Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

==Romantikken== 
([[1800]]&ndash;[[1850]])
:''Se også [[Romantikken]]''

Romantikken er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet.

Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det alltid sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan sammenfattes som gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. Her var mennesket på sitt mest lykkelige i en forgangen urtid. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus naturtilstandstanke.

I Norge er det ikke vanlig å snakke om romantikk i tiden fram mot 1830. Samtidens diktere kalles gjerne før-romantikere, og retningen slo rot ganske sent. Den patriotiske tiden, som bar stemningsbølgen frem til 1814, kalles gjerne patriotismen og knyttes til det norske selskab i 1770-årene. I samtiden så mange av de unge dikterne i Norge skjevt til romantikken som retning, og fraba seg tittelen "romantiker". Både Wergeland og Welhaven omtalte romantikken i nedsettende vendinger, og Wergelands holdning var at romantikken var bakstreversk. Han var selv oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Likefullt hører Wergelands diktning til Norges mest romantiske.

I Norge slo Romantikken rot femten til tyve år etter at den hadde mistet mye av sin posisjon på kontinentet. Nasjonalromantikken vokste frem i Norge i årene etter 1840, og hang sammen med den økende innsamlingen av folklore fra norsk folkeliv.

===Nasjonalromantikken=== 
([[1800]]&ndash;[[1850]])
:''Se også [[Nasjonalromantikken]]''

Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk epoke som hadde sitt opphav i strømninger i den tyske kulturkrets for 200 år siden. Bakgrunnen for den nasjonalromantiske bevegelsen er å finne i verkene til presten og filosofen [[Johann Gottfried Herder]].

I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til [[det nasjonale gjennombrudd]] som fant sted omkring 1840. Norge hadde fått sin frihet – nå måtte man finne fram til et norsk kulturuttrykk. [[Andreas Faye]] hadde alt gitt ut en samling sagn i [[1833]], men [[Henrik Wergeland]] erklærte at dette ikke var på langt nær nok.

I romantikken var det følelser som stod i fokus. I nasjonalromantikken ble, som navnet sier, ''nasjonalfølelsen'' den viktigste.

===Nyromantikken===
([[1890]]&ndash;[[1900]])
:''Se også [[Nyromantikken]]''

Nyromantikken regnes som et rent 1890-tallsfenomen, som kom til Norge med [[Knut Hamsun]].