Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

== Politisk ansvar ==
Den danske regjeringen vernet om sine jødiske innbyggere, og deportasjonene ble der igangsatt ett år etter Norge. Gjennom en [[Redningen av de danske jødene|stor aksjon]] klarte 95 prosent å komme seg til Sverige, og de fleste danske jødene som ble deportert, overlevde med hjelp fra Danmark. Av 5600 danske jøder ble 77 drept, i Finland ble 11 av landets 2300 jøder drept i konsentrasjonsleirer.<ref name="Søbye 1998"/><ref name="ReferenceR">[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 31-32.</ref> Omkring 25 prosent av Frankrikes 340000 jøder ble deportert og drept, mens omkring 75 prosent av de omkring 140000 jødene i Nederland ble drept. Etter Nederland var Norge det vesteuropeiske landet med størst relativt tap av den jødiske befolkningen.<ref>[[#refBrodersen1979|Brodersen (1979)]] s. 66</ref> Sammenlignet med Frankrike, Belgia og Nederland gikk interneringen og deporteringen av jødene i Norge svært raskt.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 9.</ref>

Ifølge Bruland var registrering og merking av jøder et avgjørende grunnlag for den anti-jødiske politikken i Tyskland og okkuperte områder i Vest-Europa. I Belgia, Nederland og Frankrike ble «jøde» definert i egne bestemmelser høsten 1940, langt tidligere enn i Norge. I disse tre landene var det okkupasjonsmakten som gjennomførte tiltakene, mens det i Norge var norsk politi og byråkrati som sto for gjennomføringen.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.12.</ref> Ifølge [[Per Ole Johansen]] var det nederlandske byråkratiets og politiets servilitet overfor okkupasjonsmakten medvirkende til omfanget av holocaust i Nederland. Det tyske politiet var for få til å kunne gjennomføre aksjonen uten det norske politiet. Det var ingen organiserte protester mot deportasjonene fra embetsverkets side.<ref name="ReferenceS">{{Kilde artikkel|forfatter=Johansen, Per Ole|tittel=Fortrengning av et nasjonalt traume|publikasjon=Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap|url=|dato=|år=2012|sider=140-178|sitat=}}</ref>

[[Bjørn Westlie]] mener at deportasjonene ikke ville ha vært mulig uten viss motvilje mot jødene i befolkningen. I boken ''Mørke år'' (2022) viser han hvordan ledende aviser som ''Aftenposten'', enkelte prester og Bondepartiet spredte antisemittisme i form av blant annet stereotypier om jødene som kapitalister som styrer i kulissene. Det ble også skapt frykt for masseinnvandring.<ref>Westlie, Bjørn (2022): ''Mørke år. Norge og jødene på 1930-tallet''. Res Publica.</ref>

===Motstandsbevegelsens rolle===
[[Ragnar Ulstein]] antok at jødeaksjonene var særlig lett å gjennomføre høsten 1942 blant annet fordi den norske motstandsbevegelsen var inne i si største krise og 1942 allerede var det blodigste året i okkupasjonen. Over hundre nordmenn var allerede henrettet og et stort antall sendt i konsentrasjonsleir. Ulstein tror også at helt ulike personer i den tyske ledelsen i Danmark og Norge kan forklare forskjellen i aksjonene mot jødene. Aksjonen mot de norske jødene skjedde i stillhet og uten forvarsel som i Danmark. Den mer brutale okkupasjonsen i Norge gjorde at befolkningen i Norge var forsiktige. Ulstein antok også at «harde rasistar» blant sentrale NS-folk var en medvirkende faktor.<ref>[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]] s.261-266</ref>

[[Fil:Marte Michelet - NMD 2015 (16801495883) (cropped).jpg|miniatyr|[[Marte Michelet]] har med bøker fra 2014 og 2018 satt søkelyset på holocaust i Norge med fokus på gjerningspersoner, ofre og hva som kunne vært gjort for å redde flere. Boken fra 2014 er grunnlag for filmen ''[[Den største forbrytelsen]]'']]

