Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

== Internasjonalt kjennskap i samtiden ==
Den arabisk sjeiken Fajed el-Husein var øyenvitne til massakren og sjokkert over det som foregikk. Han var særlig opprørt over behandlingen av kvinner og fremholdt at det ikke på noen måte kunne begrunnes i islam.<ref name=":10">{{Kilde artikkel|tittel=Om folkemordet på armenarane 1915–1916 – motsvar til Ragnar Næss|publikasjon=Historisk tidsskrift|doi=10.18261/ISSN1504-2944-2009-04-09|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-2944-2009-04-09|dato=2009-12-15|fornavn=Sigurd Sverre|etternavn=Stangeland|serie=4|språk=no|bind=88|sider=703–708|issn=0018-263X|besøksdato=2024-01-12}}</ref>

Det var få utenlandske journalister i det indre av Anatolia og utenlandsk presse fokuserte på kampene i [[Gallipoli (Tyrkia)|Gallipoli]]. George Schreiner fra [[Associated Press|AP]] var en av de få som så armenske ofre i det indre.<ref name="Okkenhaug" />

=== Tyskland ===
[[Det tyske keiserrike|Tyskland]], det osmanske rikets allierte, fikk kjennskap til deportasjoner og massakrer på forsommeren 1915. Ambassadør Wangenheim meldte 7. juli 1915 til rikskansler [[Theobald von Bethmann Hollweg|Bethmann-Hollweg]] at fordrivelsene av armenere da var utvidete til områder som ikke var berørt av krigshandlinger noe som innebar at den tyrkiske regjeringen åpenbart tok sikte på å utslette den armenske rase fra det tyrkiske imperiet («extermination of the Armenian race in the Turkish empire»).<ref name="Gruner" />{{rp|side=4-5}} Tyske diplomater sendte hjem et stort antall rapporter som beskrev hvordan osmanske soldater medvirket i massakrer på sivile.<ref name=":10" />

[[Mehmed Talat|Talaat Pasja]] og Enver Pasja forsøkte ikke å skjule planen om utrydding av den armenske minoriteten for sine tyske allierte.<ref name=":10" />  

[[Johannes Lepsius]], en tysk protestantisk prest og orientalist,<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposteninnsikt.no/viten/tyrkias-tabu|tittel=Tyrkias tabu. {{!}} Aftenposten Innsikt|besøksdato=2024-01-12|dato=4. april 2015|fornavn=Yngve|etternavn=Leonhardsen|etternavn2=Frilansjournalist|verk=www.aftenposteninnsikt.no}}</ref> reiste sørover og fikk møte Enver Pasja, men fikk ikke reise rundt i landet. Med hjelp fra øyenvitner og den amerikanske [[Henry Morgenthau sr.|ambassadør Morgenthau]] skaffet Lepsius informasjon om det som foregikk. Regjeringen i Berlin ville ikke legge hardt press på sin allierte, men Wangenheim appellerte likevel direkte til myndighetene i Konstantinopel.<ref name="Gruner" />{{rp|side=4-5}}   

Wangenheims etterfølger [[Paul Wolff Metternich]] tok  opp saken med de tyrkiske lederne og ba regjeringen i Berlin utstede en offentlig kritikk av deportasjonen, men regjeringen ville ikke kritisere en viktig alliert. I løpet av 1915 ble utviklingen i Anatolia allment kjent i Tyskland og Lepsius forsøkte mobilisere både den katolske og protestantiske kirken til hjelp for armenerne. [[Karl Liebknecht]] utfordret rikskansleren i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagens]] sesjon januar 1916 til å iverksette tiltak til hjelp for armenerne. Liebknect siterte Lepsius som beskrev behandlingen av armenerne for «utryddelse» (tysk: ''Ausrottung'').<ref name="Gruner" />{{rp|side=4-5}} 

De tyske nazistene, som oppsto som bevegelse etter første verdenskrig, kjente godt til ungtyrkernes behandling av armenerne. Nazistene beundret Atatürks nye Tyrkia renset for minoriteter og «indre fiender», og som var bygget på en etnisk nasjonalisme.<ref name="Ionescu" />

