Redigerer FNs Klimakonvensjon (avsnitt)

==Ulike lands standpunkter==
===Australia===
Til tross for at [[Australia]] er blant de land som slipper ut mest klimagasser pr. innbygger, ble landet innrømmet en 8 % utslippsøkning i Kyoto-avtalen. Likevel unnlot den australske regjeringa, leda av [[John Howard]], å ratifisere avtalen. Etter valget i november 2007 ble [[Kevin Rudd]] fra Arbeiderpartiet ny statsminister. En av hans første embetshandlinger var å ratifisere avtalen, rett før åpninga av Bali-konferansen. Dermed er USA eneste land med utslippsforpliktelser under Kyoto-protokollen som ikke har signert avtalen.

===Kina===
[[Kina]]s utslipp av drivhusgasser viser i øyeblikket en sterk økning, i takt med landets industrielle utvikling. I gjennomsnitt bygger Kina ett nytt kullfyrt kraftverk pr. uke, og planlegger å fortsette med det i flere år framover. Kinas utslipp ventes å passere USAs en gang mellom 2007 og 2010. Ifølge noen beregninger har det allerede skjedd.

Den kinesiske regjeringa hevder det synet at ethvert lands utslipp er et produkt av landets folketall og utslipp pr. innbygger. Fordi Kina både har iverksatt effektive tiltak for befolkningskontroll og stadig har lave utslipp pr. innbygger, anser regjeringa at Kina yter sitt bidrag til det globale miljøet. Dessuten har landets [[energiintensitet]] – målt som energiforbruk i forhold til [[bruttonasjonalprodukt]] – sunket med 47 % mellom 1991 og 2005. Kinas utslipp pr. innbygger utgjør bare 33 % av [[OECD]]-gjennomsnittet.

I juni 2007 lanserte Kina en klimahandlingsplan som gir løfte om at klimaendringer skal ha en framskutt plass i landets energipolitikk, men som samtidig slår fast at i-landa ikke kan la være å gå foran i arbeidet med å kutte uslipp. Planen minner også om Klimakonvensjonens prinsipp om «felles, men differensierte forpliktelser». 

Som svar på andre lands kritikk av deres energipolitikk hevder Kina at kritikken er urettferdig, og minner om at nær ¼ av landets utslipp kommer som en følge av eksport av forbruksvarer til i-landa.

===EU===
[[EU]] har under alle forhandlinger framstått som en pådriver for strengere klimaforpliktelser, og har arbeidet hardt for å få alle land med i Kyoto-avtalen. 31. mai 2002 var Kyoto-protokollen ratifisert av samtlige (den gang 15) EU-land. Avtalen forplikter EU til 8 % reduksjon av utslippene innen 2012.

I desember 2002 oppretta EU et system for omsetning av utslippskvoter, som et virkemiddel for å nå målet. Det ble fastsatt kvoter for seks industrisektorer: energi, stål, sement, glass, murstein og treforedling. Det er også fastsatt bøter for medlemsland som ikke oppfyller sine forpliktelser, økende fra 40€ pr. tonn CO<sub>2</sub> i 2005 til 100€ pr. tonn i 2008. Framskrivninger viser at EU vil ha nådd en reduksjon på 4,7 % i 2008.

Kritikere har hevda et EUs mål er lite ambisiøst, ettersom mange av de nye EU-landa i Øst-Europa har hatt sterkt fallende CO<sub>2</sub>-utslipp som en følge av økonomisk omstrukturering etter 1990. Fordi 1990-utslippene var unaturlig høye for deler av unionen, har EU fått et konkurransefortrinn i forhold til f.eks. USA.

10. januar 2007 annonserte [[Europakommisjonen]] en energipolitisk plan som innebærer at unionen kutter sine klimagassutslipp med 20 % innen 2020.

====Tyskland====
Det samla Tyskland har redusert sine utslipp med 17,2 % i forhold til [[Øst-Tyskland|Øst]]- og [[Vest-Tyskland]]s utslipp i 1990. Nedgangen skyldes først og fremst avvikling av sterkt forurensende industri i øst.