[[Marte Michelet]] mener at likegyldighet og mangel på empati med jødene var avgjørende for at jødedeportasjonene kunne gjennomføres så lett i Norge,<ref>Terje Carlsen: «Den glemte forbrytelsen», bokanmeldelse av Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen». ''Ny Tid'', 31. oktober 2014.</ref> mens [[Sven Egil Omdal]] mener antisemittismen hindret jøder i å bli fullverdige medlemmer av samfunnet og at jødene som overlevde deportasjonen, til Tyskland og Polen ble møtt med liten forståelse da de kom hjem til Norge.<ref>Sven Egil Omdal: [http://www.aftenbladet.no/meninger/omdal/Den-svarteste-norske-historien-3541223.html Den svarteste norske historien] {{Wayback|url=http://www.aftenbladet.no/meninger/omdal/Den-svarteste-norske-historien-3541223.html |date=20150408111806 }}, ''Stavanger Aftenblad'', 21. oktober 2014.</ref> Michelet skriver i ''[[Hva visste hjemmefronten?]]'' at motstandsbevegelsen ifølge [[Gunnar Sønsteby]] var informert tre måneder på forhånd om at jødene i Norge ville bli tatt.<ref>{{Kilde avis|tittel=Rystende avsløring i ny bok: - Ja, jeg tror krigshistorien må skrives om|avis=Dagbladet.no|url=https://www.dagbladet.no/kultur/rystende-avsloring-i-ny-bok---ja-jeg-tror-krigshistorien-ma-skrives-om/70431296|besøksdato=2018-11-14|etternavn=|fornavn=|dato=2018-11-08|side=|språk=no|sitat=- Ja, vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår hundre prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge, sier Sønsteby. Det ble satt i gang flere varslings- og redningsaksjoner overfor de norske jødene i ukene og dagene før massearrestasjonen, men de ble hovedsakelig initiert av en sivil tysker i Norge, forteller Michelet. Motstandsbevegelsen var passiv overfor varslerne, og de stengte til og med enkelte fluktruter over til Sverige for norske jøder, hevder hun.}}</ref> Michelets fremstilling er omstridt og historikerne [[Bjarte Bruland]], [[Elise Barring Berggren|Elise B. Berggren]] og [[Mats Tangestuen]] kom i boken ''[[Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?]]'' med et svar til Michelets bok.<ref>{{Kilde www|url=Kilde www|url= https://www.dagsavisen.no/kultur/varsler-nytt-oppgjor-med-marte-michelet-1.1734595 |tittel=Varsler nytt oppgjшr med Marte Michelet|besøksdato=2020-11-18|dato=2020-06-24}}</ref>

[[Arvid Brodersen]] mener at advarsel fra tyske motstandsfolk og direkte støtte fra sentrale personer i okkupasjonsmakten var avgjørende for redningen av de danske jødene. Blant annet var holdningen hos riksfullmektig i Danmark, [[Werner Best]], og hans fortrolige [[Georg Ferdinand Duckwitz]] vesentlige. Danskene ble også varslet av [[Helmuth James von Moltke|Moltke]] som (i september 1942 ifølge Brodersen) også hadde advart om en forestående aksjon mot jødene i Norge.<ref>[[#refBrodersen1979|Brodersen (1979)]] s. 68</ref> Werner Best advarte også ledelsen i Berlin om at en aksjon mot de danske jødene ville bli møtt med sterke protester og ville skade samarbeidet med danskene.<ref>[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]] s. 247</ref>

===Politi og jurister===
Befolkningen i Norge reagerte med «forferdelse og avsky» da interneringen og deportasjonene ble kjent blant annet gjennom illegale aviser.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 131.</ref> [[Nils Johan Ringdal]] antok at politiets høye tillit i befolkningen gjorde at registreringen av jødiske borgere gikk så lett.<ref name="ReferenceE" /> Blant politimenn var det allment kjent at hensikten med arrestasjonene var å sende jødene ut av landet, men det er uklart hvor mye politimennene ellers visste om hvilken skjebne som ventet de deporterte.<ref>[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 240.</ref>

