Redigerer Rettssaken mot Adolf Eichmann (avsnitt)

==Reaksjoner og etterspill==
[[Fil:Tommy Lapid at Eichman trial1961.jpg|miniatyr|[[Tommy Lapid]] rapporterer fra rettssaken i 1961. Han overlevde Holocaust i Ungarn (administrert av Eichmann) og flyttet til Israel der han ble en fremstående journalist og politiker.<ref>{{Kilde www|url=https://www.independent.co.uk/news/obituaries/tommy-lapid-champion-of-secularism-in-israel-839561.html|tittel=Tommy Lapid: Champion of secularism in Israel|besøksdato=2021-08-31|dato=2011-10-23|språk=en|verk=The Independent}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Profile of a Leader: The Wallenberg Effect|publikasjon=Journal of Leadership Studies|doi=10.1177/107179199400100209|url=https://doi.org/10.1177/107179199400100209|dato=1994-03-01|fornavn=John C.|etternavn=Kunich|etternavn2=Lester|fornavn2=Richard I.|serie=2|språk=en|bind=1|sider=94–107|issn=1071-7919|besøksdato=2021-08-31}}</ref>]]
Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og omtales som en av de viktigste på 1900-tallet. Ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen - til forskjell fra rettsoppgjøret i Nürnberg der ofrene ikke hadde en formell rolle. Dette var en av de mest profilerte sakene med spesiell vekt på holocaust i tiltalen. Hausner organiserte saken omkring overlevendes vitnemål. For eksempel var bevisene i [[Einsatzgruppen-prosessen]] nesten utelukkende dokumenter samt gjerningsmennenes egne utsagn og aktoratet la frem sin sak på tre dager.<ref name="SpiegelArgentina" /><ref name="Douglas" /><ref name="Goda" /><ref name=":2">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Adolf Eichmann|url=http://snl.no/Adolf_Eichmann|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-01-09|besøksdato=2019-09-29|språk=no}}</ref><ref name=":3">{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/biography/Adolf-Eichmann|tittel=Adolf Eichmann {{!}} Role in the Holocaust, Trial, & Death|besøksdato=2019-09-29|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref><ref name=":5">{{Kilde bok|tittel=The Eichmann Trial|etternavn=Lipstadt|fornavn=Deporah E.|utgiver=Random House - Bertelsman|år=2011|isbn=9780805242911|utgivelsessted=New York|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Mens rettsoppgjøret i Nürnberg var i regi av seierherrene, var Eichmann-saken i regi av ofrene selv. Aktor Hausner sørget for at saken handlet om historieskriving, om bearbeiding av minner og om juss.<ref name="Auerbach" /><ref name="Gordon" /> Rettssaken skapte en varig og vesentlig endring i den allmennen kunnskapen om holocaust som en særskilt hendelse.<ref name="Bohus" />

Debatten etter rettssaken, særlig på grunn av [[Hannah Arendt]]s bok, har blant annet dreid seg om det ondes natur og definisjon, om den enkeltes skyld og moralske ansvar innenfor et hierarki, om totalitære regimer, om årsakene til Holocaust og om Israels jurisdiksjon til å dømme.<ref name="Hagtvet2000" /><ref name="Bohus" /> Et sentralt spørsmål for ettertiden var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser eller om han selv var ond. Eichmann arbeidet hardt og var kreativ i gjennomføringen av deportasjonene, først til Palestina og deretter til utryddelsesleirene. Han fremstilte seg selv som en lydig tjener som bare ordnet transport, og ikke hadde juridisk og knapt moralsk ansvar for massemordet.<ref name="Draper" /><ref name="Withfield" /><ref name="Lozowick" /><ref name="Zavala" /><ref name="idunn.no">{{Kilde artikkel|tittel=Hannah Arendt – en tenker for mørke tider|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|url=https://www.idunn.no/nnt/2007/03/hannah_arendt_-_en_tenkerfor_morke_tider | dato=2007 | fornavn=Linda | etternavn=Sangolt|serie=03|språk=no-NO|bind=24|sider=243–252|issn=1504-3053|besøksdato=2021-04-04}}</ref>

Rettssaken mot Eichmann bidro til juridisk grunnlag for rettsoppgjør etter [[folkemordet i Rwanda]] og etter [[jugoslaviakrigene]].<ref name="Schabas" />

Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og situasjonsbetingelser (blant annet [[Milgram-eksperimentet]]) som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt.<ref name="Begue" /><ref name="Benjamin" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Folkemord, psykologi og ondskap|publikasjon=Kirke og Kultur|url=https://www.idunn.no/kok/2007/05/folkemord_psykologi_og_ondskap|dato=2007|fornavn=Nils Johan|etternavn=Lavik|serie=05|språk=no-NO|bind=112|sider=447–454|issn=1504-3002|besøksdato=2021-04-04|sitat=Diskusjonen om hvorvidt overgriperne i et folkemord er psykisk avvikende personer, skjøt fart i forbindelse med prosessen mot Adolf Eichmann. Det skyldtes ikke minst filosofen Hannah Arendts utsagn om det ondes banalitet. Det var basert på den forskjell hun opplevde mellom de ugjerninger som Adolf Eichmann hadde utført i virkeligheten, og det inntrykk han ga i rettssalen i Jerusalem. Der så hun en blek, fantasiløs byråkrat som hevdet at han bare hadde utført sine plikter samvittighetsfullt. Hun mente ikke å bagatellisere ondskapens grusomhet, men å sette på spissen at de som utfører onde handlinger ikke nødvendigvis fremtrer som psykologiske monstre, men at de derimot så ut som helt alminnelige mennesker.}}</ref> 

I forbindelse med rettssaken var flere observatører, blant andre filosofen [[Elie Wiesel]], skuffet eller forundret over at det ikke ble bevist at Eichmann personlig var jødehater.<ref name="Laqueur" /> Den israelske filosofen [[Martin Buber]] beklaget dødsstraffen som kunne oppfattes som hevn og ba presidenten benåde Eichmann. I samtale med Ben-Gurion sa Buber: «Bare Gud kan beordre oss til å ødelegge et annet menneske».<ref name="Auerbach" /> Ifølge ''[[London Evening Standard]]'' 1. juni 1962 uttalte sønnen [[Klaus Eichmann]] etter henrettelsen: «Judaismen har igjen bevist at penger er viktigere enn lov og rettferd. De trengte et offer, noe som kunne rettferdiggjøre at tyske penger ble betalt som kompensasjon.» Den amerikanske jussprofessoren Mark Osiel, en av Arendts studenter, mener rettssaken var en stor suksess fordi den både håndterte jussen på en samvittighetsfull måte og fordi Hausner fremstilte sakens fakta for den felles hukommelse. Hausner ga ofrene mulighet til å vitne og etablerte holocaust som ramme for å vurdere Eichmanns virksomhet.<ref name="Gallant" />

Arendt er særlig kjent for å ha stilt spørsmål om Eichmann var ond. En vanlig argumentasjon i ettertiden har vært at Eichmann ikke var personlig ond eller drevet av ondskap fordi han bare var et tannhjul i nazistenes maskineri – om ikke Eichmann hadde gjort sin innsats ville noen andre ha gjort den. En annen argumentasjon er at Eichmann var ond fordi han visste konsekvensen av arbeidet han gjorde.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Political Psychology of Evil|publikasjon=Political Psychology | doi=10.1111/0162-895X.00042 |url=https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/0162-895X.00042|dato=1997|fornavn=C. Fred|etternavn=Alford|serie=1|språk=en|bind=18|sider=1–17|issn=1467-9221|besøksdato=2021-04-08}}</ref> 

Dekningen av rettssaken, særlig Arendts reportasje, og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken, gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig særlig i USA. Betegnelsen «holocaust» om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge saken mot Eichmann.<ref>Zaretsky, N. (2000). The Holocaust in American Life. ''Journal of the Illinois State Historical Society'', Vol. 93, No. 3, (Autumn, 2000), s. 343-347. https://www.jstor.org/stable/40193355</ref><ref name="Novick"/>{{rp|133-134}}

Opptak fra rettssalen ble vist i på fjernsyn i mange land. Opptil 85 % av tyskerne fulgte saken på fjernsyn.<ref name="SpiegelTrail" /> I Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) medvirket saken til kritisk refleksjon om landets nazistiske fortid.<ref name="Johansen2006" /> I Tyskland var det bred enighet, også blant konservative, om at Israel hadde en historisk rett til å stille Eichmann for retten, selv om mange påpekte det åpenbare brudd på folkeretten da han ble bortført fra Argentina.<ref name="Scholtyseck">Scholtyseck, Joachim (2006): Conservative Intellectuals and the Debate over National Socialism and the Holocaust in the 1960s. I Philipp Gassert og Alan Steinweis (red.): ''Coping with the Nazi Past'' (pp. 238-257). Berghahn Books.</ref> Den siste kommandant i Auschwitz, [[Richard Baer]], ble arrestert i oktober 1960. Flere medlemmer av den såkalte Eichmann-kommandoen (som organiserte deportasjon fra Ungarn) ble arrestert på denne tiden: Franz Novak, Otto Hunsche, Hermann Krumney, Gustav Richter og Willi (Wilhelm) Zöpf.{{Sfn|Lippman|1982|s=12}}<ref>{{Kilde artikkel|tittel=THE ENLARGEMENT OF THE CIRCLE OF PERPETRATORS OF THE HOLOCAUST|publikasjon=Jewish Political Studies Review|url=https://www.jstor.org/stable/25834799|dato=2008|fornavn=Johannes Houwink ten|etternavn=Cate|serie=3/4|bind=20|sider=51–72|issn=0792-335X|besøksdato=2021-04-18|sitat=Dutch territories gave direct orders to Dutch police commanders. Whether these high-ranking Germans knew what was happening in the camps is not entirely clear. Two of them, Dr. Wilhelm Harster, the commander of the Security Police and Security Service in The Hague, and Willy Zopf, his assistant for Jewish Affairs, later admitted that they had known or rather had}}</ref>

Aktor Hausner ga ut boken ''Justice in Jerusalem'' (1967) som anses som et partsinnlegg.<ref name="Maloney">{{Kilde artikkel|tittel=The two Eichmanns The Eichmann trial|publikasjon=Journal of Political Power|doi=10.1080/2158379X.2013.774977|url=https://doi.org/10.1080/2158379X.2013.774977|dato=2013-04-01|fornavn=Steven Douglas|etternavn=Maloney|serie=1|bind=6|sider=165–172|issn=2158-379X|besøksdato=2021-09-17}}</ref> [[Léon Poliakov]] mente at Hausner i boken ga en god juridisk gjennomgang men at han overforenklet sakens fakta. Blant annet la Hausner til grunn at Eichmann var personifisering av rabiat antisemittisme og at Tyskland siden middelalderen hadde vært tyngdepunkt i antisemittismen. Poliakov fremholder at holocaust var en kollektiv forbrytelse utført av et kriminelt regime med bistand fra talløse personer. Det grunnleggende problemet er, ifølge Poliakov, en stat som kunne la en figur som Eichmann få sataniske proporsjoner. Juristen Jacob Robinson, som var rådgiver for aktoratet, skrev senere boken ''And the Crooked Shall be made Straight'' (1967). Robinsons bok var stort sett et angrep på Arendts bok.<ref name="Poliakov1967" /> Daværende leder av Mossad, [[Isser Harel]], skrev senere om aksjonen i boken ''The House on Garibaldi Street''. Et medlem av teamet som bortførte Eichmann, [[Peter Malkin]], skrev boken ''Eichmann in my Hands''. 

