Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

== Etterspill ==

=== Nederlagets konsekvenser, for Frankrike ===

Den 22. juni 1940 undertegnet Frankrike en våpenhvileavtale med Tyskland, i den samme jernbanevognen ved landsbyen Rethondes i [[Compiègne]]skogen der Tyskland i 1918 overga seg etter første verdenskrig. Våpenhvilen trådte i kraft den 25. juni.<ref name="Carswell2019-92">{{Kilde bok|tittel=The Fall of France in the Second World War: History and Memory|etternavn=Carswell|fornavn=Richard|utgiver=Palgrave MacMillan|år=2019|isbn=978-3-030-03954-7|side=92|sitat=On 22 June,  the armistice was signed in the same railway carriage that had been used  in 1918 to sign the armistice with the German Empire. An armistice was signed with Italy in Rome on 24 June. The fighting ceased, when both armistices came into effect at 00.35 on 25 June, specified by the French government as a day of mourning.}}</ref><ref>Clark 2016, s. 372–375</ref> Da han tiltrådte som fransk statsminister ble Philippe Pétain støttet av flertallet av befolkningen i Frankrike.<ref>Carswell 2019, s. 262</ref> I Tyskland ble seieren over Frankrike feiret. Diktatoren Hitler og hans regime nådde en topp i popularitet som senere aldri ble overgått.<ref>Evans, 2008, s. 133–136</ref><ref>Forczyk 2017, s. 408–409</ref> Det franske nederlaget var en katastrofe for demokratiet i Europa.<ref>Hobson 2015, s. 429</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=USA, fra nøytral til massiv opprusting
|Frem til Frankrikes fall i juni 1940 var amerikansk utenrikspolitikk preget av [[isolasjonisme]]. USA skulle ikke igjen bli dratt inn i en meningsløs europeisk krig, som i 1917, hvor landet ble med i [[første verdenskrig]] på britisk og fransk side. For å sikre at USA ikke ble innblandet i konflikter ble flere lover vedtatt i [[mellomkrigstiden]], de såkalte nøytralitetslovene, som blant annet hindret eksport av våpen til krigførende land.<ref>Weinberg 1994, s. 17, 83–86, 88</ref><ref>Kershaw 2009, s. 232</ref>

Så sent som våren 1940 var USAs hær kun en tredjedel av Belgias, mens flyvåpenet hadde 150 jagerfly og 50 tunge bombefly. [[Kongressen (USA)|Kongressen]] reduserte i april 1940 utkastet til nytt forsvarsbudsjett med 10 %. Den tyske invasjonen av Luxembourg, Belgia, Nederland og Frankrike endret den amerikanske holdningen radikalt. Sommeren 1940 begynte Kongressen å bevilge enorme midler for militær opprustning, så snart presidenten spurte om det.<ref>Weinberg 1994, s. 152–159</ref> USAs forsvarsbudsjett ble femdoblet i 1940,  til 10,5 milliarder [[Amerikansk dollar|dollar]].<ref>Kershaw 2009, s. 257</ref>|align=right}}

{{sitat|'Hvis en økning i følelse for Adolf Hitler fremdeles var mulig, har det blitt virkelighet med tilbakekomsten til Berlin', kommenterte en rapport fra provinsene. 'Stilt overfor en slik betydelighet,' gikk en annen kommentar, 'blir all smålighet og misnøye tyst.' Selv motstandere av regimet fant det vanskelig å motstå seiersfølelsen. Arbeidere i rustningsindustrien forsøkte å få tillatelse til å la seg innrullere i Wehrmacht. Folk trodde den endelige seieren var nært forestående. Bare Storbritannia sto i veien. Muligens for det eneste tidspunktet under [[det tredje rike]]t var det genuin krigsbegeistring blant befolkningen.|note=<ref group="note">"If an increase in feeling for Adolf Hitler was still possible, it has become reality with the day of the return to Berlin", commented one report from the provinces. "In the face of such greatness," ran another, "all pettiness and grumbling are silenced." Even opponents to the regime found it hard to resist the victory mood. Workers in the armaments factories pressed to be allowed to join the army. People thought final victory was around the corner. Only Britain stood in the way. For perhaps the only time during the Third Reich there was genuine war-fever among the population.</ref><ref>Kershaw 2002, s. 407</ref>|Historikeren [[Ian Kershaw]] (1943–), om stemningen i Tyskland etter seieren over Frankrike sommeren 1940.}}

Ved våpenhvilen ble Frankrike delt i to; en tysk okkupasjonssone i nord og vest, og en formelt uavhengig stat i sør (sistnevnte med om lag 2/5-deler av Frankrikes totale areal).<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Battle-of-France-World-War-II/Aftermath-of-the-Battle-of-France|tittel=Battle of France World War II|besøksdato=22. mars 2023|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=The unoccupied zone consisted of only the southeast two-fifths of France’s territory.}}</ref> Hovedstad i den formelt uavhengige delen var i [[Vichy]] (en kjent kurby, det som i dag kalles [[spa]]), etter hvert omtalt som [[Vichy-regimet]]. I tillegg ble det franske [[Alsace-Lorraine]] lagt inn under Tyskland. Den franske hæren ble begrenset til 100 tusen mann, en klar tysk henvisning til [[Versaillestraktaten]], hvor den tyske hæren ble begrenset til samme antall.<ref>Bell 2011, s. 9</ref> Frankrike måtte også betale kostnaden ved å ha tyske soldater besette landet, reelt om lag 400 millioner [[Fransk franc|franske franc per dag]], tilsvarende kostnaden for en hær på 18 millioner mann, ifølge en fransk general.<ref>Carswell 2019, s. 93–94</ref> Italienerne annekterte en liten del av det franske området i [[Alpene]], og [[Rivieraen]] omkring byen Menton.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Battle-of-France-World-War-II/Aftermath-of-the-Battle-of-France|tittel=Battle of France World War II|besøksdato=22. mars 2023|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=In that event, the Italians granted generous terms to the French: the only French territory that they claimed to occupy was the small frontier tract which their forces had succeeded in overrunning since June 20.}}</ref> Både Nice og Alsace-Lorraine var områder der det var henholdsvis en del italiensktalende befolkning og overveiende tysktalende befolkning, og særlig det sistnevnte område hadde skiftet hender en rekke ganger under historiens løp. Tyskerne hadde også annektert et annet område etter felttoget, det belgiske tysktalende [[Eupen-Malmédy]]-området.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Left to Their Own Devices. Belgium's Ambiguous Assimilation of Eupen-Malmedy (1919-1940) (PDF)|publikasjon=Journal of Belgian History|url=https://www.journalbelgianhistory.be/en/system/files/article_pdf/004_OConnell_Vincent_2013_4.pdf|dato=2013|forfattere=O'Connell, Vincent|utgiver=Journal of Belgian History|hefte=43 (4)|sider=41|sitat=While the invasion of Belgium in May 1940 was not wholly unexpected the rapidity of the German victory was. On 18 May Hitler declared that “The territories separated from the Reich by the Treaty of Versailles and annexed by Belgium are once again in the possession of Germany”. As well as Eupen-Malmedy and St.Vith on 29 May a further ten communes in the north-east of Liège in which a German patois was spoken were also annexed to the Reich.}}</ref>