=== USA ===
I juli 1915 meldte USAs ambassadør (USA var på dette tidspunktet ikke involvert i første verdenskrig) [[Henry Morgenthau sr.|Henry Morgenthau]] til Washington at regimet drev systematisk arbeid for å fjerne hele den fredelige armenske befolkningen fra hele riket. Morgenthau skrev at deportasjonene ble fulgt av voldtekt, plyndring, mord og massakrer, og han advarte om at dette trolig var forsøk på å utrydde en rase («attempt to exterminate a race»). Omfanget var så stort at det var vanskelig å overse.<ref>{{Kilde avis|tittel=A Shameful Act: The Armenian Genocide and the Question of Turkish Responsibility. By Taner Akcam - Books - Review|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/2006/12/17/books/review/Bass.t.html|besøksdato=2018-05-29|etternavn=Bass|fornavn=Gary J.|dato=2006-12-17|side=|språk=en-US|issn=0362-4331|sitat=In July 1915, the American ambassador to the Ottoman Empire sent Washington a harrowing report about the Turks’ “systematic attempt to uproot peaceful Armenian populations.” He described “terrible tortures, wholesale expulsions and deportations from one end of the Empire to the other accompanied by frequent instances of rape, pillage and murder, turning into massacre.” A month later, the ambassador, Henry Morgenthau — the grandfather of the Manhattan district attorney, Robert M. Morgenthau — warned of an “attempt to exterminate a race.”}}</ref>

Hendelsene sommeren 1915 nådde et internasjonalt publikum gjennom nyhetsreportasjer. ''[[New York Times]]'' meldte i et oppslag 18. august 1915 at armenere sendes til ørkenen for å dø («Armenians Are Sent to Perish in Desert. Turks accused of plan to exterminate Whole population...») og i desember 1915 at en million armenere drept eller i eksil («Million Armenians Killed or in Exile»).<ref name="NYTimes2015" /> Morgenthau beskrev i 1915 det som foregikk som «race murder» (mord på en rase).<ref name="Anderton">Anderton, C. H. (2010). Choosing genocide: economic perspectives on the disturbing rationality of race murder. ''Defence and Peace Economics'', 21(5-6), 459-486.</ref>

=== Lutherske misjonærer ===
De lutherske misjonærene [[Bodil Biørn]] (norsk) og Alma Johansson (svensk) var vitne til massakrene i [[Muş]]. Karen Jeppe (dansk) arbeidet [[Şanlıurfa|Urfa]] og hjalp armenere som ble drevet gjennom byen. Jeppe reddet armenere ved å fremstille dem som kurdere ellere arabere. Biørn skrev i et brev at "alle våre folk er hjemme nå" og mente med det at alle barna og ansatte på misjonsstasjonen var drept.<ref name="Okkenhaug" />

Johansson tok risikoen med å reise til Konstantinopel for å fortelle om det som foregikk til det internasjonale samfunnet. Johanssons øyenvitneskildringer ble gjengitt av James Bryce og [[Arnold J. Toynbee|Arnold Toynbee]] i ''The Treatment of the Armenians in the Ottoman Empire'' (1916)''.'' Ifølge Johansson la ikke den osmanske ''mutasarrif'' (administrator for en [[Sandsjak|''sandsjak'']]) i [[Muş]] skjul på at hensikten var å utrydde armenerne og at dette hadde vært på tema siden november 1914. Johanssons rapport tydet på at tyske offiserer var informert om at deres osmanske allierte arbeidet med å utrydde den armenske minoriteten. Johansson skrev om massakrene i sin rapport til misjonsledelsen. [[Hjalmar Branting]] ble sterkt berørt av Johanssons rapport og brukte på svensk betegnelsen ''folkmord'' i 1917 lenge før Lemkins ''genocid.''<ref name="Okkenhaug" /><ref name=":12">{{Kilde artikkel|tittel=Svante Lundgren: I svärdets tid – Det osmanska folkmordet på kristna minoriteter|publikasjon=Historisk tidsskrift|doi=10.18261/ISSN1504-2944-2010-02-16|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-2944-2010-02-16|dato=2010-07-02|fornavn=Sigurd Sverre|etternavn=Stangeland|serie=2|språk=no|bind=89|sider=315–321|issn=0018-263X|besøksdato=2024-01-12|sitat=Hjalmar Branting, som på eit stormøte i Stockholm den 27. mars 1917 omtalte folkemordet på armenarane som ett fullt organiserat folkmord.}}</ref> I Anatolia var det tyske ingeniører som bygget ut landets infrastruktur og tyske offiserer som medvirket til å modernisere den osmanske hæren.<ref name=":9">Okkenhaug, I. M. (2022). Thora Wedel Jarlsberg (1863–1930): Tro og transnasjonale gjerninger. I H. V. Kleive, J. G. Lillebø & K.-W. Sæther (red.), ''Møter og mangfold: Religion og kultur i historie, samtid og skole'' (Kap. 7, s. 149–174). Cappelen Damm Akademisk. https://doi.org/10.23865/noasp.156.ch7</ref> 