===Arendts reportasje===
[[Fil:Hannah Arendt Eichmann in Jerusalem 1963 Title.png|miniatyr|Forsiden av førsteutgaven av bokversjonen av Arendts bok om rettssaken.]]
{{utdypende|Eichmann i Jerusalem}}
[[Hannah Arendt]] skrev om rettssaken for tidsskriftet ''[[The New Yorker]]'' (februar–mars 1963) og disse reportasjene ble senere utgitt i boken ''[[Eichmann i Jerusalem]]'', i tillegg skrev hun til sin ektefelle Heinrich Blücher og til den tyske filosofen og psykiateren [[Karl Jaspers]].{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lx}} Arendt var på denne tiden professor ved [[Princeton University]] og en fremstående [[intellektuell]].<ref name="Lozowick" /> Arendts interesse og fremstilling av saken var mer filosofisk og statsvitenskapelig enn historisk eller juridisk.<ref name="Gordon">Gordon, G. S. (2012). The Eichmann Trial. ''Emory International Law Review'', 26(489).</ref><ref name="Maloney" /> Arendt tok trolig feil om personen Eichmann, men «ondskapens banalitet» regnes som en grunnleggende innsikt i [[moralfilosofi]].<ref name="Minerbi">{{Kilde artikkel|tittel=Review of The Eichmann Trial|publikasjon=Jewish Political Studies Review|url=https://www.jstor.org/stable/23611136|dato=2013|fornavn=Sergio I.|etternavn=Minerbi|serie=1/2|bind=25|sider=116–119|issn=0792-335X|besøksdato=2021-09-17}}</ref>

Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: ''banality of evil''). For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs.<ref name="Withfield" /> Hun karakteriserte med dette ikke handlingene som banale, men deres motiver. Arendt mente at de mest grusomme handlinger kan bunne i tankeløshet, en feil i evnen til å tenke.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Hannah Arendt|url=http://snl.no/Hannah_Arendt|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-10-14|besøksdato=2021-05-26|språk=nb|fornavn=Vilde Lid|etternavn=Aavitsland}}</ref>

For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger.<ref name="Withfield" /> Arendt støttet arrestasjonen og henrettelsen av Eichmann. Hun mente at han var fullt klar over massemordene, men at hans tjenestevillighet skyldes at han var del av en bevegelse som han omfavnet og fulgte. I ettertid har Arendts vurdering og konklusjon blitt kritisert for å basere seg bare de lille hun så av Eichmann i glassburet i retten samt rettens dokumenter.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Banal No More: An Essay on the Film Hannah Arendt, with Special Reference to Eichmann and the Nazi Killing Groups|publikasjon=The Psychoanalytic Review|doi=10.1521/prev.2015.102.2.265 |url=https://guilfordjournals.com/doi/10.1521/prev.2015.102.2.265 |dato=2015-04-01 |fornavn=Bennett |etternavn=Roth |serie=2 |bind=102 |sider=265–289|issn=0033-2836|besøksdato=2021-04-01}}</ref> Eichmann kan også gitt denne fremstillingen av seg selv som en lydig byråkrat for å bagatellisere sitt ansvar for holocaust.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Eichmann Interrogations in Holocaust Historiography|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/15.3.428|url=https://doi.org/10.1093/hgs/15.3.428|dato=2001-12-01|fornavn=Christian|etternavn=Gerlach|serie=3|bind=15|sider=428–452|issn=8756-6583|besøksdato=2021-04-01}}</ref>

Arendts analyse vakte oppsikt i samtiden,<ref name=":8">{{Kilde artikkel|tittel=THE PSYCHOLOGY OF TYRANNY|publikasjon=Scientific American Mind|url=https://www.jstor.org/stable/24997675|dato=2005|fornavn=S. ALEXANDER|etternavn=HASLAM|etternavn2=REICHER|fornavn2=STEPHEN D.|serie=3|bind=16|sider=44–51|issn=1555-2284|besøksdato=2021-04-06}}</ref> men hennes observasjoner ble støttet av konklusjonen fra Milgram-forsøkene.<ref name=":6" /> Arendt ble skarpt kritisert av jødiske organisasjoner i USA som mente hun var anti-jødisk og sympatisk innstilt til Eichmann i sin reportasje. Peter Novick, amerikansk professor i historie, skrev at kritikken bommet helt fordi Arendts forakt for Eichmann er åpenbar. Novick antok at det svært negative reaksjonene skyldtes at Arendt ga inntrykk av å bagatellisere arrestasjonen og rettssaken, dessuten at hennes fremstilling ikke stemte med folks oppfatning av Eichmann som symbol på den evige antisemittisme. Arendts fremstilling kolliderte med forestillingen om at bare ondskapsfull og sadistisk antisemittisme kunne få folk til å gå inn i nazipartiet eller SS.<ref name="Novick" />{{rp|134-136}}

Den amerikanske psykologen [[Stanley Milgram]] bemerket at Arendts begrep ondskapens banalitet er nærmere sannheten enn man kunne frykte.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Revisiting the Banality of Evil: Contemporary Political Violence and the Milgram Experiments|publikasjon=Society|doi=10.1007/s12115-015-9973-4|url=https://doi.org/10.1007/s12115-015-9973-4|dato=2016-02-01|fornavn=Paul|etternavn=Hollander|serie=1|språk=en|bind=53|sider=56–66|issn=1936-4725|besøksdato=2021-04-06|sitat=after witnessing hundreds of ordinary people submit to the authority in our experiments, I must conclude that Arendt’s conception of the banality of evil comes closer to the truth than one might dare imagine.}}</ref> Aktor Hausners assistent kritiserte feil og mangler i Arendts bok i 1965. Arendt hadde ikke tilgang til psykiatriske vurderingene gjort av Eichmann.<ref name="Peralta" /> Arendt var tilhenger av staten Israel, mente at Israel var i sin fulle rett til å stille Eichmann for retten og at han fortjente dødsstraff. Hun mente at Eichmann var tilregnelig og at han hadde utført handlingene med hensikt i strafferettslig betydning, men at han personlig ikke var preget av ondskap eller hat.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lvii, lxviii-lxix}}<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hvorfor måtte Eichmann dø? – Dødsstraff og menneskesyn hos Hannah Arendt|publikasjon=Tidsskrift for Teologi og Kirke|doi=10.18261/ISSN1504-2952-2007-02-03|url=https://www.idunn.no/ttk/2007/02/hvorfor_matte_eichmann_do_-_dodsstraff_og_menneskesyn_hos_hannah_arendt|dato=2007|fornavn=Kjetil|etternavn=Fretheim|serie=02|språk=no-NO|bind=78|sider=98–115|issn=1504-2952|besøksdato=2021-09-12}}</ref><ref name="Gordon" /> Hun var uenig i domstolens begrunnelse for dødsstraff (forbrytelser mot det jødiske folk), og mente at dødsstraffen burde begrunnes med forbrytelser mot menneskeheten.<ref name="Minerbi" />

Arendt uttrykte sterk misnøye med aktor Gideon Hausner og mente hans utspørringer av holocaustoverlevende var ondskapsfulle og tåpelige. Hun inntok snart motsatt standpunkt av Hausner: Mens Hausner beskrev Eichmann som ideologidrevet ondskap, var Arendt overrasket over Eichmanns egosentriske hang til å fremheve seg selv og blåse opp sin egen betydning. Arendt var overrasket over hvor uviktig ideologi og jødehat så ut til å være hos Eichmann. Arendt beskriver Eichmann som en feig kontorist som må dekke seg bak ordrer ovenfra og som var skuffet over ikke å ha nådd høyere grad enn oberstløytnant i SS. Arendt beskrev Eichmanns forsvarer Servatius som en grotesk, prøyssisk figur, slik som de ble fremstilt av kunstneren [[George Grosz]].{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lx-lxii}}

Hun var kritisk til David Ben-Gurions regissering av saken, og mente den ble brukt som ledd i Israels statsbygging. Arendt mente samtidig at Israel gjennomførte en rettssak som oppfylte en god standard for rettssikkerhet.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lx-lxii}} Arendt mente at de tre dommerne i saken var svært dyktige.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lx-lxiii}} Arendt kritiserte retten for ikke å ta opp spørsmålet om de østeuropeiske jøderådenes samarbeid med nazistene.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=xlix}}

Den norske statsviteren [[Bernt Hagtvet]] har påpekt at Eichmanns opptreden i retten kan ha vært skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Eichmann kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre.{{Sfn|Hagtvet|2000}} Hagtvet skriver at Arendt slett ikke mente at handlingene eller sinnelaget var banalt: Det var forholdet mellom ondskapen og Eichmanns overfladiskhet og karrierejag som var banal.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lvii}} Arendts perspektiv innebærer at gjerningspersonen ikke bør [[Patologi|patologiseres]] (anses som syke), [[demon]]iseres eller gjøres umenneskelig. Arendt skrev senere at selv om gjerningene var forferdelige og grusomme, var ikke gjerningspersonen selv grusom eller demonisk.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lxxi}}

Den amerikanske juristen [[Michael Musmanno]] var svært kritisk i sin anmeldelse av boken for avisen ''[[New York Times]]''. [[Randolph L. Braham]], en amerikansk historiker og statsviter, ga ut ''The Eichmann Case. A Source Book'' etter debatten om Arendts reportasje.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lxiv-lxvi}} Arendt fulgte bare deler av saken og fikk blant annet ikke med seg kryssforhøret av Eichmann.<ref name="Gordon" />

===Lozowicks forskning===
Den israelske historikeren [[Yaacov Lozowick]] konkluderte med at Eichmann ikke var banal og tankeløs, og at Arendt ikke hadde et godt faktagrunnlag. Selv om ondskapen er gjort til rutine, er ikke nødvendigvis det ondes banalitet til stede, ifølge Lozowick. Lozowick konkluderte med at Eichmann var en rotfestet og ivrig antisemitt. Han peker på flere fakta som støtte for sin konklusjon: Alle i ''Amt IVB'' (Eichmanns avdeling) snakket om drap og likvideringer og alle visste hva som foregikk; sekretærene søkte seg bort eller fikk psykiske problemer da de forsto hva de var med på; alle SS-menn var overbeviste og nidkjære antisemitter som gikk mye lenger enn det plikten krevde; medarbeiderne i Amt IVB hadde en forhistorie som viste at de var pådrivere og ikke passive personer som ble styrt av omstendighetene. Lozowick påpeker at medarbeiderne i Eichmanns avdeling forsøkte å brenne dokumentene eller på andre måter slette spor etter sin medvirkning til noe de forsto var en forbrytelse.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lxvi}}<ref name="Lozowick" />