En formell anneksjon av [[Luxembourg]] fant ikke sted, men området ble erklært som del av det tyske stamområde,<ref>Overy 2021, s. 199</ref> og forberedelser til en formell anneksjon ble satt i gang. Luxembourgere ble tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste,<ref>Hastings 2012, s. 455</ref> tilsvarende skjedde i de franske og belgiske områdene Tyskland hadde annektert.<ref>Schlund, Pierre (2011) ''Souvenirs de guerre d'un Alsacien'', Éditions Mille et une vies, {{ISBN|978-2-923692-18-0}}</ref><ref>Durand, Paul (1945) ''En passant par la Lorraine; gens et choses de chez nous 1900-1945'', Éditions Le Lorrain, s. 131-132</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Left to Their Own Devices. Belgium's Ambiguous Assimilation of Eupen-Malmedy (1919-1940) (PDF)|publikasjon=Journal of Belgian History|url=https://www.journalbelgianhistory.be/en/system/files/article_pdf/004_OConnell_Vincent_2013_4.pdf|dato=2013|forfattere=O'Connell, Vincent|utgiver=Journal of Belgian History|hefte=43 (4)|sider=42|sitat=While some 700 joined the Wehrmacht of their own volition a further 8,000 were forcibly conscripted.}}</ref> 

Den nye franske staten, ledet av Pétain, aksepterte sin posisjon som en slagen nasjon og forsøkte å tilpasse seg Tyskland ved passivt å godta ulike tyske betingelser. Charles de Gaulle var blitt utnevnt til undersekretær i forsvarsdepartementet av Reynaud, han ble erstattet med Weygand av Pétain, og nektet å godta kapitulasjonen. Sammen med en håndfull støttespillere (om lag 2 tusen soldater<ref>Overy 2021, s. 112</ref>) flyktet han til Storbritannia.<ref name="Hobson2015-430_431">Hobson 2015, s. 430–431</ref> I en tale på [[BBC]] radio fra London 18. juni avviste han Vichy-regjeringens legitimitet, og kunngjorde sitt initiativ for å danne [[de frie franske styrker|frie franske styrker]] som skulle fortsette motstanden mot Tyskland.<ref>Carswell 2019, s. 90–91</ref><ref>Clark 2016, s. 367, 371–372</ref> Grunnet formuleringer i våpenhvileavtalen begynte britene å tvile på admiral Darlans løfte til Churchill om at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. [[Royal Navy]] gikk derfor til angrep på franske marinefartøy i Afrika og Europa. Det mest kjente av disse var [[angrepet på Mers-el-Kébir]], hvor 1&nbsp;297 franske sjøfolk ble drept og 350 skadet. På fransk side skapte de britiske angrepene motvilje og forbitrelse. I USA ble derimot den offensive britiske holdningen sett som et klart tegn på at Storbritannia ville kjempe videre.<ref name="Carswell2019-95">Carswell 2019, s. 95</ref><ref name="Evans2008-138">Evans, 2008, s. 138</ref><ref name="Weinberg1994-145_146_160">Weinberg 1994, s. 145–146, 160</ref><ref name="Beevor2012-142_145">Beevor 2012, s. 142–145</ref><ref name="Kershaw2009-258">Kershaw 2009, s. 258</ref><ref>Bell 2011, s. 19</ref>

Det var et sjokk for franskmenn at landet i løpet av knappe seks uker gikk fra å være en av verdens stormakter, til å tape en krig mot erkefienden Tyskland, landets mest ydmykende militære nederlag.<ref>Jackson 2004, s. 2</ref> Frankrike hadde vært en av Europas ledende militærmakter i rundt 300 år, nederlaget var en hendelse som markerte slutten på en historisk periode.<ref>Davies 2014, s. 1006</ref> Det franske nederlaget førte til at den britiske regjeringen i slutten av mai 1940 diskuterte om Storbritannia kunne fortsette krigen alene, eller søke kunnskap om tyske betingelser for fred gjennom Italia. Etter tre dagers debatt (25. til 28. mai) ble det besluttet å avvise undersøkelser om eventuelle tyske krav til en fredsavtale. Kort etter førte det til angrep fra tyske Luftwaffe, i hva som var kjent som [[slaget om Storbritannia]], før angrepet begynte.<ref>Kershaw 2009, s. 28, 74</ref><ref group="note">«What General Weygand called the Battle of France is over. I expect that the Battle of Britain is about to begin. Upon this battle depends the survival of Christian civilization. Upon it depends our own British life, and the long continuity of our institutions and our Empire. The whole fury and might of the enemy must very soon be turned on us. Hitler knows that he will have to break us in this Island or lose the war. If we can stand up to him, all Europe may be free and the life of the world may move forward into broad, sunlit uplands. But if we fail, then the whole world, including the United States, including all that we have known and cared for, will sink into the abyss of a new Dark Age made more sinister, and perhaps more protracted, by the lights of perverted science. Let us therefore brace ourselves to our duties, and so bear ourselves that, if the British Empire and its Commonwealth last for a thousand years, men will still say, “This was their finest hour.”», fra [https://winstonchurchill.org/resources/speeches/1940-the-finest-hour/their-finest-hour/ «Their finest hour»], Churchills tale i Underhuset 18. juni 1940, angrep fra det tyske Luftwaffe begynte først 10. juli.</ref> 

