Redigerer The Beatles (avsnitt)

=== Instrumentering og produksjon ===
Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje<ref>Side 38, Kozinn</ref>. Harrison var inspirert av country-, jazz-, blues- og rockegitar, og han benyttet seg ofte av [[septim]] og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint.<ref name="lenny"/> Han brukte også «fingerpicking»-gitarstil, det vil si at han brukte fingre i stedet for plektrum, etter å ha blitt inspirert av Chet Atkins.<ref>Fra dokumentaren i Beatles Anthology (også omtalt som «The Long and Winding Road»), episode 2</ref> De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang [[a cappella]].<ref name="allbio"/><ref name="lenny"/> Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres stadig ble mer komplisert.<ref name="lenny"/> The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene. Dette blir understreket av at tromme- og gitarsoloer er fraværende helt frem til nest siste spor på ''Abbey Road'', og at samtidig bidrar tromme, gitar og bass til å løfte sangene til å bli noe mer enn standard poplåter uten at noen av instrumentene dominerer.<ref>Side 12, Ian Marshall fra «Reading the Beatles: Cultural Studies, Literary Criticism, and the Fab Four»</ref> Slik var Starr klart å foretrekke enda alle kunne spille trommer.<ref>[http://www.nytimes.com/2003/12/07/style/dear-ringo-having-a-great-time-wish-you-were-here.html Dear Ringo: Having a Great Time. Wish You Were Here] - New York Times, 7. desesmber 2003, hentet 1. august 2015</ref>

Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter.<ref>[http://www.beatlesbible.com/songs/norwegian-wood-this-bird-has-flown/ Norwegian Wood (This Bird Has Flown)] - Beatles Bible, hentet 28. juli 2015</ref> Bruk av instrumenter som man vanligvis finner i klassisk musikk, ble også naturlige for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykeinstrumenter populært igjen.<ref>[http://www.allthingsstrings.com/News/News/How-the-Beatles-Launched-a-String-Playing-Revolution How The Beatles Launced a String-playing Revolution] All Things Strings, juli 2005, hentet 28. juli 2015</ref> De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet.<ref>[http://www.wsj.com/articles/SB10001424052702304200804579163670969242120 Bach & Roll: How the Unsexy Harpsichord Got Hip] - Wall Street Journal, 30. oktober 2013, hentet 28. juli 2015</ref> De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», [[waldhorn]] på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og [[fløyte]] på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv [[synthesizer]], bassmunnspill, [[mellotron]] og damporgel.

:«''I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet''». - George Martin<ref>Jeannie Sakol: ''George Martin remembers''</ref>
George Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles for musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger, og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding.<ref>[http://www.beatlesbible.com/people/george-martin/ George Martin] - Beatles Bible, hentet 27. juli 2015</ref> Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle – og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på ett, og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang.<ref>Dette ble særlig åpenbart rundt ''Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band'', se gjerne «The Making of Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» (ITV - finnes på YouTube) for detaljer om dette</ref> Det betydde også at man kunne spille inn sanger og så skjøte dem sammen senere. For eksempel i «In My Life» ble cembalo-delen, som egentlig var et piano spilt inn i dobbelt tempo, lagt til flere dager etter at resten av sangen ble spilt inn.<ref>Side 44, Jerry Zolden: ''The Beatles as Recording Artists'' i «The Cambridge Companion to the Beatles» (red: Kenneth Womack), Cambridge University Press, Cambridge, 2009</ref> Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen.<ref>[http://gpac.awardspace.com/beatles/2.htm Studio Style Evolution] {{Wayback|url=http://gpac.awardspace.com/beatles/2.htm |date=20150730015331 }} awardspace.com, hentet 27. juli 2015</ref> The Beatles' styrke lå blant annet i at de prøvde det folk sa at de ikke kunne gjøre eller få til.<ref>Mark Lewisohn, "Tune In: The Beatles: All These Years" - Google Talk, utgitt 15. november 2013 (finnes på YouTube)</ref>