=== Lipstadts bok ===
Ved forberdelse til rettssaken mot [[Holocaustbenektelse|holocaustfornekteren]] [[David Irving]] (fra 1996) brukte den amerikanske historikeren [[Deborah Lipstadt]] vitnesbyrd og materiale fra rettssaken mot Eichmann. Israelske myndigheter ga henne i den forbindelse tilgang til Eichmanns båndlagte memoarer skrevet i fengsel – myndighetene ønsket ikke at memoraene skulle bli offentliggjort etter at Eichmann hadde fått god mulighet til å legge frem sin sak i retten. Lipstadt brukte materialet i saken mot Irving, og hun ga senere ut boken ''The Eichmann Trial'' (Schocken Nextbook, 2011) som gir en generell oversikt over bortføringen, rettssaken og dens juridiske problemstillinger. Lipstadt konkluderte med at dommen mot Eichmann var korrekt.<ref name="Gallant" /><ref name="Auerbach" /><ref name="Gordon" /> 

Lipstadt beskriver i boken Eichmann som fullstendig dedikert til [[etnisk rensing]] og hun mener han var motivert av antisemittisme og visste nøyaktig hva han gjorde uten å angre. Hun konkluderer med at Eichmann opprinnelig ikke var en hardbarket antisemitt, men at han overtok ideologien i en tidlig fase i nazikarrieren sin og ble motivert av denne oppfatningen i senere faser. Lipstadt skriver at bruk av vitner uten kjennskap til Eichmann var juridisk problematisk, men at det fra historisk perspektiv var avgjørende fordi ofrenes stemme endelig ble hørt. Hun kritiserer Hausner for retorisk å legge hele ansvaret for 1,5 millioner deporterte jøder til dødsleirene på Eichmann, noe som ikke er historisk korrekt. En femtedel av boken brukes til kritikk av Arendts bok, men Lipstadt mener Arendt gjorde rett i å fokusere på hvordan tilsynelatende vanlige og normale folk kunne gjøre groteske ting.<ref name="Gallant" /><ref name="Auerbach" /><ref name="Gordon" />

===Reaksjoner internasjonalt===
Saken fikk bred pressedekning over store deler av verden. Den ble møtt både med generell støtte til Israel og tilfeller av antisemittiske reaksjoner.<ref name="Auerbach" /><ref name="Johansen2006" />

I USA ble arrestasjonen godt mottatt samtidig som flere var ubekvemme med at bortføringen fra Argentina og en del tvilte på den israelske regjeringens intensjoner. Et spørsmål var blant annet om Eichmann ville få en rettferdig rettssak og om han heller burde stilles for et internasjonalt tribunal som i [[Nürnbergprosessen]]. Det ble i pressen uttrykt en viss frykt for at Eichmann-saken ville skape antityske stemninger som kunne svekke Vesten overfor Sovjetunionen. Et tema i debatten i USA var om behandlingen av Eichmann var uttrykk for forskjellen på antatt kristen tilgivelse og antatt jødisk hevngjerrighet (hvor debatten til dels hentet næring fra [[antisemittisme]]). I USA var det utbredt oppfatning, også blant liberalere, at Israel ikke burde stille Eichmann for retten og i stedet returnere ham til Argentina. [[Telford Taylor]], som ledet aktoratet under [[Nürnbergprosessene]], mente at folkemord i henhold til prinsippene fra Nürnberg var en internasjonal forbrytelse og ikke en sak for den ene berørte parten. Taylor mente det pedagogisk ville vært bedre om saken ble ført i Vest-Tyskland for å opplyse en nye generasjon tyskere om holocaust. Taylor var tilstede i Jerusalem som journalist. ''Washington Post'' advarte om at rettsprosessen ville bli et spill forkledd som rettssak. ''New York Post'' mente saken burde blitt ført i Tyskland, og at en dødsstraff i Israel ville bli oppfattet som en ren hevnaksjon.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LI}}<ref>Sisman, A. (2012). ''Hugh Trevor-Roper: The Biography.'' Hachette UK.</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Reynolds, Quentin | utgivelsesår = 1961 | tittel = Adolf Eichmann | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100208110 | side = 206}}</ref>

I samtiden uttrykte blant annet jødiske ledere frykt for at rettssaken ville fremkalle ny antisemittisme.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LVII}} Det var blant annet frykt for at jøder fremstilt som stakkarslige og som offer ville fremkalle antisemittisme, blant amerikanske jødiske ledere var det viss lettelse over at [[Vostok 1]] ([[Jurij Gagarin]]s romferd) og [[Invasjonen av Bahía de Cochinos|landgangen i Grisebukta]] (mislykket amerikansk-støttet invasjon på [[Cuba]]) stjal oppmerksomheten. Avisen ''[[Wall Street Journal]]'' skrev at saken kunne vekke til live antityske holdninger noe bare kommunistene ville tjene på, og at rettssaken var preget av gammeltestamentlig straff og hevn. Den ytterliggående katolske ukeavisen ''[[The Tablet]]'' (utgitt i London) trakk på klassisk antisemittisme ved kritikk av rettssaken for jødisk hevngjerrighet uten mulighet for kristen tilgivelse.<ref name="Novick" /> 

[[William F. Buckley jr.]] i ''[[National Review]]'' beskrev rettssaken som ondartet og ledd i et internasjonalt hevnapparat. ''National Review'' trykket i den forbindelse også antisemittiske vitser. Buckleys synspunkter var ikke representative for den jevne amerikaners holdning, men var eksempel på den type tilbakeslag jødiske organisasjoner fryktet. Med noen få unntak kom ikke det tilbakeslaget som organisasjonene fryktet og kritikk av rettssaken som hevntokt ble svakere etter hvert som saken gikk sin gang. De jødiske organisasjonene i USA fremhevet sakens universelle aspekter (som faren for undertrykking og konsekvenser av totalitære styresett) heller enn de spesifikt jødiske, som aktor Gideon Hausner fremhevet.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LIX}}<ref name="Novick" />

Saken førte til at amerikanske jøder ble mindre forsiktige med å snakke om holocaust. Dekningen av selve saken og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig. Dette var første gangen amerikanere fikk presenterte holocaust som en historisk hendelse i seg selv og ikke bare som del av nazistenes brutale fremferd generelt. Rettssaken var første gang den amerikanske offentligheten fikk presentert holocaust som et folkemord på jødene spesielt. Betegnelsen holocaust om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge av saken mot Eichmann. Amerikansk mediedekning presenterte ikke saken fra et sionistisk perspektiv, slik ledende israelske politikere ønsket.<ref name="Novick" />{{rp|133-134}}

Rettssaken skapte oppmerksomhet om Vest-Tysklands tilsynelatende likegyldighet med hensyn til straffeforfølgelse av nazister. I månedene før Eichmann-saken i Jerusalem innledet vesttyske myndigheter straffesak mot flere antatt gjerningsmenn fra nazitiden.{{Sfn|Lippman|1982|s=12}} Vest-Tyskland hadde opprettet ''[[Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen|Zentrale Stelle]]'' (sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser) etter den første viktige holocaust-relaterte rettssaken i tysk regi i 1958.<ref name="Birn" />

====I Norge====
På norsk kom fire sentrale bøker i oversettelse: Tuviah Friedmans ''Men Eichmann var ikke død'' (1961),<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Friedman, Towiah | utgivelsesår = 1961 | tittel = Men Eichmann var ikke død | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Grieg | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043004054 | side = }}</ref> Arendts ''Eichmann i Jerusalem'' (1963), deretter Wiesenthals ''Morderne iblant oss ''(1967) og [[Isser Harel]] (leder av Mossad) med ''Huset i Garibaldigaten'' (1976). I Norge uttrykte pressen at man stort sett var fornøyd med at han endelig var tatt. Argentinas klager over suverenitetsbrudd ble stort sett avvist. Norsk presse rapportert bredt om alle sider av saken, inkludert om den unge staten Israel. [[Axel Kielland]]s reportasjer i ''Dagbladet'' var særlig intense og Kielland beskrev det som historiens viktigste rettssak om en forbrytelse som sprengte den menneskelige fatteevne. Kielland reiste rundt i Israel og var imponert over hva den unge staten hadde fått til. Kielland beskrev Eichmann som «et ulykksalig kryp» og «en personifisert alminnelighet».<ref name="Johansen2006" />

===Milgram-forsøkene===
{{se også|Milgram-eksperimentet}}
Milgram innledet [[Milgram-eksperimentet]] et par måneder etter at rettssaken i Jerusalem åpnet. Milgrams eksperiment ble delvis omtalt som «Eichmann-eksperimentet» fordi det handlet om lydighet overfor autoriteter, noe som kunne være en forklaring på at vanlige folk deltok i nazistenes ugjerninger. Mens Milgram holdt på å ferdigstille avhandlingen sin sommeren 1960 leste han at Eichmann var tatt til fange i Argentina. Rettssaken var bakgrunn for at Milgram utformet og gjennomførte eksperimentet. Milgram konkluderte med at lydighet overfor autoriteter kan overstyre moralske vurderinger slik at folk blir i stand til å utføre ubehagelige eller frastøtende handlinger fordi det moralske ansvaret overføres til en høyere autoritet.<ref name="Selzer" /><ref name="Begue" /><ref name="Benjamin" /> Milgrams konklusjon innebar at situasjonen eller omgivelsene personen befinner seg var viktigere enn personlighetstrekk og andre individuelle forhold.<ref name="Haslam" />

Oppfatningen av at Eichmann bare var en tankeløs byråkrat som lojalt utførte ordrer skriver seg fra Milgram, men tilskrives ofte Arendt, som understreket at Milgram misforsto hennes poeng. Mens Milgram mente at lydighet hos en byråkrat medførte redusert ansvar, mente Arendt at lydighet og støtte er det samme: Arendt mente Eichmann villig støttet regimet og fortjente straff for regimets forbrytelser.<ref name="Eley" />

[[Stanford Prison Experiment]], et eksperimentet utformet som et rollespill med fanger og fangevoktere, ledet av den amerikanske sosialpsykologen [[Philip Zimbardo]] fulgte opp Milgrams forsøk og støttet i stor grad Arendts tese.<ref name=":8" /><ref name="Haslam" /> Revurderinger av Stanford Prison Experiment og detaljer fra Eichmanns liv har senere trukket i tvil om lydighet er en god forklaring. Det er mye som tyder på at de som meldte seg frivillig til fengselsforsøket ved Stanford av natur var mer fiendtlige og aggressive, mer lydige overfor autoriteter og noe mer narsissistiske, enn normalbefolkningen.<ref name=":4">{{Kilde www|url=https://www.psychologytoday.com/blog/the-mysteries-love/201903/origin-evil|tittel=Origin of Evil|besøksdato=2021-04-02|forfattere=Brogaard, Berit|dato=31. mars 2019|språk=en-GB|verk=Psychology Today}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Revisiting the Stanford Prison Experiment: Could Participant Self-Selection Have Led to the Cruelty?|publikasjon=Personality and Social Psychology Bulletin|doi=10.1177/0146167206292689|url=https://doi.org/10.1177/0146167206292689|dato=2007-05-01|fornavn=Thomas|etternavn=Carnahan|etternavn2=McFarland|fornavn2=Sam|serie=5|språk=en|bind=33|sider=603–614|issn=0146-1672|besøksdato=2021-04-02}}</ref>