=== Nederlagets konsekvenser, for verden ===
Den britiske historikeren [[Julian T. Jackson]] hevder at Frankrikes nederlag var et avgjørende vendepunkt i det 20. århundre. Tysklands ekspansjon ble med det endret, og konfliktens omfang gikk fra en europeisk til en internasjonal dimensjon.<ref>Jackson 2004, s. 2–3, 235–238</ref> Historikerne [[Norman Davies]], Robert Frank, David Reynolds, Joel Blatt, Stanley Hoffmann, [[Richard Overy]] (med flere) deler Jacksons syn på nederlaget som et vendepunkt og et brudd.<ref>Norman Davies, ''Europe: A History'', s. 1006, 1996, ISBN 0-19-820171-0</ref><ref group="note">{{Kilde artikkel|tittel=1940: Fulcrum of the Twentieth Century?|publikasjon=International affairs|dato=april 1990|forfattere=David Reynolds|bind=66|hefte=2|sider=325-350|sitat=This introduction has sought to show that the events of May/June 1940 were not a foregone conclusion, and that they fundamentally changed the balance of power in Europe in a way that four years of fighting in 1914-18 failed to do. If we can grasp the enormity of 1940, then we are in a better position to understand its consequences. For, more than anything else, it was the fall of France which turned a European conflict into a world war and helped reshape international politics in patterns that endured for nearly half a century, until the momentous events of 1989.}}</ref><ref>Carswell 2019, s. 274</ref><ref>Joel Blatt, «Introduction», i Blatt 1998, s. 12</ref><ref>Stanley Hoffmann, «The Trauma of 1940», i Blatt 1998, s. 354</ref><ref name="Bell2011_16–20">Bell 2011, s. 16–20</ref><ref>Overy 2021, s. 92, 102</ref><ref>Overy 1995, s. 320</ref><ref>Ferris 2017, s. 193–194</ref> Ifølge historikeren [[Ian Kershaw]] ledet Frankrikes nederlag, og Storbritannias tilsynelatende snarlige sammenbrudd, både til en voldsom økning i USAs forsvarsbevilgninger, til økte bevilgninger for utvikling av atomvåpen (det som etterhvert ble [[Manhattanprosjektet]]), og til at japanske styresmakter valgte en rask ekspansjon i Sørøst-Asia, som ledet til krig med USA.<ref>Kershaw 2009, s. 28–29, 122–123, 134, 142–146, 163–164, 243, 246–247, 252–253, 256–257, 289, 440, 460, 545</ref> Tilsvarende utløste det en mer aggressiv italiensk politikk i Middelhavsområdet, og til [[Operasjon Barbarossa|det tyske angrepet på Sovjetunionen]].<ref>Kershaw 2009, s. 13, 28–29, 81–82, 93–98, 116, 165, 190–196, 199, 310–311, 313–314, 348, 461, 544–545</ref><ref>Hobson 2015, s. 444</ref><ref name="Bell2011_16–20"/> 

Den amerikanske historikeren Gerhard Weinberg (og andre historikere) peker også på Tysklands seier i vest, sommeren 1940, som utløsende for Japans eskalering av konflikten ved erobring av nye deler av Kina, og ekspansjon sørover, som ledet til forverret forhold til USA.<ref>Weinberg 1994, s. xiv, 6, 134–136, 154–159, 162–164, 166–168, 186</ref><ref name="Bell2011_16–20"/><ref>Bell 2011, s. 61–63</ref> Det førte også til en kraftig endring av politikk i en rekke andre land, fra Italia, til Tyrkia, landene på [[Balkan]] og Sovjetunionen.<ref>Weinberg 1994, s. 78–79, 132, 134–136, 154–159, 162–164, 186</ref> Endelig var Frankrikes nederlag basis for at Tyskland kunne angripe Sovjetunionen i juni 1941.<ref>Weinberg 1994, s. 178–179, 186, 189</ref><ref name="Bell2011_16–20"/>

=== Okkupasjon og Vichy-regimet ===

{{Utdypende|den franske motstandsbevegelsen|de frie franske styrker|holocaust i Frankrike}}
Den 10. juli var det franske parlamentet samlet i byen [[Vichy]], i den delen av Frankrike som ikke var okkupert, og vedtok at [[Philippe Pétain]] som statsoverhode skulle få vide fullmakter. Han brukte fullmaktene til å raskt utstede en rekke [[Dekret|dekreter]], som ga han absolutt makt og oppløste parlamentet inntil videre. Det var slutten på [[Den tredje franske republikk]], og begynnelsen av det som etterhvert ble kjent som [[Vichy-regimet]]. Det nye regimet var autoritært og anti-demokratisk. Mens republikkens motto hadde vært «frihet, likhet, broderskap» var det nye regimets motto «arbeid, familie, fedreland». Vichy-regimet representerte seieren for de som hadde vært mot den tredje republikken.<ref>Jackson 2004, s. 232</ref>

Vichy-regimet hadde stor støtte i den franske befolkningen i 1940, Philippe Pétain var ingen fransk [[Vidkun Quisling]].<ref name="Hobson2015-430_431"/><ref name="Jackson2004_234–235">Jackson 2004, s. 234–235</ref> Landets innbyggere, traumatisert av nederlaget og de store flyktningstrømmene, så Philippe Pétain som en trygg leder i en vanskelig situasjon. Regimet støttet seg imidlertid sterkt på Tyskland, og som prøvelsene under okkupasjonen økte, forsvant Vichy-regimets støtte i befolkningen gradvis.<ref name="Jackson2004_234–235"/> Regimet hadde også én sak felles med de tyske nasjonalsosialistene - antisemittismen. De første raselovene ble vedtatt allerede høsten 1940, uten tysk press. I 1942 begynte deportasjon av de med jødisk bakgrunn fra Frankrike, og Vichy-regimet samarbeidet tett med den tyske okkupasjonsmakten i oppsporing og samling av de som skulle myrdes.<ref name="Hobson2015-430_431"/>