Misjonæren Maria Jacobsen (dansk) var stasjonert i Harput (Kharpert) i 1915 og noterte i dagboken sin at dersom målet for deportasjonen var den syriske ørkenen var den åpenbare hensikten å utslette det armenske folket. Jacobsen skrev dagbok 1907-1919 og den ble publisert i 1979 (noen opplevelser ble formidlet i 1920 under pseudonymet Grace Dickson).<ref name=":13">Naguib, N. (2008). A Nation of Widows and Orphans: Armenian Memories of Relief in Jerusalem. In ''Interpreting welfare and relief in the Middle East'' (pp. 35-56). Brill.</ref><ref name="Okkenhaug" />

Den norske sykepleieren og misjonæren Thora [[Wedel-Jarlsberg]] ([[Fridtjof Nansen]] var hennes fetter) og den tyske diakonissen Eva Elvers (som snakket tyrkisk) rapporterte fra samtaler med osmanske soldater til tyske diplomater i Konstantinopel i juli 1915. De osmanske soldatene fortalte hvordan tusenvis av etniske armenere, for en stor del kvinner og barn, ordre fra den militære ledelsen ble drept i en ravine ved [[Eufrat|Eufrats]] øvre løp. Elvers og Wedel-Jarlsberg (begge ble oppfattet som tyske) hadde arbeidet som sykepleiere ved feltsykehuset i [[Erzurum]] (nær fronten mot [[Det russiske keiserdømmet|Det russiske keiserriket]]) etter at krigen begynte i 1914. Ved feltsykehuset forsøkte de å skjule seks armenske gutter; guttene ble oppdaget og henrettet. Wedel-Jarlsberg fortalte blant annet hvordan det 86. kavaleriregiment massakrerte sivile armenere 11. juni 1915; massakren varte i fire timer og ble ledet av offiserene. De to kvinnene forlot Erzurum og på reise til Konstantinopel ble de vitne til flere massakrer. Wedel-Jarlsberg og Elvers mente at armenske politiske grupperinger hadde skyld i forfølgelsen av armenerne; dette perspektivet på hendelsen skyldes trolig at de stort sett bare hadde informasjon fra tyske og tyrkiske militære.<ref name=":14">{{Kilde www|url=https://www.aftenposteninnsikt.no/viten/tyrkias-tabu|tittel=Tyrkias tabu. {{!}} Aftenposten Innsikt|besøksdato=2024-01-12|fornavn=Yngve|etternavn=Leonhardsen|etternavn2=Frilansjournalist|verk=www.aftenposteninnsikt.no}}</ref><ref name=":9" /><ref name=":10" />

De ottomanske myndighetene var mistenksomme overfor de skandinaviske misjonærene og overvåket nøye pressedekningen i Skandinavia.<ref name="Okkenhaug" />

Den sveitsiske diakonen Jakob Künzler oppholdt seg i Urfa (det sørøstlige Anatolia) og ble et viktig øyenvitne. Han ga i 1921 ut boken ''Im Lande des Blutes und der Tränen. Erlebnisse in Mesopotamien während des Weltkrieges (1914–1918)'' ("I landet av blod og tårer").<ref name=":7" />