Bjarte Bruland mener at holocaust i Norge var et tysk prosjekt, men at okkupasjonsmakten var avhengig av Quisling-regimet som også i prinsippet ønsket å fjerne jødene. Politiets lydighet var også viktig for at deportasjonen lykkes ifølge Bruland, det at jødene var «fremmede» gjorde det trolig lettere å akseptere for politimennene.<ref>{{Kilde avis|tittel=Jødeutryddinga sett frå Noreg|avis=Dag og Tid|url=|etternavn=|fornavn=|dato=5. mai 2017|side=12|sitat=(intervju i forbindelse med Brulands bok ''Holocaust i Norge'' utgitt 2017)}}</ref> Ifølge Brulands bok ''Holocaust i Norge'' (2017) var det norske statsapparatet ikke bare ettergivende for ordre fra okkupasjonsmakten: byråkratene og politiet var i hovedsak proaktive (framoverlente) og gjennomførte registrering og deportasjon raskt og med minst mulig feil, de hadde gjort den tyske politikken overfor jødene til sin egen. Brulands vurdering er at den systematiske registreringen var et avgjørende vendepunkt for da gikk politikken fra spredte aksjoner til systematisk klappjakt.<ref>Thorsen, Dag Erik: Eit føredøme for historiefaget (bokanmeldelse av Bjarte Brulands bok ''Holocaust i Norge''). ''Dag og Tid'', 20. Oktober 2017, s. 37.</ref>

[[Hans Petter Graver]] skriver at det var lite motstand eller protester fra norsk jurister, heller ikke fra jurister som var engasjert i motstand mot okkupasjonen og NS-styret. Høyesterettsdommer Per Schie deltok i [[likvidasjonsstyret]]. Knut Rød var også jurist. På forespørsel fra Riisnæs fremskaffet noen dommere i Oslo og Trondheim grundige opplysninger om jødenes eiendommer, mens for eksempel byfogden i Trondheim «ikke hadde tid» til å bistå likvidasjonsstyret. NS-mann og høyesterettsdommer Birger Motzfeldt reagerte mot jødeaksjonene høsten 1942 og mente dette gikk over grensen «for hva de kunne finne seg i». Motzfeldt fremførte protesten i brev til Riisnæs og skrev at det rokket ved «selve rettsstatens innhold og som til syvende og sist må befryktes å gjøre enhver rettspleie illusorisk». Han gikk av som dommer og meldte seg ut av NS. [[Leif Ragnvald Konstad]], som var leder for Centralpasskontoret fra 1929, sørget 9. april 1940 for at flyktningeregisteret og opplysninger om jøder ble fjernet: Dette skjedde på forespørsel fra Jan Fjalestad i Arbeiderpartiet, Fjalestad fikk dokumentene utlevert og grov dem ned i nærheten av Magnor. Noen dager senere forlangte tysk politi å få registeret utlevert. Konstad hadde i 1938-1939 sammen med [[Odd Nansen]] hjulpet jødiske flyktninger fra Østerrike og Tsjekkoslovakia. Under tysk okkupasjon var han høyesterettsdommer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/a/samfunnsspeilet/utg/9804/1.shtml|tittel=SSP9804: - Jødeforfølgelsene under den annen verdenskrig: Et mørkt kapittel i statistikkens historie?|besøksdato=2023-02-19|forfattere=[[Espen Søbye]]|dato=1998|verk=Samfunnsspeilet, nr 4|forlag=www.ssb.no}}</ref><ref>Graver, Hans Petter: [https://www.jus.uio.no/ifp/forskning/aktuelle-saker/kronikker/19.01.04-morgenbladet-graver.html Falmet lys i den mørke tiden] {{Wayback|url=https://www.jus.uio.no/ifp/forskning/aktuelle-saker/kronikker/19.01.04-morgenbladet-graver.html |date=20210508112041 }}. ''Morgenbladet'', 4. januar 2019, s. 35.</ref>