I 1943–1944 (frem til [[Frigjøringen av Paris|Paris ble frigjort]] i august 1944) ble det en stadig mer intens kamp mellom milits som støttet Vichy-regimet og den franske motstandsbevegelsen. Ifølge professor [[Rolf Hobson]] kan kampen like gjerne sees som en fransk [[borgerkrig]] under overoppsyn av tyske styrker, som en frigjøringskamp mot okkupasjonsmakten.<ref>Hobson 2015, s. 431</ref>

=== Tyske tap ===

Om lag 27&nbsp;000 tyske soldater ble drept og 111&nbsp;000 ble såret, i tillegg var 18&nbsp;384 savnet, det ga totale tyske tap på 156&nbsp;000 soldater. I  perioden 10. mai til 3. juni (fall gelb), hadde Wehrmacht et tap på om lag 2500 mann per dag. I perioden 4. juni til den siste offensiven 18. juni (fall rot), tapte Wehrmacht over 5000 mann per dag. Forskjellen i tapstall synes som et paradoks, i den første perioden var de allierte styrkene uthvilt og kjempet etter sine planer, mens i den siste perioden kjempet de reduserte franske styrkene alene.<ref>Peter Caddick-Adams, «Anglo-French Co-operation During the Battle of France», i Bond og Taylor 2001, s. 49</ref>

=== Allierte tap ===

De allierte arméene på det kontinentale Europa hadde blitt ødelagt, totalt tapte de allierte 2&nbsp;292&nbsp;000, inkludert den franske armé som overgav seg. Tap for de ulike nasjoner var som følger:

* Frankrike – 60&nbsp;000 drept, 123&nbsp;000 såret og om lag 1&nbsp;800&nbsp;000 tatt til fange, de fleste ble sendt til Tyskland, hvor de var inntil krigen sluttet i 1945.<ref>Carswell 2019, s. 92</ref> 
* Storbritannia – 68&nbsp;000 drept, såret eller tatt til fange.
* Belgia – 23&nbsp;300 drept, såret eller tatt til fange.
* Nederland – 9&nbsp;800 drept, såret eller tatt til fange.
* Polen – 6&nbsp;100 drept, såret eller tatt til fange.
* Tsjekkoslovakia – 1&nbsp;600 tapt, inkludert 400 drept.

<gallery mode="packed" caption="De allierte nedkjempet">
Battle of Menton (1940).svg|Kartskisse over det italienske angrepet på Frankrike, juni 1940
Thulin 23 May 1940 - IR 469 - Prisoners from 158e RI.jpg|Franske soldater tatt til fange i Belgia{{byline|Eric Borchert}}
Bundesarchiv Bild 121-0426, Französische Kriegsgefangene.jpg|Franske krigsfanger i tysk fangenskap, 1940 {{byline|Bundesarchiv, Bild 121-0426 / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 121-0413, Französische Kriegsgefangene.jpg|Franske krigsfanger 1940{{byline|Bundesarchiv, Bild 121-0413 / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 121-0404, Frankreich, Französische Kriegsgefangene.jpg|Franske krigsfanger 1940{{byline|Bundesarchiv, Bild 121-0404 / CC-BY-SA 3.0}}
France map Lambert-93 with regions and departments-occupation-no.svg|alt=Frankrike etter våpenhvilen. Lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt.|Frankrike etter våpenhvilen i 1940 {{byline|Eric Gaba|type=Kart}}
Military administration Belgium Northern France.png|Det nordlige Frankrike, Belgia og Luxembourg etter nederlaget {{byline|Eric Gaba|type=Kart}}
Weeping Parisian from NARA Ww2-81.jpg|Franske borgere sørger over tapet i krigen
Bundesarchiv Bild 121-0417, Französischer Kriegsgefangener mit Wachtposten Recolored.jpg|Fange og vakter{{byline|Bundesarchiv, Bild 121-0417 / CC-BY-SA 3.0}}
NationalblattTrier.jpg|«Hele nasjonen takker Adolf Hitler», overskrift i den tyske avisen ''Nationalblatt'', 8. juli 1940
</gallery>

=== Frankrikes fall, dekadanse eller forræderi? ===

{{Tekstboks
|overskrift=Traume og eksil
|Blant de som gikk i eksil var diplomaten og dikteren [[Saint-John Perse]] (mottok [[Nobelprisen i litteratur]] for 1960). Han unnslapp til USA, men ble av [[Vichy-regimet]] fratatt fransk statsborgerskap, og utmerkelsen [[Æreslegionen]].<ref>Carswell 2019, s. 97</ref>

For [[André Maurois]], forfatter og medlem av [[Académie française]], var eksil ikke en ny opplevelse. Familien var opprinnelig fra [[Alsace]] og flyktet da området ble overført til Tyskland i 1871, etter den [[fransk-tyske krig]]. Under kampene i 1940 var Maurois, grunnet sine kunnskaper i engelsk, [[liaisonoffiser]] med britiske styrker, og ble med når de evakuerte til London. Etter et opphold i USA ble han med i de [[Frie Frankrike|Frie franske styrker]]. Maurois var særlig kritisk overfor manglende trening av den franske hæren fra krigsutbruddet, og de åtte månedene frem til den tyske invasjonen.<ref>Carswell 2019, s. 97–98, 143–144, 180–181, 229</ref>|align=right}}

Mange av landets innbyggere mente tapet måtte skyldes [[forræderi]]. Alt fra britene som hadde sendt for få soldater, til franske kommunister, franske fascister som terrororganisasjonen La Cagoule, belgiske styrker som kapitulerte, tyske sabotører, til [[Femtekolonnist|femtekolonner]], ble påstått å stå bak nederlaget.<ref>Carswell 2019, s. 74–75, 99–107</ref> Høyresiden i politikken angrep særlig Folkefronten (fransk: Front Populaire) og dets statsminister [[Léon Blum]] (de hadde hatt makten 1936–1938 og innførte radikale reformer). Blum og andre på venstresiden mente at dette dels var et forsøk på tildekking av faktiske forhold, dels at borgerlige politikere, næringslivsmenn og generaler ikke hadde klart å fornye seg og derfor var ansvarlige for tapet.<ref>Carswell 2019, s. 123–138</ref> Både venstre- og høyresiden var samlet i angrep mot de såkalte synarches, et antatt hemmelig brorskap av teknokrater og finansmenn.<ref>Carswell 2019, s. 107</ref>

