Redigerer Sulitjelma gruber (avsnitt)

==== Boforhold og fritid ====
[[File:Work team and families outside the entrance to Sagmo Mine.jpg|thumb|Oppstilling av gruvearbeidere, koner og barn utenfor inngangen til Sagmo gruve i 1919.{{Byline|Nicolai Marselius Helgesen/Nordlandsmuseet}}]]

Det første møtet med Sulitjelma måtte ha fortont seg overraskende for folk fra distriktene rundt, her var det et barskt fjellandskap og svovelrøyk som rev i nesen. Imidlertid var det et fargerikt folkeliv med personer fra forskjellige distrikter, i tillegg til noen svensker, finner, kvener, samer, tyskere.<ref name="VE41" /><ref name="KS" />

Arbeidssøkende som kom til Sulitjelma ble først vist til et kaldt og enkelt innredet rom den første natten. De fleste fikk det første arbeidet i Hanken gruve, et sted med beryktede boforhold hva gjelder trange brakker, lus og kakerlakker.<ref name="WR41" />

Lauskarene var organisert i brakkelag som hadde ansatt hver sin kokke som blant annet laget mat til folkene.<ref name="KLO" /> Et typisk brakkerom var trangt; på det samme rommet skulle folk sove, klær tørkes og stelles, mat lages og fritidsaktiviteter gjøres. Det var vanlig at to mann delte en køye. Arbeidsfolk som hadde vært på andre anlegg klagde ikke mye på dette, fordi slike forhold ikke var uvanlige. Men i avisen Dunderlandsdølen 31. mai 1907 (nå [[Rana Blad]]) skriver en innsender at rommene er så overfylte og har så dårlig ventilasjon at en «får bedøvelse» istedenfor søvn.<ref name="KS" />

Boforholdene for funksjonærene var helt annerledes med store rom, eller egne hus med haver rundt. Furulund ble derfor på folkemunnene kalt for «Plysjbyen».<ref name="FMN" /> Ikke før gruvedriften var over fikk utenforstående se hvordan den øverste ledelsen i Sulitjelma egentlig bodde, og hvordan hagene og husene var innredet.

Opptil 18 lauskarer kunne bo på et rom, mens familier hadde førsteprioritet på å bo få bo i eget rom.<ref name="FMN" /> Arbeidstiden, inkludert spisepausen, var på nærmere 12 timer,<ref name="KS" /> dermed ble boligmangelen avhjulpet ved at folk var «hjemme» bare halve døgnet. Dermed kunne de også sove på skift.<ref name="WR42" />

Veggelus var alminnelig i alle arbeiderbrakkene, folk kunne våkne opp med kroppen overdekket av små røde flekker. Disse etterlot seg også stygg lukt. Bolaget gjorde mange forsøk på å fjerne veggdyrene med innsprøyting av gift. Ikke før alle tresenger var erstattet med stålsenger, og alle sprekker i veggene kittet igjen og overmalt, ble problemet borte.<ref name="HT23" />

Et annet problem var kakerlakkene på flere av gruvestedene i Sulitjelma rundt 1907. Hans Trondsen som bodde på Gikken i denne tiden forteller at kakerlakkene kom strømmende frem når folk satte seg ned for å spise. Kakerlakkene klatret opp på fat, kopper og kar. Løsningen på dette ble å la arbeidsbrakker stå med vinduer og dører åpne i sprengkulda. Imidlertid kom kakerlakkene tilbake etter en tid. En total utrydding av kakerlakkene i hele Sulitjelma fikk en etter at alle brakker samtid stod åpne i vinterkulde.<ref name="HT23" />

De hygieniske forholdene var i mange tilfeller helsefarlige.<ref name="SFS5" /> I 1898 beskrev en lege forholdene arbeiderne levde under; – samspillet mellom hard klima, arbeidsforholdene, boligene og dårlig ernæring gir sykelighet.<ref name="WR41" /> En forbedring kom i 1902 ble det bygget en badstue der ansatte kunne få vaske seg gratis to ganger i uken.<ref name="KS" /> Det skjedde gradvise forbedringer til større og flere husvære. Sanitærforholdene ble også bedre. Spesielt etter 1907 da fagforeningen ble dannet ble boforholdene endret. Det ble da vanlig med husleiekontrakter der lys og brensel var inkludert.<ref name="WR41" />