=== Quisling og Nasjonal Samling ===
[[Fil:Vidkun Quisling hos norske frivillige på østfronten..jpg|mini|upright|Quisling inspiserer norske frivillige på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]], kjent som [[frontkjemper]]e. Norske frontkjempere var involvert i massakrer og andre overgrep mot den jødiske sivilbefolkningen i øst.<ref>{{Kilde www
 |url = http://www.vg.no/nyheter/innenriks/historie-og-arkeologi/forskere-norske-frontkjempere-deltok-i-folkemord/a/23348179/
 |tittel = Forskere: – Norske frontkjempere deltok i folkemord
 |besøksdato = 2016-09-30
 |utgiver = VG Nett
 |dato = 2014-12-03
}}</ref>]]
[[Josef Terboven]]s [[Rikskommissær|Reichskommissariat]] hadde avdelinger som tilsvarte de norske departementene og kontrollerte den sivile administrasjonen uten å overta oppgavene. Dermed kunne mange beslutninger se ut som norske initiativ.<ref>[[#refSobye1998|Søbye (1998)]] s. 8.</ref> På tysk side hadde Terboven sammen med politisjefene [[Wilhelm Rediess]] og Fehlis det øverste ansvaret for tiltak mot jødene. Etter disse i hierarkiet var Reinhard og Wagner.<ref>[[#refMendelsohn1987|Mendelsohn (1987)]] s.221</ref> Terboven tok ordre direkte fra Hitler, mens Rediess' overordnete var Himmler. Fehlis hadde obersløytnants rang og sorterte direkte under Rediess som hadde brigadegenerals rang. Alt tysk politi i Norge sorterte under Fehlis, ifølge Ottosen.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]] s. 307</ref> Karl Marthinsen, sjef for det norske statspolitiet, anså Reinhard som sin overordnete.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]] s. 56 og s.303.</ref>

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at {{formatnum:700000}} kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941 - 31.12.1943».<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/article/ap-0n0E10.html|tittel=Forsker: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene»|besøksdato=2019-09-18|forfattere=|dato=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|etternavn2=|språk=nb-NO|verk=Aftenposten|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hva visste Quisling om jødeutryddelsene?|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-3053-2019-03-02|url=https://www.idunn.no/nnt/2019/03/hva_visste_quisling_omjoedeutryddelsene|dato=2019-09-11|forfattere=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|via=|serie=03|språk=no-NO|bind=36|hefte=|sider=175–191|issn=1504-3053|besøksdato=2019-09-18|sitat=Funnet av Nasjonal Samlings (NS) klipparkiv (emneord «Jødeproblemet»), opprettet for NS’ fører, viser for første gang med sikkerhet hvilken informasjon som tilfløt Quisling. Svenske presseklipp ga ham troverdig informasjon: blant annet om massakrer på jøder i Ukraina alt i juli 1941; i oktober 1942 om at 700 000 kunne være drept, i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Sommeren 1943 ble bruk av giftgass nevnt. Flere artikler slo fast at nazistenes mål var å utrydde alle jøder. Funnet er betydningsfullt, først og fremst fordi det dokumenterer Quislings, og sannsynligvis hele NS-regjeringens, kjennskap til jødeutryddelsen, og understreker dermed alvoret i Quislings ansvar.}}</ref> Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.<ref>{{Kilde avis|tittel=- En ikke-nyhet|avis=Klassekampen|url=|etternavn=|fornavn=|dato=14. september 2019|side=54|sitat=At Vidkun Quisling ble forelagt avisutklipp fra Sverige på pulten sin, er heller ikke et godt bevis for at han var klar over hva som ventet jødene, mener Tangestuen. Det finnes bedre bevis som viser at han var i besittelse av denne kunnskapen, forklarer Tangestuen, og trekker fram korrespondansen Quisling hadde med antisemitten Halldis Neegaard Østbye høsten 1942. – Her viser Østbye til samtalene de har hatt, og skriver videre at «den endelige ordningen må selvsagt bli radikal og usentimental». Hun skriver også at unge nordmenn ikke må brukes til å skyte kvinner, barn og oldinger. Det bør overlates til russerne eller «asiatiske folkeslag». Quisling var sikkert opptatt av hvordan svensk presse framstilte det som skjedde i Norge, men trengte ikke disse for å holde seg oppdatert. Han hadde bedre kilder, sier Tangestuen.}}</ref> Ved [[Det norske landssvikoppgjøret|rettsoppgjøret etter krigen]] hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.219.</ref> [[Annæus Schjødt d.e.]], aktor i saken mot Quisling, sa at Quisling ikke kunne gjøre «krav på å bli tiltrodd uvitenhet».<ref>''Klassekampen'', 19. september 2019, s. 32.</ref>

NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og [[Axel Stang]], hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med [[Einsatzgruppe]] D under ledelse av [[Otto Ohlendorf]] og var i [[Odessa]] da de [[Odessamassakren|massakrerte jødene i byen]] 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for [[NSUF]], var på en landbrukskonferanse i [[Łódź]] i 1942 og ble vist rundt i [[Ghetto Litzmannstadt|gettoen]], Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. [[Felix Hartmann]] arbeidet for [[Sicherheitsdienst|SD]] ved [[Minsk]] i [[Hviterussland]] fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at {{nowrap|55&nbsp;000}} jøder ble likvidert på bare ti uker. [[Hans S. Jacobsen]] fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske [[frontkjemper]]e, spesielt i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS-Division «Wiking»]], var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9zLGd/ns-styret-frontkjemperne-og-ugjerningene-mot-joedene|tittel=NS-styret, frontkjemperne og ugjerningene mot jødene|besøksdato=2023-02-20|forfattere=[[Bjarte Bruland]]|dato=2004-12-03|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref><ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.18-22.</ref> [[Klaus Grossmann]], lederen for vaktstyrken om bord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 10.</ref> Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 308.</ref> [[Odd Bergfald]] forhørte selv [[Siegfried Wolfgang Fehmer]] i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».<ref>[[#refBergfald1978|Bergfald (1978)]] s. 92</ref>

{{sitat|Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut|En frontkjemper i ''[[Hirdmannen]]'' (1941, sitert av [[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 23.|right}}

Det har vært antatt at [[Sverre Riisnæs]] var til stede på kaien da «Donau» ble lastet opp.<ref name="Ulstein 1995" /> Det fremgår av protokollen for det ukentlige regjeringsmøtet at han befant seg på [[slottet i Oslo|slottet]] fra kl 14, og Øystein Sørensen skriver at han iallfall ikke var til stede da «Donau» la fra kai<ref>[[Øystein Sørensen]]: ''Historie og moral'' (s. 13), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-533-0</ref> en gang mellom kl 14:45 og 15:00. Til stede på slottet var samtlige ministre, unntatt [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] som befant seg ved [[østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]]. På dette møtet skulle man gått igjennom den planlagte loven om bestemmelser vedrørende jøder, men dette ble nå frafalt. I stedet diskuterte man saker som arbeidstiden i regjeringskontorene i den kommende jule- og nyttårshelgen, og hvem som skulle bli ny tollkasserer i [[Drammen]].<ref>Øystein Sørensen: «NS-regimet og jødene», ''Historie og moral'' (s. 82-83)</ref>

Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at [[Statspolitiet]] (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren [[Benkt Jerneck]] klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 377-380.</ref> Avisen ''Det frie Norge'' skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold».<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 132.</ref> Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.<ref name="Harper 2012"/>

NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef [[Sigmund Feyling]] i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene.<ref name="Søbye 1998"/><ref name="ReferenceR"/> I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 33-34.</ref>