Påstandene om forræderi som basis for Frankrikes nederlag har blitt tilbakevist av blant annet professor Robert Paxton, han anser at den tyske seieren må forklares med klassiske militære termer.<ref>Carswell 2019, s. 108</ref>

En underliggende årsak for nederlaget ble av mange, i Frankrike og utenfor, både under krigsårene og etter 1945, forklart ved at noe var råttent, landets innbyggere hadde utviklet [[dekadanse]].<ref>Carswell 2019, s. 124</ref> Allerede i mellomkrigstidens Frankrike ble følelsen av dekadanse delt av intellektuelle fra ytre høyre, som [[Pierre Drieu la Rochelle]], til den liberale filosofen [[Raymond Aron]].<ref>Jackson 2004, s. 226</ref> I 1940 var det særlig Vichy-regimet som hevdet at store deler av samfunnets fundament hadde vært dårlig, med støtte fra deler av den katolske kirken i landet. Nederlaget ble fremstilt som en Guds straff for dårlig livsførsel.<ref>Carswell 2019, s. 124–127</ref> Vichy-regimets syn ble delt av mange, den unge løytnant Georges Friedmann, etter krigen internasjonalt anerkjent sosiolog, beskrev [[den tredje franske republikk]] i ordelag som var nær Vichy-regimets.<ref>Carswell 2019, s. 128–129</ref> [[Pierre Laval]], ledende politiker under den tredje republikk og to ganger statsminister, la skylden på demokratiet generelt og folkefronten (fransk: Front Populaire) spesielt.<ref>Carswell 2019, s. 133</ref> Selv den av høyresiden utskjelte [[Léon Blum]], statsminister under folkefronten, var nær ved å gi dekadanse som årsak, da han forsøkte å forklare nederlaget, men da borgerskapets, han anså de ferdig som klasse.<ref>Carswell 2019, s. 137–138</ref> [[Jacques Maritain]], en katolsk filosof, var på linje med Blum i støtte til demokratiet. Han insisterte på at folket ikke var dekadent, men konkluderte som Blum med at roten til problemet lå i borgerskapet.<ref>Carswell 2019, s. 139–141</ref> Den ledende franske historikeren [[Jean-Baptiste Duroselle]] utga så sent som i 1979 en bok om fransk diplomati i 1930-årene med den megetsigende tittelen ''La Décadence''.<ref>Jackson 2004, s. 194–195</ref><ref>Carswell 2019, s. 152</ref>

{{sitat|det begrepsmessige rammeverket for dekadanse ... den tredje republikken var ikke i stand til å møte utfordringen fra et stadig mer aggressivt Tyskland. Et bankerott regime, hvor parlamentarisk politikk og smale egeninteresser hadde prioritet over fellesskapet og en følelse av felles innsats for nasjonens vel, var den tredje republikk ikke i stand til å samle nasjonens styrke i forberedelse av den uunngåelige krigen med Hitlers Tyskland. Frankrike gikk derfor inn i en krig i 1939 som det hverken var materielt eller psykologisk forberedt på. Dets sivile og militære lederskap, med den sterkt feilaktige sikkerhetspolitikken de fulgte, var symptomatisk for en generelt dårlig tilstand i det franske samfunnet. Sammenlagt var det militære nederlaget og etterfølgende politisk kollaps den uunngåelige kulminasjon av en lang prosess med politisk forråtnelse.|note=<ref group="note">the conceptual framework of ''décadence'' ... the Third Republic was incapable of meeting the challenge posed by a resurgent and aggressive Nazi Germany. A bankrupt regime, in which parliamentary politics and narrow self-interest took priority over community and a spirit of collective sacrifice for the national good, the Third Republic was unable to marshal the energies of the nation in preparation for the inevitable war with Hitler's Germany. France thus entered a war in 1939 for which  it was neither materially nor psychologically prepared. Its civilian and military leadership, along with the deeply flawed security policies that they pursued, were symptomatic of a profound malaise in French society. In sum, the military disaster and subsequent political collapse were the inevitable culmination of a long process of political decay.</ref><ref>Carswell 2019, s. 148–149</ref>|Den britiske historikeren Peter Darron Jackson beskriver oppfatningen av dekadanse i tidsskriftet ''History Compass'', 2006}}

Blant utenlandske skribenter som var nær ved å tillegge dekadanse grunnen til nederlaget var den amerikanske journalisten [[William L. Shirer]] (1904–1993). I boken ''The Collapse of the Third Republic'' fra 1969 peker han på hvordan hæren, regjeringen og befolkningens moral kollapset. Historikeren [[Alistair Horne]] i ''To Lose a Battle: France 1940'', utgitt samme år, hadde mye av den samme kritikken. Begge bøker ble oversatt til fransk, og hadde stor innflytelse for hvordan det franske tapet ble vurdert.<ref>Jackson 2004, s. 192–193</ref><ref>Carswell 2019, s. 151</ref> Den rumensk-amerikanske historikeren Eugen Weber gikk i sin bok fra 1995, ''The Hollow Years: France in the 1930s'', også i retning av å peke på det franske nederlaget som et uunngåelig resultat. I sin bok fra 2010, ''L'Impardonnable Défaite; 1918-1940'', var den franske historikeren Claude Quétel knusende i sin kritikk, han anså at nederlaget i 1940 ble varslet allerede i 1918.<ref>Carswell 2019, s. 154–155</ref>

=== Hvorfor tapte Frankrike? ===

Den franske politikeren Pierre Cot (1895–1977) anså mangelen på allianser, særlig en med Sovjetunionen, som den sentrale faktor som bidro til Frankrikes nederlag i 1940. Rett nok hadde [[Pierre Laval]]s regjering inngått en avtale med Sovjetunionen i 1935, men denne ble ikke vedlikeholdt og utvidet til en fullverdig avtale om militært samarbeid. Historikeren Michael Jabara Carley mener årsaken til fransk nøling med å utvide sikkerhetssamarbeidet med Sovjetunionen var anti-kommunisme.<ref>Carswell 2019, s. 196–198</ref>

