Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Sentral- og Øst-Europa før den store nordiske krig (1648–1699) ===
Det tysk-romerske rike var for alle praktiske formål ikke lenger en maktfaktor, og flere enkeltstater i riket ble stadig mer selvstendige. Dette gjaldt spesielt Preussen, som gikk fra å være et svekket område til et mektig rike i løpet av litt over hundre år. Østerrike, også kalt Habsburg, ble også svært mektige. Sammen med Russland, som vokste mot slutten av perioden, ble de nye stormakter. 

==== Habsburg: Østerrike ====
[[Fil:Atlas Van der Hagen-KW1049B10 050-De belegering van Wenen door de Turken in 1683.jpeg|mini|Beleiringen av Wien i 1683 ble det siste forsøket fra Det osmanske riket på å bekjempe dynastiet Habsburg. Det var nær å lyktes. {{byline|Romeyn de Hooghe (1645–1708)|type=Grafisk trykk}}]]

Den erkekatolske familien Habsburg hadde styrt Det tysk-romerske riket uavbrutt siden midten av 1400-tallet, og de styrte fortsatt to hundre år senere. Likevel var det klart for dem at det ikke var det vaklevorne Det tysk-romerske riket, men kronlandene deres, Erkehertugdømmet Østerrike, som var den egentlige maktbasen. [[Leopold I av Det tysk-romerske rike|Keiser Leopold I]] (1640–1705) lyktes i å modernisere og stabilisere riket. Han kastet også ut jødene fra riket, men samtlige fikk oppholdstillatelse i Brandenburg-Preussen øyeblikkelig.<ref name="Schumann2012">{{cite book |last=Schumann |first=Jutta |title=Die andere Sonne: Kaiserbild und Medienstrategien im Zeitalter Leopolds I. |url=https://books.google.com/books?id=EbBJAAAAQBAJ&pg=PP3 |date=13. september 2012 |publisher=Walter de Gruyter |isbn=978-3-05-005581-7 |pages=3– }}</ref> Selv uten jødeforfølgelsen vil det være en overdrivelse å omtale Østerrike som moderne. Det var mange bønder i riket, og de var stort sett ufrie. Det var få byer, og handelen var lite organisert. Befolkningen snakket ikke bare mange forskjellige språk, men tilhørte også mange forskjellige språkgrupper, både germansk (tysk), slavisk (tsjekkisk, slovakisk, serbokroatisk med mer), ugrisk (ungarsk) og latinsk (rumensk). Forsøk på å omvende alle til troende katolikker ble også utfordrende, spesielt i Ungarn.<ref name="toåttefem">Side 282–285, Konnert</ref>

===== Habsburg – Ungarn =====
Ungarn hadde siden 1526 blitt kastet mellom Østerrike og Det osmanske rike, med området [[Transilvania]] tidvis som selvstendig. Ungarerne hadde både vestlige trekk, med fokus på handel, og østlige, med tanke på den dårlige behandlingen av bøndene. Transilvania prøvde å utvide alliansen ved å alliere seg med først Sverige og så Østerrike, men begge gangene ble de markant slått, og måtte inngå en smertefull fredsavtale. Resten av Ungarn var rent formelt selvstendige helt til en rekke mislykkede kriger og opprør førte til at Leopold I avviklet den formelle selvstendigheten. Selvstendigheten fikk de imidlertid tilbake etter at tyske leiesoldater plyndret området.<ref>Side 159–60; 175–179, Kontler</ref>

I 1683 angrep osmanerne Wien, men ble slått tilbake med hjelp fra Polen. Deretter var Habsburg og Polen på offensiven og tok tilbake byen [[Buda]] som i lang tid var kontrollert av osmanerne. Hæren fikk jaget osmanerne ut av hele Ungarn, Transilvania inkludert. Ungarn var kraftig redusert, og det var få maktpersoner som kunne forhindre at landet falt helt under Habsburg, om enn nasjonalistiske ungarere gjorde at landet aldri ble en naturlig del av riket på samme måte som Böhmen.<ref>Side 180–185, Kontler</ref><ref name="Side 225, Palmer, Colton">Side 225, Palmer, Colton</ref>

