av kvaliteten på fisken. Norske fagfolk påpekte at den norske klippfisken ikke hadde den samme rene hvitheten som fisk fra Island og Færøyene. En begynte derfor å fokusere på rutinene rundt bløgging, samt hvordan klippfisken ble klassifisert.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 60]]</ref>

I mellomkrigstiden ble også foredlingen av torsken vurdert. Behandlingen på land innebar enten tørking eller salting, omtrent slik som det hadde vært siden lofotfiskets begynnelse. Bare en liten andel på 10&nbsp;% gikk før andre verdenskrig til hermetikk, frysing eller ble solgt som ferskfisk. Erfaringen var at det europeiske markedet for ferskfisk bare kunne ta imot begrensede kvanta før prisene ble redusert til svært lave nivåer. I 1920-årene hadde den amerikanske oppfinneren [[Clarence Birdseye]] utviklet frysemetoder med hurtig nedfrysing av matvarer. Dette var et teknologisk gjennombrudd og han regnes derfor for å være grunnleggeren av moderne teknologi for frossenmat.<ref name=Chr27/>
 
Selv med dette teknologiske gjennombruddet var en implementering av ny fryseteknologi vanskelig og tidkrevende. En måtte ha en uavbrutt fryse- eller kjølekjede helt fra produsent til forbruker. Norske myndigheter forsøkte å stimulere til utbygging av anlegg for kjøling og frysing av fisk i 1930-årene, men noe gjennombrudd kom ikke før etter andre verdenskrig.<ref name=Chr28>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 28]]</ref>

Lønnsomhetsproblemene i fiskerinæringen ble forsøkt løst med organisatoriske, økonomiske og politiske virkemidler. Fiskernes ønske var statsstøtte for å heve fiskeprisene, men dette var myndighetene sterkt imot. Imidlertid stoppet det italienske tørrfiskmarkedet helt opp i 1935. Årsaken var at det ble innført internasjonale økonomiske sanksjoner mot Italia etter angrepet på Etiopia. Dermed innførte myndighetene allikevel et system for minstepriser. Dette virket slik at fiskeforedlerne fikk erstatning for dokumenterte tap ved kjøp, produksjon og omsetning om den fastsatte minsteprisen til fiskerne var betalt.<ref name=Chr28/>