Historikeren Nicole Jordan mener strategi var sentralt i det franske nederlaget i 1940, og at nederlaget ble forsøkt dekket over ved å utpeke Folkefronten (fransk Front populaire, som styrte i årene 1936–1938) som ansvarlige.<ref>Jordan, 1998, s. 14</ref> For å unngå stridigheter og store ødeleggelser på fransk jord, skulle de franske styrkene rykke frem og møte tyske styrker i Belgia og Nederland, den såkalte Breda-varianten (navnet kom av at franske panserstyrker skulle avansere til den nederlandske byen [[Breda]]). Dette var en strategi den franske overkommandoen, ved general Gamelin, hadde stått for siden midten av 1930-årene. De franske divisjonene som tidligere hadde utgjort en strategisk reserve, rykket frem gjennom Belgia, mot Nederland, mens den tyske hovedstyrken rykket vestover, sør for de, gjennom [[Ardennene]].<ref>Jordan, 1998, s. 22–27</ref>

Den amerikanske historikeren Ernest R. May (1928–2009) viser at allierte styrker var bedre forberedt på krig enn tyskerne (flere trente soldater, mer kanoner, flere og bedre stridsvogner, mer bombe- og jagerfly). Databaserte simuleringer av felttoget viser at de allierte alltid vinner.<ref>May, 2000, s. 5–6</ref> May anser at hovedårsaken til den tyske seieren var disponering av styrker. Den tyske hovedangrepsstyrken gjennom Ardennene sto overfor den svakeste franske sektoren, mens de beste franske styrkene var lenger nord, mot svakere tyske styrker.<ref>May, 2000, s. 451–452, 455</ref> Utviklingen bak Tysklands suksesser utenrikspolitisk i årene 1938 til 1940 mener May bare kan forstås når en vet at ingen britisk eller fransk leder trodde Frankrike ville tape mot Tyskland, før nederlaget ved Sedan.<ref name="May2000-455">May, 2000, s. 204–205, 455</ref>

{{sitat|Generalstaben, tilbaketrukket på Sinaifjellet blant sine åpenbaringer og restene av sin tapte heder, la all sin energi inn i å lappe sammen en organisasjon som var utdatert av fakta.|note=<ref group="note">[T]he General Staff, retired on its Mount Sinai among its revealed truths and the vestiges of its vanished glories,  devoted all its efforts to patching up an organization outmoded by the facts.</ref><ref>Jackson 2004, s. 21</ref>|Konklusjon fra undersøkelseskommisjonen i det franske parlamentet i 1950}}

Den amerikanske historikeren [[Gerhard Weinberg|Gerhard L. Weinberg]] (1928–) anser den franske disposisjon av sine beste styrker for fremrykking inn i Belgia, større enn nødvendig styrker for Maginotlinjen og derav manglende reserver som én faktor som bidro til tapet. Den andre faktoren var manglende enhetlig kommando over de allierte styrkene og svært omstendelige kommandolinjer.<ref>Weinberg 1994, s. 127–128</ref> Den britiske historikeren Lloyd Clark (1967–) mener vedlikeholdet av Tysklands [[Reichswehr]] ved systematisk, og ofte hemmelig arbeid (i motstrid til bestemmelsene i [[Versaillestraktaten]]) la et solid grunnlag som Wehrmacht kunne bygge på ved Hitlers maktovertakelse. Mot det setter han en fransk generalstab som var bundet av politiske begrensninger til å forberede en statisk forsvarskrig, basert på erfaringene fra første verdenskrig.<ref>Clark 2016, s. 381–389</ref>

=== Fransk-britisk strid - om krigen - under og etter ===

Både før krigsutbruddet og under selve krigføringen var det store uenigheter mellom Frankrike og Storbritannia over strategi. Etter Tysklands invasjon den 10. mai ble BEF raskt avskåret fra sine forsyningslinjer, og øverstkommanderende, general Gort, trakk sine styrker ut av kampene og tilbake mot Dunkerque, til franskmennenes forbitrelse.<ref>Carswell 2019, s. 236–238</ref> Storbritannias påfølgende evakuering av BEF fra Dunkerque bidro ytterlig til å forsure forholdet mellom de to allierte.<ref>John C. Cairns, «The French View of Dunkirk», i Bond og Taylor 2001, s. 87, 100–102</ref>

{{sitat|Frankrike mistet i praksis Storbritannia som alliert ... I stedet for å inspirere franskmennene, bidro Dunkerque til å lamme dem, sendte deres ledere til å lete etter dekning, og fikk dem til å føle seg isolert. Det var to Dunkerque og de var så forskjellige som seier og nederlag.|note=<ref group="note">France was virtually loosing Britain as an ally ... Instead of electrifying the French people, Dunkerque stunned them, sent their leaders scurrying for alibis, and left them feeling isolated. There were two Dunkerques and they were as different as victory and defeat.</ref><ref name="Carswell2019-198_201">Carswell 2019, s. 198–201</ref>|Historikeren Theodore Draper (1912–2006) om evakueringen av BEF fra Dunkerque i mai–juni 1940}}

Vichy-regimet og dets sympatisører var knusende i sin kritikk av Storbritannia, i alt fra hvor lite av fronten britiske styrker dekket (40 kilometer), til manglende innsats av RAF og rask evakuering av BEF. Churchills tilbud om en union 16. juni 1940, da Paris var erklært åpen by og Frankrike ble overrent av tyske styrker, ble sett som et sleipt britisk forsøk på å tilrane seg de franske koloniene. Selv en anglofil franskmann, som Charles Rist, var ekstremt kritisk til Storbritannia og hvordan han anså Frankrike ble brukt i et spill, rettet mot Tyskland.<ref name="Carswell2019-198_201"/>

Det britiske Royal Navys [[Angrepet på Mers-el-Kébir|angrep på Mers-el-Kébir]] 3. juli 1940 (den franske marinebasen i [[fransk Algerie]] hvor mange franske marinefartøy var), bidro ytterligere til fransk bitterhet mot britene.<ref name="Carswell2019-95"/><ref name="Evans2008-138"/><ref name="Weinberg1994-145_146_160"/><ref name="Beevor2012-142_145"/><ref name="Kershaw2009-258"/>