=== Skyldspørsmålet ===
[[Fil:Jewish women and children from Subcarpathian Rus who have been selected for death at Auschwitz-Birkenau walk toward the gas chambers.jpg|thumb|Kvinner og barn deportert Auschwitz-Birkenau på vei til gasskammeret 27. mai 1944, foto fra [[Auschwitzalbumet]]. Eichmann organiserte [[holocaust i Ungarn]] sammen med ungarske tjenestemenn.]]
Eichmann var en mindre viktig aktør i planlegging og gjennomføring av holocaust enn han ble fremstilt som i rettssaken. Han tok trolig ingen avgjørende beslutninger om regimets politikk overfør jødene. Før sommeren 1941 visste han trolig ikke hvor det bar, og massemordet ble ikke igangsatt fra hans kontor. Det er ingen tvil om at han medvirket til overgrep før 1941, og at han med stor innsats medvirket til å gjennomføre massemordet da det var igangsatt. Det er usikkert om Eichmann var rasistisk motivert før han gikk i naziregimets tjeneste, og det var ikke noe åpenbart personlighetsavvik som forklarer hans medvirkning.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bbc.co.uk/history/worldwars/genocide/eichmann_01.shtml|tittel=BBC - History - World Wars: Adolf Eichmann: The Mind of a War Criminal|besøksdato=2021-09-05|språk=en-GB|verk=www.bbc.co.uk}}</ref>

Eichmann var en av de hovedansvarlige for [[logistikk]]en under [[holocaust]], særlig transport til utryddelsesleirene.{{Sfn|Mixon|2019}} Eichmann og hans mannskap bestemte hvem som skulle sendes til leirene på ulike tidspunkt og de laget opplegg for å sikre seg ofrenes eiendeler før deportasjonen. Eichmann ivret for å deportere jødiske borgere fra nøytral land noe som skapte strid med utenriksdepartmentet og deportering av konvertitter skapte strid med kirken.<ref name="SpiegelTrail" /> Under [[holocaust i Ungarn]] var han selv tilstede og hadde personlig tilsyn med deportering av {{formatnum:437000}} mennesker til Auschwitz. På denne måten medvirket han til drap på godt over 1 million mennesker. Eichmann skal selv ha sagt at han hadde seks millioner på samvittigheten.<ref name="Poliakov" />{{Sfn|Lippman|1982|s=4}} I august 1944 meldte Eichmann til Heinrich Himmler at omtrent 4 millioner var drept i konsentrasjonsleirer og 2 millioner drept av mobile drapskommandoer.<ref name="Hagtvet2000" /> På jødekontoret i Kurfürstenstrasse i Berlin var tall som viste fremdriften i folkemordet oppslått på veggen.<ref name="SpiegelTrail" />

Den tyske påtalemakten sendte Dietrich Zeug, spesialist på straffeforfølgelse av nazister, til Jerusalem. Zeug hadde avhørt SS-offiseren [[Georg Michalsen]] som fortalte at Eichmann hadde vært tilstede ved deportasjon fra Warszawagettoen i 1942. Denne avgjørende informasjonen var ukjent for aktoratet i Jerusalem. Zeug mente at aktoratet ikke skaffet seg riktig bakgrunnsinformasjon og at aktoratet overdrev da de hevdet at Eichmann var den sentrale personen i gjennomføringen av Holocaust. I nazi-hierarkiet var Eichmann fire nivåer under Himmler. Zeug var ikke i tvil om at Eichmann var en vesentlig gjerningsperson i holocaust og avviste forsvarets påstand om at Eichmann bare var et lite tannhjul i et stort maskineri. Ruth Birn anslår at det var rundt 20–30 andre gjerningsmenn som var like viktige.<ref name="Birn" />

Eichmann løy da han i retten påsto at han møtte toppfolk i naziregimet første gang under Wannsee-konferansen: Han hadde møtt flere ministre, blant annet Göring og Goebbels, disse kjente til Eichmann, og etter suksessen i Wien anså de ham som en ekspert på fordrivelse av jøder. Eichmann ble 12. november 1938, kort etter [[krystallnatten]], hentet med fly til Berlin for på kort varsel å delta i et møte med Göring og andre toppfolk.<ref>Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (2017). ''The Participants: The Men of the Wannsee Conference''. Berghahn Books.</ref><ref name="Stangneth" /> Himmler selv skal ha møtt Eichmann bare en gang, den 11. august 1941.<ref name="Birn" />

<blockquote>For å utarbeide de praktiske detaljene rundt den jødiske utryddelsen trengte [Hitler] en byråkrat – en ryddig og kompetent administrator. En slik mann var Adolf Eichmann, som sies å ha sagt til en underordnet: 'Jeg vil hoppe i graven min og le, for å vite at jeg har seks millioner mennesker på samvittigheten gir en ekstraordinær tilfredshet.' Adolf Eichmann oppnådde ikke berømmelsen som sine overordnede Himmler og Heydrich, men likevel var han mer direkte involvert i utryddelsen av de europeiske jøder enn noen enkelt mann. &mdash;[[Léon Poliakov]], 1949<ref name="Poliakov" /></blockquote>

====''Superior order'' og Eichmann som lydig byråkrat====
Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var det et vanskelig spørsmål hvilket ansvar den underordnede hadde innenfor et hierarki. Både for aktørene i rettssakene (dommere, aktor og forsvar) og forskere i ettertid, har det vært et sentralt tema hvordan og i hvilken grad ordrer strømmet fra toppledelsen, og ble iverksatt av tjenestemenn på lavere nivå. Under rettssaken brukte Eichmann selv et [[Organisasjonsstruktur|organisasjonskart]] for å bevise sin uskyld. Ved Nürnbergprosessene la dommerne en «kunnskapstest» til grunn og det innebar at det var skyldige dersom de visste hva de gjorde og godtok ikke at ordre ovenfra (engelsk: ''superior order'') fritok for ansvar. Eichmann var ikke bare en lydig iverksetter av ordrer ovenfra, han var ivrig, foretaksom og konkurranseinnstilt i utførelse av sine oppdrag.{{Sfn|Mixon|2019|s=5}}
[[Fil:Carta Göring.JPG|thumb|Brev fra den tyske riksmarksalk [[Hermann Göring]] til rikssikkerhetssjef [[Reinhard Heydrich]] datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for ''Endlösung der Judenfrage'' («[[den endelige løsningen]] på [[jødespørsmålet]]») og lover full støtte til tiltakene.<ref>https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112</ref> Brevet var trolig utformet av [[Adolf Eichmann]]s avdeling og lagt frem for Göring til godkjenning.<ref name="Overy" />]]
Ifølge den britiske historikeren [[David Cesarani]] er inntrykket som ble skapt i rettssaken og i den nære ettertid vanskelig å forene med Eichmanns iver i tjenesten. For eksempel omgikk han sommeren 1944 ungarske myndigheters forbud mot ytterligere deportasjoner. Høsten 1944 utfordret han også ordren fra Himmler, om å stanse massedrapene. Cesarani trodde ikke noe på Eichmanns egen påstand om at han ble sjokkert over å få vite at deportering innebar utryddelse.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bbc.co.uk/history/worldwars/genocide/eichmann_01.shtml|tittel=BBC - History - World Wars: Adolf Eichmann: The Mind of a War Criminal|besøksdato=2021-04-01|forfattere=Cesarani, David|dato=17. februar 2011|språk=en-GB|verk=www.bbc.co.uk}}</ref> Eichmanns tjenesteiver viste seg blant annet ved utålmodighet med Italias og Bulgarias motvilje mot å deportere sin jødiske borgere. Ifølge Wisliceny ble Eichmann rasende da SS-offiser [[Theodor Dannecker]] ikke klarte å skaffe mer enn 150 jøder til et deportasjonstog fra [[Bordeaux]]. Eichmanns frustrasjon skyldes særlig at han måtte avlyse et tog som han hadde lagt ned stor innsats i å få tak i, dessuten at han selv kunne få skylden for fiaskoen.<ref name="Hagtvet2000" />

Forskning tyder på at Eichmann og tjenestemenn som ham godt visste hva de gjorde. Eichmann la sin ære i å utføre arbeidet korrekt, og la mye energi og kreativitet i å fullføre prosjektene han var tildelt. Typisk for nazistaten var at roller og til dels kommandolinjer var uklare, dessuten var instruksene ofte vage slik at den enkelte måte forestille seg hva som skulle til for å bidra til regimets mål. For eksempel ble ikke detaljene om den endelige løsningen formidlet fra toppen, men måtte utarbeides av Eichmann selv. Før rettssaken innrømmet Eichmann at han ikke angret og bare beklaget at han ikke fikk fullført oppdraget med deportasjon av jøder.<ref name="Haslam" /> 

Den tyske filosofen Bettina Stangneth har i sin forskning vist at Eichmann ikke angret på utryddelsen av jødene. Han anså utryddelsen som en historisk nødvendighet og som noen han var stolt av å ha utført for Tyskland.<ref name="Evans" /><ref name="Browning2015" /> Eichmanns opptreden i retten kan ha vært skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Eichmann kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre.{{Sfn|Hagtvet|2000}} Stangneth konkluderte med at Eichmann manipulerte etterforskerne som tilbragte 275 i forhør av Eichmann.<ref name="Atlantic" />

Den israelske historikeren [[Yaacov Lozowick]] trakk i tvil forestillingen om blant andre Eichmann som en vanlig byråkrat uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av Arendts kjente bok). Lozowick påpekte at folk som Eichmann var ideologisk motivert, tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick dokumenterte at den nazistiske lederen [[Hermann Göring]]s kjente direktiv av 30. juli 1941 til [[Reinhard Heydrich]] i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.<ref name="Overy" /> Den amerikanske historikeren [[Deborah Lipstadt]] fremholder i boken ''The Eichmann Trial'' (2011) at Eichmann ikke var en angrende synder og at han var en antisemitt som ivrig og planmessig sendte millioner til utryddelsesleirene. Lipstadt mener derfor dommen i Jerusalem var riktig.<ref name="Gallant">{{Kilde artikkel|tittel=Review of The Eichmann Trial|publikasjon=Shofar|doi=10.5703/shofar.30.4.192|url=https://www.jstor.org/stable/10.5703/shofar.30.4.192|dato=2012|fornavn=Mary J.|etternavn=Gallant|serie=4|bind=30|sider=192–194|issn=0882-8539|besøksdato=2021-06-02}}</ref>

====Konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppene====
Noen av forholdene lagt til grunn i tiltalepunktene var feil. For eksempel var ikke Eichmann involvert i [[aksjon Reinhardt]], og hadde lite å gjøre med det som skjedde i [[Generalguvernementet]]. [[Odilo Globocnik]] satte på oppdrag direkte fra Himmler i gang aksjon Reinhardt, og drapsspesialister med erfaring fra [[Aktion T4]] ble tildelt utryddelsesleirene av Hitlers rikskanselli. Eichmann var ikke del av disse kommandolinjene, men bidro til massemordet ved å organisere en stor del av deportasjonene av jøder fra Vest-Europa. Eichmann besøkte Globocnik i Lublin i forbindelse med arbeidet.<ref name="Birn" /> 

Mange av aktoratets vitner var holocaustoverlevende som ga utfyllende beskrivelser av holocaust og lidelsene, men en del av vitnene hadde ikke førstehånds informasjon om Eichmanns virke. Aktor overdrev Eichmanns betydning når han ble fremstilt som den sentrale personen i gjennomføringen av Holocaust. Eichmann hadde ikke noe å gjøre med [[Einsatzgruppen]]e og drift av konsentrasjonsleirene i det okkuperte Polen.<ref name="Gordon" /><ref name="Birn" />{{rp|453-454}}