==== Preussen – Samling gjennom hæren ====
[[Fredrik Vilhelm av Brandenburg|Fredrik Vilhelm]] (1620–1688) lyktes å snu [[Brandenburg-Preussen]] fra å være et sterkt redusert område til å bli en begynnende stormakt. Han drillet en kompetent hær som på papiret så mektig ut. Hæren gjorde at de færreste naboland ønsket å møte Preussen i krig, og ettersom Fredrik Vilhelm selv ikke var interessert i å kaste bort hæren på dyre kriger, var dette en løsning som gavnet alle. I tillegg var Preussen moderne, og tok derfor imot folk som ble forfulgt andre steder, som jøder og andre «feiltroende». Kravet for de nye landsmennene var at de var lojale mot kongen og hæren, og hele landet ble bygget opp mer eller mindre for å holde hæren ved like.<ref>Side 229–233, Palmer, Colton</ref>

==== Russland ====
Russland var ikke en stor del av en europeiske kulturen på 1600-tallet. Reisende til Russland rapporterte om adelskvinner som ble holdt utenom samfunnet, menn som hadde store skjegg og klær som fremsto som eksotiske, russere som hadde grove skikker som varierte mellom ekstrem drikkfeldighet og fest det ene øyeblikket og anger og religiøs utmattelse det neste. Dverger og hoffnarrer var håpløst utdatert i vesten, men ble fortsatt brukt for å more folk i Russland. Mystisisme og overtro var foretrukket foran kunnskap. Interne stridigheter og tap i kriger mot vestlige naboer som Polen og Litauen svekket landet videre. Mord, kidnapping, mishandling og grusom kroppsskade var vanlig. Der både den katolske og den protestantiske kirken hadde støttet utdannelse blant folk, var ikke dette vanlig i den ortodokse kirken. For mange var det å beregne datoen for en solformørkelse rene magien. For å samle Russland, ble [[Duma]]en, folkeforsamlingen i Russland, enige om å utnevne den svært unge [[Mikhail av Russland|Mikhail Romanov]] (1596–1645) til [[tsar]]. Han startet da et regime som var eneveldig og langvarig; det varte frem til 1917.<ref>Side 236–237, Palmer, Colton</ref> For bønder ble det stadig verre. De hadde nær ingen egne rettigheter, de kunne heller ikke flytte. Et opprør ledet av [[Stenka Rasin]] (1630–1671) ble gjennomført mellom 1667 og 1671. Til slutt ble Rasin tatt, torturert og hakket i hjel.<ref>Side 237–238, Palmer, Colton</ref>

==== Polen ====
Polen hadde svekket økonomi etter å ha blitt ydmyket av svenskene i krig og landsforvist protestanter på midten av 1600-tallet.<ref>Side 299–301, Davies</ref> I tillegg valgte adelige i parlamentet, [[Sejm]], å gjøre opprør mot det de mente var en tyrannisk konge. Fra 1652 av hadde alle adelige i Sejm vetorett, noe som førte til at ingenting ble gjennomført. Likevel fungerte hæren og deltok flere ganger i kriger det de enten vant eller markerte seg positivt, spesielt da de reddet et beleiret Wien i 1682. Likevel ble det stadig klarere for dem at Russland, spesielt under [[Peter den store]] (1672–1725), og Preussen var i ferd med å bli svært mektige naboer.<ref>Side 302–304, Davies</ref>

====Det osmanske rike ====
Det osmanske rike hadde mange maktfaktorer som virket mot hverandre. Sultanen, hans hoff, [[janitsjar]]ene - en hær bestående av «frivillige» kristne menn fra barnsben av, adelen og andre stormenn og ikke minst den organiserte religionen, hadde konflikter seg imellom. Siden Nederland, England og Frankrike selv sendte handelsskip til India, var heller ikke handelen med Europa like lukrativ som før. Løsningene på problemene var ikke spesielt effektive, og de enkelte maktmenneskene utnyttet den grove [[korrupsjon]]en til å mele sin egen kake. Til tross for enkelte fremstøt mot Habsburg, ble de drevet stadig lengre tilbake, og til slutt måtte de i 1699 gå med på en ydmykende fred som langt på vei førte til at de ble en andrerangsmakt.<ref name="decline">[https://www.britannica.com/place/Ottoman-Empire/The-decline-of-the-Ottoman-Empire-1566-1807 The Decline Of The Ottoman Empire, 1566–1807] - Britannica.com</ref>