=== Etterkrigstiden, kolonikrig og europeisk samarbeid ===

[[Alsace-Lorraine]], som ble annektert av Tyskland i 1940, ble tilbakeført til Frankrike i 1945.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/place/Alsace-Lorraine|tittel=Alsace-Lorraine|besøksdato=6. august 2021|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=Alsace-Lorraine was the name given to the 5,067 square miles (13,123 square km) of territory that was ceded by France to Germany in 1871 after the Franco-German War. This territory was retroceded to France in 1919 after World War I, was ceded again to Germany in 1940 during World War II, and was again retroceded to France in 1945.}}</ref> Den fransk-italienske grensen i [[Alpene]] nordøst for [[Nice]], ble etter krigen flyttet litt lenger østover enn før italienerne angrep Frankrike i 1940.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/place/Italy/The-Cold-War-political-order|tittel=Foreign policy|besøksdato=6. august 2021|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=The Cold War political system had one major advantage. Italian foreign policy ceased to be adventurous. De Gasperi had to accept the harsh Treaty of Paris in 1947, in which Italy gave up all African colonies and relinquished some Alpine territories to France and the Dodecanese islands to Greece.}}</ref>

Forholdet mellom Frankrike og Storbritannia etter andre verdenskrigs avslutning i 1945 ble delvis preget av hendelsen i 1940. Mens britene orienterte seg mot USA og hva de omtalte som [[det spesielle forholdet]], etablerte Frankrike et nært samarbeid med [[Vest-Tyskland]], som etterhvert dannet grunnlaget for et bredere europeisk samarbeid i hva som nå er [[Den europeiske union]]. Den franske president [[Charles de Gaulle]]s dobbelte nei til britisk medlemskap i [[Det europeiske økonomiske fellesskap]] i 1963 og 1967 må også sees i lys av nederlaget i 1940, og fransk skepsis til britene som allierte.<ref>Jackson 2004, s. 237–239</ref><ref>Jackson 2004, s. 244–245</ref> Frankrikes utgang av [[NATO]] i 1966, og landets etablering av egne [[kjernefysiske våpen]] (kjent som [[Force de frappe]]) må ifølge den britiske historikeren [[Julian T. Jackson]] sees i lys av den tyske seieren i 1940.<ref>Jackson 2004, s. 241–242</ref>

Erfaringene fra 1940 påvirket fransk opinion sterkt vedrørende synet på koloniene, og førte til langvarige og kostbare kriger. Det var [[den første indokinesiske krig]] i dagens [[Vietnam]] (1946–1954), og deretter [[Algeriekrigen]] (1954–1962). Etter nederlaget mot Tyskland ble koloniene en slags kompensasjon. Det franske nederlaget i Vietnam etter tapet i [[slaget ved Dien Bien Phu]] ble sett som svært ydmykende, og gjorde det bare enda viktigere å holde på [[Fransk Algerie]]. Sistnevnte krig ble dobbelt hevn, både for tapet i 1940 og for det i 1954.<ref>Jackson 2004, s. 245–247</ref> Julian T. Jackson mener nederlaget i 1940 ikke var uunngåelig, men at det underliggende skiftet - hvor Frankrikes rolle i verden ble redusert - ikke var mulig å unngå.<ref>Jackson 2004, s. 248</ref>

=== Myter om krigen ===

I ettertid har det av mange blitt sett som uunngåelig at Tyskland vant over Frankrike, grunnet antatt bedre og større styrker, mer stridsvogner og fly, og at de allierte var klar over dette. Dette er en myte, skapt etter nederlaget. De allierte var stort sett overlegne tyskerne i antall soldater, trening, stridsvogner, artilleri, og fly, og ingen fransk eller britisk leder forventet annet enn en alliert seier, inntil det tyske gjennombruddet ved Sedan 14. mai 1940.<ref name="May2000-455"/><ref>Peter Caddick-Adams, «Anglo-French Co-operation During the Battle of France», i Bond og Taylor 2001, s. 37–38</ref> 

I tillegg til påståtte underlegne styrker og dårlig ledelse, har dårlig moral i den franske befolkningen og derved blant franske soldater blitt trukket frem som en faktor. Historikeren May avviser dette, og hevder at fransk sivilbefolkning og franske soldaters moral neppe var dårligere enn tysk moral.<ref>May, 2000, s. 5–10</ref> Historikeren Karl-Heinz Frieser mener bakgrunnen for myten var dels at allierte kilder av ulike grunner overvurderte de tyske styrkenes kvalitet og kvantitet, dels at Tysklands propaganda tilsvarende bygget opp under et uovervinnelig Wehrmacht. Hensikten var å bidra til å overbevise Storbritannia at landet måtte inngå fred, og tilsvarende skremme USA fra å bli med på britisk side.<ref>Frieser 2012, s. 34–35</ref>

=== Blitzkrig, en illusjon? ===

{{Tekstboks
|overskrift=Psykologisk sammenbrudd
|Den britiske generalmajoren og historikeren [[J.F.C. Fuller]] anså at den viktigste effekten panserstyrkene hadde under slaget om Frankrike var psykologisk. De tyske panserstyrkene opererte så raskt at de allierte ikke klarte å følge med, resultatet ble forvirring og panikk, noe historikeren Karl-Heinz Frieser peker på som et viktig moment for den tyske fremgangen. For å trenge raskest mulig frem, og dypest mulig inn i fiendens bakre linjer. så unngikk også panserstyrkene, om mulig, å komme i kamp.<ref name="Frieser2012_344–345">Frieser 2012, s. 273, 335, 344–345</ref>

En annen viktig side ved bruken av panserstyrkene var ignorering av [[Flanke|flankene]], noe som tidligere hadde vært et tabu i tysk militær tenking. Tanken bak bekymring for utsatte flanker var at de er utsatt for motangrep, og slik kan avskjære en angripende styrke fra troppene bak. I det kaoset de tyske panserstyrkene skapte bak den allierte frontlinjen viste det seg at de ikke klarte å samle nok styrker til et motangrep mot de tyske panserstyrkenes flanker.<ref name="Frieser2012_344–345"/>|align=right}}