28. juni 2006 kunngjorde regjeringa at den ville frita landets kullindustri fra EUs kvotesystem – til stor skuffelse for tyske miljøforkjempere, som hevder at energilobbyen har fått det som den vil.

====Frankrike====
I 2004 nedla Frankrike sin siste kullgruve. Landet får nå 80 % av sin elektrisitetsproduksjon fra [[kjernekraft]], og har derfor relativt lave CO<sub>2</sub>-utslipp.

===Norge===
Norge fikk på grunn av sin særstilling som leverandør av olje og gass til Europa innvilga gunstige forpliktelser under Kyoto-avtalen – det tillates en økning av utslippene på 1 %. De norske utslippene har vist seg å øke i en langt raskere takt, og lå i 2006 8 % over 1990-nivå.

Norske myndigheter har over tid tatt sikte på å innfri sine klimaforpliktelser primært ved å kjøpe kvoter i andre land, og ved å benytte [[den grønne utviklingsmekanismen]], som tillater et i-land å godskrive finansiering av utslippsreduserende tiltak i et u-land. 

I 2008 inngikk seks av partiene på Stortinget et [[Klimaforliket|klimaforlik]] om Norges framtidige forpliktelser. Her slås det fast at landet skal være karbonnøytralt innen 2030, og at 2/3 av utslippskuttene skal tas innenlands. [[Fremskrittspartiet]] står utenfor klimaforliket. 

===India===
Siden [[India]] er fritatt for konkrete utslippskrav i Kyoto-protokollen, er det venta at India vil tjene på avtalen, i form av ny teknologi finansiert av i-land. På G8-møtet i juni 2005 pekte Indias statsminister [[Manmohan Singh]] på at u-landas utslipp pr. innbygger er en brøkdel av i-landas. India fastholder at klimakonvensjonens prinsipp om «felles, men differensierte forpliktelser» tilsier at i-landa – som historisk sett har bidratt med størstedelen av verdens utslipp – må bære byrdene i åra som kommer. Da Norges miljøvernminister [[Erik Solheim]] møtte sin indiske kollega til samtaler om klimautfordringen, fikk han ett løfte: at Indias uslipp pr. innbygger aldri skal overstige Vestens.

===Russland===
Russlands ratifisering av Kyoto-protokollen 4. november 2005 førte til at avtalen trådte i kraft, i og med at avtalen da var ratifisert av land som til sammen står for 55 % av de samla utslippene. Russlands godkjenning skjedde i bytte mot landets inntreden i [[WTO]], til tross for motstand fra bl.a. det russiske vitenskapsakademiet og industri- og energidepartementet.

Det er venta at Russland – på grunn av sin økonomiske omstrukturering etter 1990 – vil ha få problemer med å nå sitt Kyoto-krav om stabilisering av utslippene på 1990-nivå, og landet ligger i øyeblikket godt under målet. Det er usikkert om landet vil tjene på salg av utslippskvoter til Vesten.

===USA===
USA signerte Kyoto-protokollen under [[Bill Clinton|Clinton]]-administrasjonen, men i [[George W. Bush]]’ presidenttid har landet unnlatt å ratifisere protokollen. Avtalens krav om en 7 % reduksjon er derfor ikke bindende for USA. USAs hovedstandpunkt har helt siden 1997 vært at landet ikke kan godta en avtale som ikke fastsetter bindende forpliktelser både for i-land og u-land, og som innebærer skade for USAs økonomi.

På G8-møtet i 2005 uttrykte amerikanske forhandlere et ønske om «praktiske forpliktelser som industrialiserte land kan påta seg uten å ødelegge sin økonomi». USA signerte i 2006 sammen med Australia, India, Japan, Kina og Sør-Korea ''The Asia Pacific Partnership on Clean Development and Climate''. Avtalen tillater partene å fastsette sine utslippsforpliktelser individuelt, men er uten gjennomføringsmekanismer. De som støtter avtalen ser den som et mer fleksibelt supplement til Kyoto-avtalen. Kritikere mener at den vil ha liten praktisk betydning, så lenge den ikke inneholder gjennomføringsmekanismer.