I 1942 arbeidet Eichmanns assistent [[Rolf Günther (SS-offiser)|Rolf Günther]] med å skaffe blåsyre ([[Zyklon B]]) til gasskamrene i Polen, slik det ble dokumentert av SS-offiseren [[Kurt Gerstein]].<ref name="Potthast">Potthast, J. B. (2002). ''Das jüdische Zentralmuseum der SS in Prag: Gegnerforschung und Völkermord im Nationalsozialismus.'' Campus Verlag.</ref> Zyklon B skulle erstatte eksos i gasskamrene i drapsanleggene under [[aksjon Reinhardt]]. Våren 1943 bestilte Günther en stor mengde Zyklon B til reservelager i [[Auschwitz]] og [[Oranienburg (konsentrasjonsleir)|Oranienburg]] der kjemikalet skulle brukes til å drepe de internerte. Det er uklart om Günther var involvert i dette arbeidet på eget initiativ, eller om han gjorde det på oppdrag fra Eichmann. Hannah Arendt antok at Günther ble involvert i utryddelsesleirene på eget initiativ og ikke via Eichmann.<ref name="jstor.org">{{Kilde artikkel|tittel=“Grasping the Spokes of the Wheel of History”: Gerstein, Eichmann and the Genocide of the Jews|publikasjon=History and Memory|doi=10.2979/his.2008.20.1.48|url=https://www.jstor.org/stable/10.2979/his.2008.20.1.48|dato=2008|fornavn=Florent|etternavn=Brayard|serie=1|bind=20|sider=48–88|issn=0935-560X|besøksdato=2021-05-31}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://collections.ushmm.org/search/catalog/irn1001821|tittel=Eichmann Trial - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2021-05-31|verk=collections.ushmm.org}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Arendt, Hannah | utgivelsesår = 1998 | tittel = Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet | isbn = 8253020139 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009031004002 | side = 115}}</ref> 

Eichmann var ikke involvert i [[Sonderkommando 1005]] og han hadde ikke noe med [[Einsatzgruppe]]ne å gjøre (slik [[Michael Musmanno]] fremstilte det).<ref name="Birn" />{{rp|453-454}} 

Eichmann var tilskuer til gassing i utryddelsesleiren [[Kulmhof]], noe han senere beskrev som en kvalmende og fryktelig opplevelse. Han fortsatte arbeidet med transport til utryddelsesleirene etter opplevelsen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Grant, R.G. | utgivelsesår = 1999 | tittel = Holocaust | isbn = 8278860521 | isbn = 8278880521 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Libretto forl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042103026 | side = }}</ref>

====Eichmanns egen fremstilling====
Etter arrestasjonen fordømte Eichmann utryddelsen av jødene som ondskap, men hevdet at hans egen rolle var begrenset til organisering av transport. Han mente at han kun utførte ordrer fra overordnede og var bundet av lojalitetsed til Hitler. Eichmann mente derfor at han juridisk sett var uskyldig, og at han for en stor del ikke hadde moralsk ansvar for forbrytelsene. I retten omtalte Eichmann utryddelsen av jødene som en av de største forbrytelsene i menneskehetens historie. Han hevdet å ha bidratt til transportarbeidet mot sin vilje, og at han ikke kunne ha gjort noe for å forhindre forbrytelsen.<ref name="Draper" />

Eichmann skrev flittig og etterlot seg {{formatnum:8000}} sider fra fengselet i Jerusalem. Under forhør og i notater fra cellen fremstilte han seg selv som en harmløs, ikke-ideologisk byråkrat. I memoarene skrevet mens han ventet på ankebehandling, fremstilte han seg selv som en oppriktig forkjemper for fred og forsoning, mens de hevngjerrige jødene ville hindre ham i å utføre dette viktige arbeidet.<ref name="Browning2015" /> Eichmann benektet at han profitterte privat på massemordene.<ref name="IrishTimes" />

===Juridiske spørsmål===
Eichmann var den første som ble dømt for [[folkemord]] basert på [[Folkemordkonvensjonen]] og den israelske domstolen var den første som skjelnet mellom folkemord og [[forbrytelser mot menneskeheten]].<ref name="Schabas" />

De fleste internasjonale observatører mente at Eichmann fikk en rettferdig rettssak.{{Sfn|Lippman|1982|s=28}} Samtidens kritikere mente at de israelske domstolenes lovanvendelse var tvilsom på flere punkter.<ref name="Schabas" /> Den amerikanske rettsteoretikeren Lawrence Douglas mener at saken mot Eichmann kan kritiseres på flere punkter: Han ble kidnappet, han ble prøvd i henhold til israelsk lov av 1950 som ble brukt tilbakevirkende, og aktor førte vitner som ikke hadde noe direkte med Eichmanns forbrytelser å gjøre. Douglas mener samtidig at det ikke var en skueprosess fordi bevisene mot Eichmann var rikelige, blant annet angående hans ansvar for holocaust i Ungarn.<ref name="Goda" />
[[Fil:ICTY Legacy Symposium Panel III - William Schabas (cropped).jpg|miniatyr|Den canadiske folkerettseksperten William Schabas (foto 2017) mener rettssaken og dommen står seg ved tilbakeblikk.]]
Den fremstående britiske juristen [[James Fawcett]] (1913-1991) mente at Eichmann ble tiltalt og dømt i et juridisk grenseland der lovene ble strukket langt. Fawcett poengterte at på grunn av den enorme forbrytelsen Eichmann hadde begått er det ikke mulig å konkludere med at det ble begått en urett mot Eichmann. Fawcett ville derfor ikke fordømme rettssaken, men advarte om at sakens unike omstendigheter ikke burde skape [[presedens]]. Den britiske jusprofessoren Dominik Lasok (1921-2000) mente at Eichmann-saken skapte en farlig presedens, særlig fordi det kunne oppmuntre til etterfølgelse i svakere funderte saker.<ref name="Schabas" /><ref>Lasok, D. (1962). The Eichmann Trial. ''The International and Comparative Law Quarterly'' Vol. 11, No. 2 (Apr., 1962), pp. 355-374. https://www.jstor.org/stable/756599</ref>

Spørsmålet om Israels [[jurisdiksjon]] (rett til å dømme) var et hovedtema i debatten om Eichmann-saken. Harvard-professor Oscar Handlin var skeptisk til Israels evne til å gjennomføre en rettferdig prosess, og mente saken bar preg av en hevnaksjon. Handlin mente at Eichmann burde returneres til Argentina og stilles for en internasjonal domstol. Handlin mente også at asylretten var brutt. [[Erich Fromm]] mente Israels lovløse arrestasjon av Eichmann ikke var særlig bedre enn nazistenes forbrytelser. [[Karl Jaspers]], Arendts venn og lærer, mente Eichmann burde overlates til en internasjonal domstol i regi av FN. Jaspers var bekymret for at Eichmann kunne bli oppfattet som en martyr og dermed utløse nytt jødehat. Arendt holdt fast ved Israels rett til å dømme, blant annet fordi de fleste overlevende var borgere av Israel, og staten Israel kunne tale i deres navn.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LIII}}<ref name="Auerbach" /> 

Juristen Jacob Robinson, som assisterte aktor Gideon Hausner, argumenterte med at måten Eichmann var bragt til Israel ikke var relevant for Israels rett til å straffeforfølge Eichmann. I tillegg hadde man ifølge Robinson dårlig erfaring med Argentinas utleveringspraksis, og asylretten gjaldt ikke for personer som søkte beskyttelse i strid med FNs formål og prinsipper. Robinson argumenterte med at Israel hadde jurisdiksjon fordi det i internasjonal rett ikke er noen avgrensing i et lands strafferettslige myndighet. Et avgjørende argument fra Robinson var at enkelte forbrytelser kan straffeforfølges av alle fordi det er en trussel mot menneskeheten (''hostes generis humanis''), for eksempel [[sjørøveri]].{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LIII}}<ref name="Auerbach" /> Robinson argumenterte med at internasjonal rett ikke hadde forbud mot bestemmelser med tilbakevirkende kraft, fordi den av natur er basert på presedens (engelsk: ''customary law''), snarere enn lovgivning. Straffelov basert på nedarvet sedvane hadde heller intet klart forbud mot tilbakevirkning ifølge Robinson. Robinson argumenterte med at på den tiden handlingen ble begått måtte alle vite at gjerningene var kriminelle.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LV}}

Den norske advokaten [[Johan B. Hjort]] og jussprofessor [[Edvard Hambro (1911–1977)|Edvard Hambro]] mente at pågripelsen i Argentina og rettssaken i Jerusalem var i strid med folkeretten, blant annet fordi staten Israel ikke eksisterte da forbrytelsene ble begått. Forfatter og journalist [[Ragnar Kvam]] var oppbragt over disse formelle innvendingene, som Kvam karakteriserte som selvrettferdig «skolemesterreaksjon». I Norge var vurderingene stort sett at rettssaken var legitim.<ref name="Johansen2006" />

Folkerettseksperten [[William Schabas]] konkluderte i 2013 at dommen mot Eichmann stod seg ved tilbakeblikk. Schabas mente dommen var rettsskapende ved sin analyse av vanskelige juridiske problemstillinger.<ref name="Schabas" /> [[Deborah Lipstadt]] skrev i 2011 at spørsmålet om tilbakevirkende kraft ble avklart i Nürnbergprosessen.<ref name="Gordon" />

====Ekstraterritoriell og universell jurisdiksjon====
Forbrytelsene Eichmann ble tiltalt for skjedde utenfor Israel, før Israel ble etablert og ofrene var ikke israelske borgere. Dette berører blant annet spørsmålet om ekstraterritoriell [[jurisdiksjon]]. Innenfor folkeretten innebærer det at en stat har jurisdiksjon over handlinger begått av en utenlandsk borger, og utenfor statens grenser dersom ofrene er statsborgere eller dersom handlingene er angrep på staten selv. Ekstraterritoriell jurisdiksjon kan også gjelde for handlinger begått av egne statsborgere utenfor statens territorium (såkalt [[personalhøyhet]]).{{Sfn|Lippman|1982|s=19}}

Aktor og dommerne la til grunn at de jødiske ofrene under holocaust i praksis kunne betraktes som borgere av Israel. Den amerikanske juristen [[Matthew Lippman]] var senere kritisk til dette, fordi det legger rase eller etnisk tilhørighet til grunn for beskyttelse under folkeretten. Ifølge Lippman bryter dette med prinsippet om at rettigheter er knyttet til individet og ikke etnisk gruppe. Det kan ifølge Lippman føre til at statene søker å utvide sin makt, og det er praktiske problemer med å fastslå en persons etniske tilhørighet.{{Sfn|Lippman|1982|s=30}} 