Den raske tyske erobringen av Frankrike i 1940 har i ettertid blitt fremstilt som et hovedeksempel på såkalt [[blitzkrieg]] (en taktikk hvor en overvelder fienden ved strategisk omringning utført av panserstyrker, understøttet av overlegne luftstyrker som så får fiendens forsvar til å kollapse). Ifølge den tyske militærhistorikeren Karl-Heinz Frieser, hevder de fleste studier og bøker om emnet at felttoget ble planlagt som blitzkrieg. Frieser mener at hans studier av tyske militærhistoriske arkiver, så vel som tilsvarende franske arkiver og intervjuer med tyske veteraner fra felttoget, viser at felttoget i vest ble gjennomført på en annen måte, enn det ble planlagt.<ref>Frieser 2012, s. XII, 347–348</ref> Frieser hevder videre at begrepet blitzkrieg ikke ble utviklet av Hitler på et strategisk nivå, og deretter ble utført taktisk via operasjonsnivået, men at det gikk motsatt vei. Grunnlaget var tyske erfaringer med såkalte [[Stormsoldat (tysk stormtrupper)|stormsoldater]] under første verdenskrig. Blitzkrieg ble av blant andre general [[Heinz Guderian]] utviklet for bruk på det taktiske nivået.<ref>Frieser 2012, s. 6–7</ref> Blant de som anerkjenner blitzkrieg på det operasjonelle og taktiske nivået, men avviser blitzkrieg på det strategiske nivået, er historikeren [[Hew Strachan]].<ref name="Strachan1983-163">''European Armies and the Conduct of War'', Strachan 1983, s. 163</ref>

{{Sitat|Blitzkrieg, derfor, kan ha hatt en mening på et rent operasjonelt nivå, men som et overordnet strategisk og økonomisk begrep var det ikke-eksisterende.|note=<ref group="note">Blitzkrieg, therefore, may have had some meaning at a purely operational level, but as an overall strategic and economic concept it was non-existent.</ref><ref name="Strachan1983-163"/>|Historikeren [[Hew Strachan]] (1949–) i boken ''European Armies and the Conduct of War''}}

Flere ledende tyske offiserer, som admiral [[Erich Raeder]] og generalene [[Georg Thomas]] og [[Ludwig Beck]], advarte i 1930-årene mot å tro på raske gjennombrudd, som blitzkrieg i ettertid anses å være synonymt med. De hevdet at første verdenskrig og tiden etter hadde vist at i en storkrig vant den grupperingen som hadde størst økonomi, og tilgang på mat og råstoffer.<ref name="Frieser2012_10">Frieser 2012, s. 10</ref> Hitler var sikker på at Tyskland kunne invadere Polen uten å risikere krig med Storbritannia og Frankrike. Han hadde sågar kategorisk nedlagt forbud mot noen krigsplan for å bekjempe de allierte, og kunne følgelig heller ikke ha noen overordnet plan for en blitzkrieg mot de.<ref>Frieser 2012, s. 12–13, 16–18, 60</ref> Når det gjaldt mobilisering av industrien så ble den innrettet på en klar økning høsten 1940, og maksimum produksjon for å forsyne krigen i vest skulle nås høsten 1941. Det ble på ingen måte tatt høyde for at krigen skulle avsluttes i løpet av seks uker, noe som ble utfallet.<ref>Frieser 2012, s. 26–27</ref> 

{{Sitat| Muligheten for å slå en likeverdig fiende ved hjelp av en blitzkrieg er null... Med andre ord: det er ikke militær styrke som er sterkest, i stedet er det økonomisk makt som har blitt den viktigste maktfaktoren i den moderne verden.|note=<ref group="note">The possibilities of defeating an equivalent opponent by means of a 'Blitzkrieg' are zero... In other words: It is not military force that is strongest; instead, it is economic power that has become the most important power in the modern world.</ref><ref name="Frieser2012_10"/>|Fra en studie av den tyske generalstaben i 1938}}

General [[Erich von Manstein]] og general [[Heinz Guderian]] så for seg en strategisk omringing med panserstyrkene. Wehrmachts overkommando derimot, anså at de over 30 infanteridivisjonene som fulgte panserstyrkene, ikke bare skulle bli brukt for å konsolidere vunnet terreng, snarere tvert imot. Slik den tyske overkommandoen så det (og de fleste andre tyske generaler, unntatt [[Franz Halder]]), hadde panserstyrkene gjennomført en omringing. Deres motoriserte infanteri hadde sikret krysningspunktene ved de store elvene og stridsvognsregimentene hadde erobret fremskutte posisjoner. Panserstyrkene skulle så konsolidere stillingen og la infanteridivisjonene posisjonere seg for det ''virkelige'' slaget. Det kunne bli en klassisk [[knipetangsmanøver]] om fienden holdt seg i nord, eller de to styrkene kunne støte sammen under et alliert forsøk på å trenge sørover. I begge tilfelle ville det store antall tyske divisjoner, både pansrede og infanteridivisjoner, samarbeide for å utslette fienden, i samsvar med etablerte doktriner. Det var ikke tenkt at panserstyrkene i seg selv skulle få fiendens forsvar til å kollapse.<ref>Frieser 2012, s. 32–33, 76–77, 96–97, 266, 327</ref><ref name="Frieser2012_193–194"/>

Wehrmachts struktur var heller ikke bygd for blitzkrieg. Mens de franske styrkene hadde rundt 300 tusen motoriserte kjøretøy, hadde de tyske ikke mer enn rundt 120 tusen. Av de tyske divisjonene som ble satt inn i felttoget i vest i 1940 var kun rundt 10 % fullt motorisert. Den tyske hæren var også sterkt avhengig av hester, totalt 2,7 millioner. Det var en solid økning fra første verdenskrig hvor de brukte 1,4 millioner hester.<ref>Frieser 2012, s. 28–29</ref> Mens de 10 panserdivisjonene og de 6 motoriserte divisjonene var godt samtrent og med bra utstyr, hadde resten av hæren varierende utstyr og trening. Halvparten av den tyske hærens soldater hadde kun noen ukers trening, og én fjerdedel var over 40 år gamle.<ref>Frieser 2012, s. 32–33</ref> [[Doktrine]]ne (reglementer, direktiver osv.) for den tyske hæren ved felttoget i vest var preget av første verdenskrig, først senere i 1940 ble ideene om bruk av  panser på operasjonsnivået tatt inn.<ref>Frieser 2012, s. 33–34</ref>