Typisk kjøpte brakkelaget middag felles, men det fantes bare en butikk som verket eide.<ref name="ASS" /> Betaling skjedde med trekk i lønnen. Varene var tidvis av dårlig kvalitet, men klager var til fånytte.<ref name="SFS5" /> Andre butikker var i praksis utelukket på grunn av de store avstandene. Det var mulighet for friluftsliv, men jakt og fiske i verkets fjellområder var forbudt. Bare verkets funksjonærer hadde anledning til å drive slike fritidsaktiviteter.<ref name="ASS" /> En illustrasjon lenger opp viser verkets eiendomsgrenser.

{{Sitat|Edrueligheden maa, naar hensyn tages til befolkningens art og de forhold, hvorunder den lever, betegnes som nogenlunde. Fulde folk ser man som regel kun ved større høytider. Da gaar det riktignok ofte paa livet løst, især blandt svenske, finske og trondhjemske arbeidere. Der drikkes da væsentlig «karsk», d.v.s. 96 % spiritus pluss kaffe i forskjelligt forhold. Der konstanteredes et dødsfall efter umaadelig nydelse av denne blanding. Vedkommende drak, til han faldt i coma, hvoraf han senere ikke vaagnede. Den letale dosis lod sig ikke bringe på det rene, da ingen af deltagerne i selskabet senere havde nogen tydelig erindring om det passerede.<ref>{{Kilde bok| forfatter=Bjørg Schønning | tittel=Fauskeboka 1990| artikkel=Medisinalberetning fra Sulis 1902 | side=41 | utgivelsesår=1990 | forlag=Fauske kulturstyre | isbn=82-7416-013-4 | url=}}</ref> |''Verkslegen i medisinalberetningen, 1902''|right}}

Trondsen forteller videre at fritiden rundt 1900 bare dreide seg om rundt to og en halv time på hverdagene. Typiske aktiviteter var kortspill eller lese bøker.<ref name="HT23" /> Han forteller også om at det var mulig å få bestilt brennevin fra Bodø. På lørdagskveldene ble det da mye drikking på brakkene, men etter en tid bestemmer folk seg for å gå ut med flasker i lommene. En gikk langs veiene for å finne fornøyelse. Om to eller flere arbeidslag møttes, ble det krangel og kjeftbruk som utartet i slåsskamper. Ikke sjeldent ble arbeidere så skadet at de måtte på sykestuen. På søndagskveldene var det ofte dansetilstelninger i verkets største festsal. Her skjedde det imidlertid sjelden at bråk oppstod, ganske enkelt fordi all spriten var drukket opp kvelden før.<ref>[[#HT|Hans Trondsen: ''Arbeiderfolkets saga'' side 24.]]</ref>

Slik var forholdene i det som ble karakterisert som ''Lapplands Helvete''. Det var nemlig navnet den svenske agitatoren [[Kata Dahlstrøm]] en gang beskrev forholdene til å være for arbeiderne. Hun skrev totalt en serie på tre meget skarpe artikler om Sulitjelma i avisen ''Sosialdemokraten'' for året 1904.<ref name="ASS" />

En del år senere i 1910 kommer fabrikkinspektør [[Betzy Kjelsberg]] (1866-1950) til Sulitjelma på inspeksjon. Hun slår ned på at kokkene skal dele rom med arbeiderne de lager mat for. Innen en bestemt frist skal det være skaffet egne rom for disse. Likeledes påklager hun det store antallet som deler rom, noe som også må forbedres innen en fastsatt tid.<ref name="KS" />

Det skulle imidlertid gå mange år før boforholdene ble bedret. Pastoren på Fauske mente allikevel at det er bedre at kokkene deler rom med alle de andre, enn at hun skulle ligge alene. Det er dokumentert at kokkene ikke følte seg utnyttet. En god kokke betydde mye for arbeidslaget, dermed ville mennene verne henne. En gruvearbeider sa: «Du skal skrive fint om kokkene. Moralen i gammel-Sulitjelma var god, den.»<ref name="KS" />