Israels Høyesterett la i hovedsak [[universell jurisdiksjon]] til grunn.{{Sfn|Lippman|1982|s=30}} Folkemord var anerkjent som forbrytelse under folkeretten, og de israelske domstolene mente derfor at de kunne legge til grunn universell jurisdiksjon.{{Sfn|Lippman|1982|s=23}} Universell jurisdiksjon hadde lenge vært akseptert og håndhevet for visse typer internasjonale eller transnasjonale forbrytelser (som [[sjørøveri]]), mens Eichmann-saken var det første tilfellet brukt om overgrep mot sivilbefolkningen.<ref name="Schabas" /> Deborah Lipstadt mener at saken mot Eichmann var en riktig anvendelse av universell jurisdiksjon.<ref name="Gordon" /> Israel kunne ikke (som alternativ til universell jurisdiksjon) legge til grunn at forbrytelsene var begått i utlandet mot landets borgere (personalprinsippet) eller at det handlet om beskyttelse av landets vitale interesser (beskyttelsesprinsippet).<ref name="Stigen" /> 

Få bestred Israels rett til å straffeforfølge Eichmann, og Tyskland ønsket ikke Eichmann utlevert. Israels bortføring av Eichmann fra Argentina anses som klart brudd på Argentinas suverenitet i strid med folkeretten.<ref name="Stigen">{{Kilde artikkel|tittel=Universaljurisdiksjon – en kritisk analyse|publikasjon=Tidsskrift for Rettsvitenskap|url=https://www.idunn.no/tfr/2009/01/universaljurisdiksjon_-_en_kritisk_analyse|dato=2009|fornavn=Jo|etternavn=Stigen|serie=01|språk=no-NO|bind=122|sider=1–46|issn=1504-3096|besøksdato=2021-04-05}}</ref> Lipstadt fremholder at Eichmann oppholdt seg ulovlig i Argentina under falskt navn og han hadde medvirket til forbrytelser som Argentina hadde fordømt.<ref name="Gordon" />

Den amerikanske jussprofessoren Nicholar Kittrie mente at saken er tvilsom som presedens fordi Eichmann ble bortført ulovlig fra Argentina, og fordi saken ikke ble ført for en internasjonal domstol. Kittrie fremholdt i 1964 at Eichmann-saken viste behovet for en internasjonal straffedomstol. Dommer [[Michael Musmanno]] mente at det var en av historiens viktigste rettssaker og mente det ville være en alvorlig unnlatelsessynd å ikke gjennomføre saken.<ref name="Schabas" /> Den britiske obersten og jussprofessoreren G.I.A.D. Draper skrev i 1962 at Israel burde være stolt av hvordan de gjennomførte rettssaken.<ref name="Draper" /> Draper arbeidet blant annet i den militære påtalemakten.<ref>Death of Colonel G.I.A.D. Draper, O.B.E. (1989). ''International Review of the Red Cross'', 29(271), 371-372. doi:10.1017/S0020860400074556</ref> Den tyskfødte britiske jussprofessoren Georg Schwarzenberger fremholdt at Tyskland og Argentina ikke ville straffeforfølge Eichmann, og at det derfor var riktig av den israelske domstolen å ta ansvar for å håndheve elementær rettferdighet. Schwarzenberger mente at både rettssaken og dommen oppfyller kravene i folkeretten og forventninger til siviliserte land.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Eichmann Judgment: An Essay in Censorial Jurisprudence|publikasjon=Current Legal Problems|doi=10.1093/clp/15.1.248|url=https://doi.org/10.1093/clp/15.1.248|dato=1962-01-01|fornavn=Georg|etternavn=Schwarzenberger|serie=1|bind=15|sider=248–265|issn=0070-1998|besøksdato=2021-06-16}}</ref>

====Tilbakevirkende kraft====
Det har vært stilt spørsmål ved om Eichmanns arbeid for naziregimet 1938–1944 var eksplisitt forbudt etter folkeretten på den tiden. De israelske domstolene la til grunn at Eichmann visste at han medvirket i en forbrytelse: Eichmann ødela dokumenter, flyktet fra Tyskland og hans forklaring i retten underbygget dette i domstolens øyne. Den amerikanske juristen Matthew Lippman mener at det i samtidshistorien er mange eksempler på at denne typen forfølgelse av minoriteter har vært ansett som legitimt, naturlig og nødvendig, og at domstolens premiss derfor var tvilsomt.{{Sfn|Lippman|1982|s=31}}

====''Superior order''====
Domstolen avviste forsvarets argumenter at Eichmann utførte statshandlinger basert på ordrer ovenfra (engelsk: ''superior order''). Dette var særlig begrunnet med presedens fra Nürnbergprosessene, og at Eichmann var medlem av en kriminell organisasjon i nazistaten. Dersom Nürnberg-tribunalene hadde akseptert superior order ville det vært nesten umulig å dømme noen for naziregimets forbrytelser. Lippman skriver at det blir et spørsmål om grad av ansvar, der personer (for eksempel Eichmann) som planla, utformet og satte i verk forbryterske tiltak bør stilles til ansvar.{{Sfn|Lippman|1982|s=32}}

====Senere utvikling====
Ved saken mot [[Duško Tadić]], en bosnisk-serbisk politiker i 1997, ved [[Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia]], henviste dommen til Eichmann-saken og la til grunn at nasjonsgrenser ikke kan være en beskyttelse for den som har overtrådt de mest elementære menneskeretter. Dermed må statlig suverenitet vike i saker hvor forbrytelsene sjokkerer selve menneskehetens samvittighet. Tyskland var et av de første landene som innførte universell jurisdiksjon (det vil si uavhengig av hvor forbrytelsen skjedde og uavhengig av personens statsborgerskap) for folkemord og krigsforbrytelser.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Haagdomstolen og Tadic-dommen|publikasjon=Lov og Rett|url=https://www.idunn.no/lor/1999/11/haagdomstolen_og_tadic-dommen|dato=1999|fornavn=Erling|etternavn=Moss|serie=11|språk=no-NO|bind=38|sider=660–667|issn=1504-3061|besøksdato=2021-04-05}}</ref> Flere land har innført universell jurisdiksjon for folkemord på samme måte som de to rettsinstansene i Israel gjorde i Eichmann-saken.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Prosecuting the crime of genocide: The role of national courts, international criminal tribunals and the international court of justice|publikasjon=Nordic Journal of Human Rights|url=https://www.idunn.no/ntmr/2003/02/prosecuting_the_crime_of_genocide_the_role_of_national_courts_international|dato=2003|fornavn=Andreas|etternavn=Zimmermann|serie=02|språk=no-NO|bind=21|sider=179–194|issn=1891-814X|besøksdato=2021-04-05}}</ref>

===Politiske forhold===
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-P092352, Israel, Konrad Adenauer und Salmann Schasar.jpg|miniatyr|[[Konrad Adenauer]] og hans forsvarsminister [[Franz Josef Strauss]] søkte å hindre at [[Vest-Tyskland|Forbundsrepublikkens]] omdømme ble skadet ved at [[Hans Globke]], Adenauers nære medarbeider, ble nevnt i retten. Her sammen med Israels president [[Zalman Shazar]] (til høyre), Jerusalem, 1966. {{byline|Bundesarchiv, B 145 Bild-P092352}}]]

Rettssaken var en avgjørende hendelse i Israels tidlige historie.<ref name="Auerbach" /> Israels regjering så rettssaken som en mulighet til å opplyse israelerne og verden ellers om faren ved totalitære regimer, jødenes lidelser under naziregimet, og om Israels berettigelse som et hjemland for jødene. Det var særlig antatt å ha stor pedagogisk verdi overfor unge israelere.{{Sfn|Lippman|1982|s=12}} 

Landsfaderen David Ben-Gurions status hadde på denne tiden falmet, og holocaustoverlevende begynte å kreve individuell erstatning. Minnedagen for holocaust, [[Jom Hashva]], ble etablert i 1959. På den tiden hadde Israel 2 millioner innbyggere, hvorav minst ½ million var holocaustoverlevende.<ref name="FiftyYears" /> Ben Gurion uttalte: Formålet er ikke å henge Eichmann, men å registrere for ettertiden den fullstendige historien om tragedien som rammet de europeiske jødene under nazismen.<ref>Harris, W. (1963). Eichmann und Komplizen. By Robert M. W. Kempner. (Zurich: Europa Verlag, 1961. pp.452. Index.). ''American Journal of International Law'', 57(2), 474-474. doi:10.2307/2196023</ref>

Regjeringene i de sovjetkontrollerte landene i Øst-Europa, særlig DDR, søkte å utnytte saken politisk. [[Hans Globke]], statssekretær for forbundskansler [[Konrad Adenauer]] og betegnet som kanslerens «høyre hånd», ble konkret angrepet ved at han ble fremstilt som Eichmanns samarbeidspartner. Fem dager etter at Eichmann kom til Israel tok tjenestemenn i DDR initiativ til å utnytte saken politisk mot Vest-Tyskland. Sovjetisk propaganda fremstilte Vest-Tyskland som en nazivennlig og revansjistisk stat som lot gamle nazister ha høye stillinger.<ref name="Kovacs" /><ref name="Birn" /><ref name=":13" />  

[[Forbundsrepublikken]] (Vest-Tyskland) innledet en motkampanje, og utenriksdepartementet sendte en delegasjon til Jerusalem i forbindelse med rettssaken. Statsadvokaten i Bonn etterforsket i 1956 Globke på bakgrunn av påstander om samarbeid med Eichmann, men frikjente ham for mistanken. Kampanjen fra DDR var godt kjent i samtiden, etter åpning av arkivene har det kommet for en dag en omfattende koordinering mellom kommunistlandene i denne kampanjen. Sovjetunionen satte i gang flere skueprosesser i 1961–1962 om nazistenes forbrytelser under andre verdenskrig.<ref name="Kovacs" /><ref name="Birn" /><ref name=":13">{{Kilde www|url=https://www.hdg.de/lemo/biografie/hans-globke.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Hans Globke|besøksdato=2021-09-05|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik|etternavn=Deutschland|språk=de|verk=www.hdg.de}}</ref> 

Ben-Gurion instruerte Hausner om å snakke om «Nazi-Tyskland», ikke om «Tyskland», for å ikke skade Vest-Tysklands omdømme.<ref name=":10" /> Rettssaken pågikk under den kalde krigens mest kritiske fase. [[Berlinmuren]] ble reist i august 1961 og i april 1961 skjedde [[Invasjonen av Bahía de Cochinos]] (Grisebukta).<ref>{{Kilde avis|tittel=The Holocaust in the Dock: West Germany's Efforts to Influence the Eichmann Trial|url=https://www.spiegel.de/international/world/the-holocaust-in-the-dock-west-germany-s-efforts-to-influence-the-eichmann-trial-a-756915.html|avis=Der Spiegel|dato=2011-04-15|besøksdato=2023-10-11|issn=2195-1349|språk=en|fornavn=Klaus|etternavn=Wiegrefe}}</ref>

Den tyske påtalemakten sendte Dietrich Zeug, spesialist på straffeforfølgelse av nazister, til Jerusalem. Zeug var til stede under hele rettssaken og rapporterte til statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt, og til ''[[Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen|Zentrale Stelle]]'' (sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser). Ifølge Zeug forsøkte aktoratet å gjøre to ting samtidig: gi et fullstendig bilde av holocaust, og holde Eichmann strafferettslig ansvarlig for hans bidrag til holocaust.<ref name="Birn" />