=== Regjeringen i London ===
{{quote box|title=Brev fra legasjonen i Bern, minister [[Finn Koren]], til [[Johan Nygaardsvolds regjering|Nygaardsvolds London-regjering]] 17. august 1942
|quote=Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttelig å «likvidere» hele dette befolkningslag. <br />
I Nederland er forholdene ikke stort bedre. Av de 100.000 jøder som ved krigens utbrudd var bosatt i Amsterdam, er et stort antall allerede blitt bortført til ubestemt sted østover, og etter hvad det vites er tyskernes hensikt innen årets utgang å «befri» både denne by og resten av landet for hele det jødiske element. Denne foranstaltning vil ramme samtlige, både kvinner, barn og oldinger, og det er grunn til å tro at alle disse folk – med undtagelse av de arbeidsdyktige menn og kvinner som foreløpig kan brukes i tyskernes kram – er viet til døden. Et større antall vites med sikkerhet allerede å være drept hvad enten det er skjedd ved gass som visstnok er den hensiktsmessigste og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, iallfall den europeiske jords overflate.
|source=<small>sitert av [[#refHarper2015|Harper, ''Samtiden'' 2015]] s.109.</small>
|width=350px
|qalign=left}}

Før deportasjonene var det god kjennskap til at det foregikk deportasjoner og massedrap andre steder i Europa. «Endlösung» ble første gang omtalt i ''[[The Times]]'' 2. april 1942 etter en massakre på nederlandske jøder i [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]], – massakren utløste en omfattende streik i det okkuperte Nederland.<ref name="Harper 2015">[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s.111.</ref> Massedrapene i øst ble for alvor alminnelig kjent etter at den polske eksilregjeringen i juni 1942 publiserte en rapport som anslo tallet på drepte jøder til {{nowrap|700 000}}, [[BBC]] gjenga 2. juni hovedpunktene i rapportene. Den illegale avisen ''[[London-Nytt]]'' videreformidlet nyheten 27. juni 1942: «Over 700 000 er blitt myrdet av nazistene i Polen.»<ref name="ReferenceT">[[#refHetland2012|Hetland (2012)]], s.25.</ref> World Jewish Congress holdt 29. juni en pressekonferanse der antall myrdete ble anslått til 1 million.<ref name="Harper 2015"/>

Jødeforfølgelsene ble omtalt av BBC og britiske aviser (som ''[[The Times]]'', ''[[The Guardian]]'' og ''[[Daily Mail]]''), der det sommeren 1942 ble meldt om én million massakrerte jøder. Det svenske utenriksdepartementet fikk høsten 1942 melding om fabrikklignende utryddelsesleirer i Polen, og den svenske konsulen i Stettin meldte 20. august 1942 at det foregikk massemord blant annet ved bruk av gass. En annen svensk diplomat formidlet personlige opplysninger fra SS-mannen [[Kurt Gerstein]] som selv hadde sett «likfabrikken i Belzec». Det svenske utenriksdepartementet hadde også informasjon om massakrer på jøder i Latvia.<ref name=Kathe/> ''[[Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning]]'' skrev 13. oktober 1942 om «utrydningskrigen» mot jødene, og ''Eskilstuna Kurieren'' kommenterte også saken 21. oktober.<ref name="ReferenceT"/>

Fra sommeren 1941 ble meldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning. Britenes statsminister [[Winston Churchill]] fikk regelmessig notater om disse drapene, med antall drepte. Offentlig snakket Churchill bare om drap på uskyldige og patrioter, han skal ha unnlatt å nevne jøder for ikke å gi Hitlers regime en propagandafordel.<ref>''Tilintetgjørelsen'', NRK2, 19. september 2016, kl 22.30.</ref> [[Jan Karski]] kom fra Polen til London i november 1942 og rapporterte om forholdene blant annet i [[konsentrasjonsleiren Belzec]].