Den tyske historikeren [[Ruth Bettina Birn]] har konkludert med at Eichmanns rolle under holocaust ble overdrevet av aktoratet i Jerusalem, dels av politiske grunner, og dels av mangel på kunnskap. Ifølge Birn er det i ettertid blitt kjent at Ben-Gurion blandet seg inn i aktoratets arbeid, og gikk selv gjennom og korrigerte aktors åpningsinnlegg. [[Golda Meir]] ønsket at [[stormufti]]en av Jerusalem, [[Haj Amin al-Husseini]], skulle fremheves for å skape en forbindelse mellom nazistene og arabiske nasjonalister.<ref name="Birn" /><ref name=":10" />

====Ungarn og de andre kommunistlandene====
De kommunistiske regimene i Øst-Europa fremstilte andre verdenskrig som en kamp mellom to ideologiske motstandere: fascister og anti-fascister. Denne fremstillingen var motivert både av å passe til marxism-leninismen og til [[den kalde krigen]]. Innenfor denne store fortellingen var det vanskelig å plassere ikke-politiske ofre som jødene under holocaust. Rettssaken mot Eichmann ble et problem for propagandaen fordi rettssaken fremviste holocaust som nazistenes største forbrytelse. De østeuropeiske landene, særlig Ungarn, hadde fortsatt betydelig jødisk befolkning og for regimene var det svært lite ønskelig at den nære historien skulle fremstilles av israelske myndigheter. Redaktøren for ''[[Pravda]]'' formidlet regimets synspunkt til israelske diplomater: Sovjetiske myndigheter ville ikke medvirke til rettssaken dersom Israel ble fremstilt som det jødiske folks eneste forsvarer. Særlig etter [[Suezkrisen]] ble Israel ansett som vestlig imperialismes forlengelse i Midtøsten mens Sovjetunionen støttet araberlandene og sovjetiske relasjoner med Israel ble forverret etter krigen. Sovjetiske myndigheter ville bremse ønske om utvandring til Israel med en anti-israelsk kampanje. På grunn av Israels gode forbindelser med Vest-Tyskland så det ut til at Israel hadde gått i forbund med kommunistlandenes fremste motstander. Et sentralt spørsmål var bistand til gjennomføring av rettssaken og om rettssaken overhode skulle anerkjennes. For [[DDR]] var det en mulighet til å fordømme Vest-Tyskland som ble de gjerne fremstilte som Nazi-Tysklands direkte arvtaker og etterfølger; dette kunne være risikabelt fordi fremstående personer i DDR kunne bli trukket inn i rettssaken. Straks etter arrestasjonen av Eichmann innledet sovjetiske myndigheter angrep på Vest-Tyskland som propagandaen hevdet forsøkte å stanse rettssaken for å beskytte fremstående personer.<ref name="Bohus" /> 
{{sitat|Det er ikke en god idé å gjøre disse fryktelige fascistiske handlingen til et utelukkende jødisk spørsmål. Hvis vi gjør noe i denne saken, bør det avgjørende være at Eichmann myrdet hundretusenvis av ungarske borgere ... Eichmann myrdet ikke bare jøder, det var andre der også. Dette er ikke et jødisk spørsmål; dette er spørsmålet om fascisme og antifascisme.|[[János Kádár]]<ref name="Bohus" />|align=right}}
Ungarns regjering under [[János Kádár]] ønsket ikke oppmerksomhet om katastrofen for landets jøder. De ungarske kommunistpartiets utenrikskomite foreslo 24. juni 1960 å kreve Eichmann utlevert slik at han kunne stilles for retten i Ungarn; dette ville også gitt kontroll over mediadekningen. Etter drøfting med Sovjetunionen samt Polen og Tsjekkoslovakia ble forslaget om utleveringskrav lagt bort fordi det var lite mulighet for å lykkes, fordi det kunne bli møtt av tilsvarende krav fra Vest-Tyskland og fordi det i såfall ville være et prestisjenederlag. I stedet ville man unngå eksplisitt anerkjennelse av israelske domstolens jurisdiksjon. I stedet for å gi israelske etterforskere tilgang, ble dokumenter angående Eichmann overlevert indirekte gjennom halvoffisielle ideelle anti-fascistiske organisasjoner. Den ungarske publikasjonen ''Eichmann in Hungary: Documents'' var et forsøk fra myndighetene på å ta styringen med fremstillingen av krigen og å unngå at de ungarske ofrene primært ble fremstilt som jøder.<ref name="Bohus" /> 

Kritikk av Vest-Tyskland var prioritert i kommunistlandenes pressedekning. Det tsjekkoslovakiske nyhetsbyrået Ceteka understreket at saken var «ufullstendig» og fremholdt at Servatius fikk finansiell og moralsk støtte av fascistiske grupper i vest.<ref name="Bohus" /> 

Pressedekningen i Ungarn var fyldig og ideologisk ladet i tråd med partilinjne, samtidig viste pressedekningen tydelig frem at ofrene var jødiske og ikke bare borgere av Ungarn. Det spesifikt jødiske ved holocaust var særlig tydelig i reportasjer fra rettssaken mens den pågikk János Kádár ønsket i utgangspunktet at ofrene bare skulle omtales som ungarske borgere uten nærmere detaljering. Rettssaken ville ventelige synliggjøre ungarske myndigheters samarbeid med nazistene og den svake hjemlige motstanden (til forskjell fra Polen og Tsjekkoslovakia der det var betydelig motstandsbevegelse). Det var med myndighetenes tillatelse tre ungarske journalister i Jerusalem: fra en avis, fra ungarsk radio og fra det ungarske nyhetsbyrået (Magyar Távirati Iroda). Ungarsk media la i tråd med den sovjetiske linjen vekt på kritikk av Vest-Tyskland og at tjenestemenn fra nazitiden fortsatt hadde høye stillinger i forbundsrepublikken blant andre ble [[Hans Globke]] nevnt konkret. [[Gerhard Schröder (CDU)]] ble trukket frem på nytt. De ungarske journalistene skal ha fått klar instruks om å ikke tilskynde antisemittisme i befolkningen ved kritisk omtale av Israel. Pressedekningen gjorde til dels bruk av kjente antisemittiske fremstillinger. Før selve rettsforhandlingene begynte ble holocaust i Ungarn i form av gettoiseringen og deportasjoner til Auschwitz bredt og til dels detaljert omtalt, herunder Eichmanns rolle og hans forbindelser til ungarske myndigheter. Mye av dette var kjent for journalistene gjennom mange publiserte verk umiddelbart etter krigen. Ifølge en reportasje lovet Eichmann til [[László Endre]] at ikke en eneste levende jøde skulle være igjen i Ungarn, underforstått at deportasjonene var viktigere for Endre enn for Eichmann. De ungarske myndighetene mislykkes i forsøket på å bruke [[Rudolf Kastner]]-saken til å gi inntrykk av nære forbindelser mellom sionister og nazister. Vitner som hadde vært veldig engasjert i Kastner-saken ble ikke kallt inn som vitner i Eichmann-saken og ungarsk propaganda mistet påskudd til å angripe sionistene. Kádár-regimet var tilfreds med at ungarske vitner beskrev tyskernes grusomhet noe som sammenfalt med propagandaen.<ref name="Bohus">Bohus, K. (2015). Not a Jewish Question? ''The Hungarian historical review'', 4(3), 737-772.</ref>

Straks etter arrestasjonen sendte Israel forespørsel om bistand fra Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn til å fremskaffe bevis i saken. Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia unnlot å svare, mens Polen og Ungarn svarte etter lang betenkningstid. Utenriksministrene i det østeuropeiske kommunistlandene diskuterte saken på møte i juni 1960. De ønsket verken å gi inntrykk av å motarbeide rettssaken eller å endre sin politikk overfor Israel og Vest-Tyskland. De sovjetiske lederne var bekymret for Vest-Tysklands involvering i NATO og nære forbindelser med Israel, samtidig skulle det ikke være tvil om kommunistlandenes anti-fascistiske ståsted. Sovjetiske ledere var misfornøyde med at de vestallierte ikke ville etablere et forent, nøytralt og avmilitarisert Tyskland. Møtet mellom Adenauer og Ben Gurion i New York 14. mars 1960 var et tydelig tegn på gode relasjoner mellom landene. Fra slutten Kommunistlandene ønsket av politiske grunner å unngå en eksplisitt anerkjennelse av Israels jursidiksjon i saken.<ref name="Kovacs" />

Arrestasjonen ble omtalt disse fire landenes presse i fra mai 1960. Polen og Sovjetunionen var medlemmer av FNs sikkerhetsråd og under debatten om Israels brudd på Argentinas suverenitet fordømte de vestlige land (særlig Vest-Tyskland) for å beskytte krigsforbrytere og avsto fra å eksplisitt kritisere bortføringen av Eichmann.<ref name="Kovacs" />

====Hans Globke====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-2008-0038, Bratislava, Frick und Globke (cropped).jpg|thumb|[[Hans Globke]], [[Wilhelm Frick]] og [[Wilhelm Stuckart]] gjør nazihilsen i [[Bratislava]], 1941. {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-2008-0038}}]]
Israels statsminister David Ben-Gurion skal ha pålagt aktor Hausner ikke å nevne [[Hans Globke]] og andre ledende personer i [[Konrad Adenauer]]s regjering. Etter innføringen av [[Nürnberglovene]] i 1935 skrev Globke sammen med nazisten [[Wilhelm Stuckart]] en lovkommentar med den offisielle tolkningen av lovene. Globke utarbeidet andre antijødiske forskrifter. Han sørget for å mildne enkelte antijødiske tiltak og hjalp forfulgte personer.<ref name="SpiegelTrail" /> Globke søkte medlemskap i [[NSDAP]] i 1943, men ble avvist.<ref name="FiftyYears" /><ref name=":10" /> 

For Adenauer ville det være beklemmende om Globkes navn ble trukket inn saken mot Eichmann og han engasjerte seg personlig. Ved forberedelsene til rettssaken var Adenauer opptatt av spørsmålet om Eichmann og Globke kjente hverandre. Adenauer sendte journalisten Rolf Vogel (av jødiske opphav) til Israel og Ben-Gurion for å finne ut av saken. Ben-Gurion fortalte Vogel at Eichmann i forhør ikke gjenkjente Globkes navn. Hausner hadde avtalt med forsvarer Servatius om å la dette aspektet ligge. Globkes navn fremkom ved en feil i et av de mange dokumentene under rettssaken og hans navn ble nevnt av dommerne. Servatius tok i strid med avtalen opp Globkes rolle i 1930-årene og nevnte at Globke burde ha vitnet i Jerusalem. Domstolen avviste å la Globke vitne. Nye detaljer om dette kom frem i 2011 i en reportasje i ''[[Der Spiegel]]'' (''Spiegel International'') basert på nedgraderte dokumenter fra ''[[Bundesnachrichtendienst]]'' (BND, den føderale etterretningstjenesten). [[Reinhard Gehlen]] engasjerte seg for å hindre at Globke skulle bli innkalt som vitne.<ref name="FiftyYears" /><ref name=":10">{{Kilde artikkel|tittel=Hans Globke and the Eichmann Trial: A Memoir|publikasjon=Israel Journal of Foreign Affairs|doi=10.1080/23739770.2011.11446462|url=https://doi.org/10.1080/23739770.2011.11446462|dato=2011-01-01|fornavn=Raul|etternavn=Teitelbaum|etternavn2=Shumacher|fornavn2=Yvette|serie=2|bind=5|sider=79–86|issn=2373-9770|besøksdato=2021-06-09}}</ref> DDR sendte juristen Friedrich Karl Kaul til Jerusalem med kompromitterende dokumenter om Globke. Hausner avviste forespørsel om å la Kaul medvirke som rådgiver for aktoratet med begrunnelsen at Israel og DDR ikke hadde diplomatiske forbindelser. Myndighetene ga ut pamfletter blant annet med tittelen ''Globke und die Ausrottung der Juden'' («Globke og utryddelsen av jødene»).<ref name="Bohus" />