Et brev fra [[Finn Koren]] ved legasjonen i [[Bern]] (17. august 1942; se boks) ble lest av Nygaardsvold, Trygve Lie og andre statsråder i London, og legasjonen i Bern sendte et nytt brev 23. september 1942.<ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s. 109.</ref> Den norske eksilregjeringen i London fikk 1. desember 1942 kjennskap til at også de norske jødene var deportert. Utenriksdepartementet i London sendte samme dag telegram om saken til den norske legasjonen i Bern.<ref name="arkivverket.no"/> Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave, ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 [[Trygve Lie]] om meldinger om massemord ved gassing. 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere: «Slike appeller er ikke nødvendige for å oppildne befolkningen til å gjøre sin humane plikt mot jødene i Norge.»<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 223-224</ref><ref>Helgheim, Roald: «Det største norske sviket». ''Dag og Tid'', 24. oktober 2014.</ref> Trygve Lies uttalelse om at det norske folk ikke trengte noen slik oppfordring var ifølge Ole Kolsrud et uttrykk for maktesløshet. På dette tidspunktet var de henimot 600 av jødene deportert. Etter et initiativ fra norske jøder i Sverige 8. januar 1943 forsøkte Lie å få de allierte med på å bytte sårede tyske krigsfanger mot norske jøder i tysk fangenskap. Britiske myndigheter svarte at det bare var aktuelt å bytte sårede tyske krigsfanger mot britiske krigsfanger i tyske leire.<ref>Kolsrud, Ole (2020): «De norske eksilmyndighetene, jødeforfølgelsene og Krigsforbryterkommisjonen. Antisemittisme i den norske ledelsen?» i Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (red.): «Historie og moral. Nazismen, jødene og hjemmefronten», Dreyers Forlag 2020</ref>

Tidlig i desember 1942 tok Finn Koren etter instruks fra London kontakt med det [[Røde Kors|Internasjonale Røde Kors]] som ble bedt om å bruke sin innflytelse til fordel for de deporterte norske jødene. Røde Kors' fremstøt førte ikke frem.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 134.</ref> Den svenske politikken ble lagt helt om da deporteringen av de norske jødene ble kjent.<ref>[[#ref=refHarper2015|Harper (2015)]] s.111.</ref> Lie og Nygaardsvold understreket i desember 1942 overfor svenske myndigheter at alle norske flyktninger i Sverige «uansett rase og religion» burde få samme hjelp og støtte. Svenske diplomater og svensk Røde Kors ba vinteren 1942–1943 om at de omkring 170 gjenværende, internerte jødene i Norge skulle få reise til Sverige. Initiativet ble avvist av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Bare noen få jøder med tilknytning til Sverige fikk tillatelse til å reise. Fra desember 1942 til krigens slutt henvendte den svenske regjeringen seg flere ganger til okkupasjonsmakten i Norge med spørsmål om å få frigitt jødene. Svenske myndigheter lyktes i noen tilfeller å få utreise for enkeltpersoner som befant seg i Norge.<ref name="ReferenceU">[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 246.</ref> I mars 1945 reiste [[Felix Kersten]] til Tyskland med en liste personer som svenske myndigheter ville ha løslatt, på listen var 15 norske jøder. Himmler samtykket i løslatelsen, men av de 15 var 11 forlengst døde og en satt på Grini.<ref name="ReferenceU"/>

[[Fil:The Mass Extermination of Jews in German Occupied.pdf|mini|[[Den polske eksilregjering i London|Den polske eksilregjeringens]] rapport om masseutryddelsen av jøder i det tyskokkuperte Polen fra desember 1942 bygde på [[Jan Karski]]s undersøkelser om forholdene blant annet i [[konsentrasjonsleiren Belzec]].]]

Jøder som flyktet til Sverige, ble avhørt av norske myndigheter der. Av 301 avhør gjennomgått av Harper, oppga 45 flyktninger at de hadde fått en konkret advarsel eller «vink» om forestående fare. I de øvrige avhørene het det oftest at de flyktet på grunn av jødeforfølgelsene.<ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s. 118.</ref> Nordmannen [[Marcus Levin]] ved Den Mosaiska Församlingen i Stockholm intervjuet også jøder som hadde flyktet og skaffet seg i løpet av 1943–1944 oversikt over de deporterte. Levin trodde de norske jødene var sendt til to leirer i Øvre [[Schlesien]]. Norske myndigheter gjorde praktisk talt ingenting for å skaffe oversikt over skjebnen til de deporterte norske jødene.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012) s.153-157]]</ref>