Ifølge ''Spiegel International'' truet forsvarsminister [[Franz-Josef Strauss]] med å kansellere en våpenavtale med Israel, dersom Ben-Gurion ikke beskyttet Adenauer-regjeringens omdømme. Avisen konkluderte også med at det ikke var fremlagt noe troverdig dokument som kunne vise at det hadde eksistert en forbindelse mellom Globke, Eichmann og Holocaust.<ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/international/world/the-holocaust-in-the-dock-west-germany-s-efforts-to-influence-the-eichmann-trial-a-756915.html|tittel=The Holocaust in the Dock: West Germany's Efforts to Influence the Eichmann Trial|besøksdato=2021-06-09|fornavn=Klaus Wiegrefe, DER|etternavn=SPIEGEL|språk=en|verk=www.spiegel.de}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/international/world/the-holocaust-in-the-dock-west-germany-s-efforts-to-influence-the-eichmann-trial-a-756915.html|tittel=The Holocaust in the Dock: West Germany's Efforts to Influence the Eichmann Trial|besøksdato=2021-09-05|fornavn=Klaus Wiegrefe, DER|etternavn=SPIEGEL|språk=en|verk=www.spiegel.de|sitat=And to this day, no credible document has turned up that establishes a connection among Eichmann, Globke and the Holocaust.}}</ref> ''Der Spiegel'' skrev i 2011 at Adenauer fulgte rettssaken med stadig større uro, ifølge CIA på grensen til hysteri. Adenauers regjering var bekymret for hvordan Eichmanns uttalelser i retten kunne skade Vest-Tysklands omdømme. Utenriksdepartementet mente det var fare for at avslørende opplysninger om tyske tjenestemenn kunne fremkomme i saken.<ref name="SpiegelTrail" />

Forskeren Erik Lommatzsch påsto på 2000-tallet at Hans Globke og Adolf Eichmann ikke kjente hverandre og ikke samarbeidet. Eichmann kunne derfor ikke ha sagt noe galt om Globke. Avisen ''der Freitag'' påpekte i 2006 at Globke og Eichmann hadde oppholdt seg nært i samme system og ''i realiteten'' samarbeidet. Avisen viste som et eksempel til at en kvinne i 1939 rettet en henvendelse til innenriksdepartementet der Globke var ansvarlig, og klaget over at hennes slektninger i Polen ble dårlig behandlet. Globke svarte med å rette kritikk mot henne for å tale til fordel for ''polakker og katolikker.'' Da kvinnens mor kom til Berlin, ble datteren innkalt til ''Evakueringsstedet for polakker og jøder,'' der Eichmann arbeidet''.'' Eichmann leste brevet fra Globke og forbød datteren å arbeide for ''polakker''. I fangenskap skrev Eichmann 40 håndskrevne sider om Globkes rolle under nasjonalsosialismen. Dokumentet kom i CIAs besittelse og ble siden aldri offentliggjort.<ref>{{Kilde www|url=https://www.freitag.de/autoren/der-freitag/eichmann-globke-adenauer|tittel=CIA-Aktenfunde - Eichmann, Globke, Adenauer|besøksdato=2021-09-16|språk=de|verk=www.freitag.de}}</ref>

=== Eichmann og Willem Sassen ===
Den nederlandske journalisten [[Willem Sassen]] hadde vært i Waffen-SS, blitt såret på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]] og senere arbeidet for nazipartiets propagandakontor. Sassen ble dømt til døden [[in absentia]] av en militærdomstol i [[Belgia]] og til 20 års straffarbeid i [[Nederland]]. Sassen kom seg på falskt pass til Argentina og gled lett inn i SS-miljøet i Buenos Aires, hvor han skrev for den månedlige publikasjonen ''Der Weg'', utgitt av det nazistiske [[Dürer Verlag]] fra 1947 til 1958.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=245}}<ref>Benhabib, S. (2018). ''Exile, Statelessness, and Migration.'' Princeton University Press.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.jta.org/archive/identity-of-nazi-who-recorded-eichmanns-confessions-is-established|tittel=Identity of Nazi Who Recorded Eichmann's Confessions is Established|besøksdato=2021-09-19|dato=1960-12-02|språk=en-US|verk=Jewish Telegraphic Agency|sitat=Wilhelm Sassen, alias Willem S. Sassen, the Dutch Nazi whom Adolf Eichmann entrusted with the tape-recording of his confessions on the mass-murder of Jews in Nazi-held countries–which were published in Life magazine–was identified here today also as a writer for the Argentine German-language publication Der Weg, which was suppressed in 1957 by the Argentine Government for its Nazi policy. He published his articles in that newspaper under the name Willem Sluyse.}}</ref> Sassen ble introdusert for Eichmann av den tidligere SS-offiseren [[Otto Skorzeny]] i 1954.<ref name="Schwanitz" />

Blant nazistene i eksil i Argentina fantes det ønske om å frita Hitler for ansvaret for holocaust og samtidig bagatellisere folkemordet. Dette var bakgrunnen for Eichmanns samtaler med Sassen. I Jerusalem avfeide Eichmann samtalene med Sassen som fyllerør og påsto at Sassen hadde overdrevet og feiltolket det han sa. Bare de intervjuutskriftene som hadde Eichmanns egne håndskrevne rettelser ble akseptert som bevis. Hjemme hos Sassen hadde Eichmann skuffet tilhørerne ved å nekte å bagatellisere holocaust, og ved å ikke frita Hitler for ansvar. I stedet fremstilte Eichmann holocaust som Tyskland legitime selvforsvar mot en dødelig jødisk trussel.<ref name="Browning2015" />

Sassen og Eichmann møttes regelmessig i fem-seks måneder i 1957, og snakket inn 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Disse skulle utgjøre kjernen i et arbeid om den endelige løsning, som Sassen håpet ville svekke tyskernes skyld, og jødenes krav om skadeserstatninger. [[Eberhard Fritsch]], utgiver av ''Der Weg'' som agiterte for at nasjonalsosialismen burde få en ny mulighet i Tyskland, var tilstede under samtalene. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet: «Nei, jeg angrer ikke på noe som helst og har ikke tenkt å be om unnskyldning […] fordi jeg innerst inne ikke kan se å ha gjort noe galt. Nei, jeg mener oppriktig at hvis vi av de 10,3 millioner jøder, som vi vet var Korherrs anslag, hadde tatt livet av 10,3 millioner, ville jeg vært fornøyd. Jeg ville sagt: Greit. Vi har utryddet en fiende.» Eichmann understreket sin egen betydning og argumenterte for at han ikke var en vanlig utfører av ordrer. Han beskrev seg selv som en idealist.<ref>David Cesarani, 2007.</ref><ref name="SpiegelArgentina" /> 
[[Fil:Attorneys Bergold and Aschenauer with Prosecutor Ferencz at the Einsatzgruppen Trial.jpg|thumb|Advokaten [[Rudolf Aschenauer]] (til høyre) som forsvarer under [[Einsatzgruppen-prosessen]]. [[Benjamin Ferencz]] (aktor) i midten.]]

Sassen sendte en forkortet versjon til tidsskriftene ''[[Life (magasin)|Life]]'' og ''[[Stern]]'' som begge publiserte utdrag i 1960. Quentin Reynolds brukte dette som utgangspunkt for sin bok om Eichmann. Vera Eichmann overlot materialet i sin besittelse til svogeren Robert Eichmann, og dette stjal historikeren [[Hermann Langbein]] fra Robert Eichmanns kontor. Langbein laget en kopi til statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt. [[Simon Wiesenthal]] hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til aktor Hausner i Jerusalem, hvorav bare en mindre del ble akseptert som bevis i saken.<ref name="Browning2015" /><ref name="IrishTimes" />

Sassen ga i 1979 det han hadde igjen av materiale til Vera Eichmann. Den høyreorienterte advokaten [[Rudolf Aschenauer]] redigerte disse, og ga dem ut som ''Ich Adolf Eichmann'' på et høyreradikalt forlag (forlaget Druffel, 1980). Ved hjelp av omfattende utelatelser, manipulering og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler, slik Sassen opprinnelig hadde planlagt.<ref name="Browning2015" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Eichmann Interrogations in Holocaust Historiography|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/15.3.428|url=https://doi.org/10.1093/hgs/15.3.428|dato=2001-12-01|fornavn=Christian|etternavn=Gerlach|serie=3|bind=15|sider=428–452|issn=8756-6583|besøksdato=2021-08-31|sitat=According to his wife, Eichmann's first "memoirs" were taped between 1951 and 1959 in Argentina, typed by unknown secretaries ("Schreibkraften"), and handcorrected by Eichmann himself for publication after his death. In 1980 these memoirs were edited—and obviously manipulated—by die right-wing attorney Rudolf Aschenauer, and printed by a radical-right publisher." Leni Yaliil has already shown that some parts of the book consist of Aschenauer's rephrasing of the Sassen interview.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2020.1718921|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2020.1718921|dato=2020-10-01|fornavn=Andrew|etternavn=Wisely|serie=4|bind=26|sider=484–509|issn=1750-4902|besøksdato=2021-08-31|sitat=Aschenauer’s ideological commitment extended to his editing of the memoirs of Adolf Eichmann in 1980, based on Willem Sassen’s interviews of Eichmann during the fifties in Argentina. Aschenauer saw fit to omit Eichmann’s accounts of seeing his first gassing action at Chelmno and witnessing his first mass shooting in Minsk. In effect, Aschenauer erased Eichmann’s participation in the events to which he confessed.}}</ref> Aschenauer var forsvarer for [[Otto Ohlendorf]] i [[Einsatzgruppenprosessen]], og ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring [[Sozialistische Reichspartei]] (et parti for gamle nazister).<ref>Lee, M. A. (2013). ''The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists.'' Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide|publikasjon=The Annals of the American Academy of Political and Social Science|url=https://www.jstor.org/stable/1042558|dato=1980|fornavn=Robert|etternavn=Wolfe|bind=450|sider=46–67|issn=0002-7162|besøksdato=2021-05-18}}</ref> Aschenauer var i mange år leder for ''Stille Hilfe'' som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.<ref>Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): ''Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis''. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.</ref>

Holocaustfornekteren [[David Irving]] fikk i 1991 tak i en omfattende del av materialet fra en person i Buenos Aires. Sammen med Servatius' materiale fra rettssaken havnet disse forskjellige versjonene i [[Bundesarchiv]] (Forbundsrepublikken Tysklands nasjonale arkiv) i Koblenz mot slutten av 1990-årene.<ref name="Browning2015" />