Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Statsbankerotten ===
{{Utdypende artikkel|Statsbankerotten (1813)}}
Krigsårene [[1807]]–[[1813]] ble preget av stor [[inflasjon]]. Mens lønningene steg flere hundre prosent, steg kornprisene enda mer. Det var ikke billig å opprettholde en hærkontingent i Holstein og selv om regjeringen i 1810 innførte en progressiv inntektsskatt for å dekke underskuddet, innførte den ikke det administrative apparatet som krevdes for å kunne få det nye systemet til å fungere. I stedet dekket regjeringen underskuddet ved å trykke flere pengesedler. I perioden 1806–1813 steg den samlede seddelmengdes pålydende verdi til det seksdobbelte, mens sedlenes reelle verdi samtidig falt betydelig mer. Staten var i og for seg gått bankerott.

Man forsøkte å forhindre situasjonen i å løpe løpsk ved ''forordningen af 5. januar 1813 om forandring af pengevæsenet''. I den ble det bestemt at en nyopprettet riksbank skulle avløse [[Kurantbanken|de tidligere bankene]] og begynne å trykke nye riksbankdalersedler. Det innebar at småsparere, folk som hadde sine penger bundet i statsobligasjoner eller lå inne med større seddelbeholdninger, med ett ble fattigere. Det gikk nemlig ca. ti av de gamle kurantdalerne på én ny riksbankdaler. På lengre sikt kunne de nye pengene kun komme i [[pari]] ved en stadig inndraging av sedler. Som om det ikke var nok ble all fast eiendom i landet pålagt en førsteprioritet på 6 % kalt bankheftelsen, som enten kunne innbetales direkte eller forrentes med 6½ % årlig, men en betingelse var at betalingen ble gjort i sølv.

Da det ikke var sølv å oppdrive, foregikk betalingen i stedet for i sedler til dagens kurs. Reformen hadde imidlertid ikke den ønskede virkning og snart hadde befolkningen like så lite tillit til de nye pengene som den hadde til de gamle. I september 1813 var en riksbankdalers verdi falt til under en tiendedel. En rentebetaling for bankheftelsen på for eksempel ti sølvdaler var hermed blitt til 100 riksbankdaler eller 600 kurantdaler. Pengesystemet var i ferd med å bli satt ut av kraft gjennom privat utstedte betalingsmidler og situasjonen ble først bedre etter krigen.<ref>{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=206–207.}}</ref><ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=207–208.}}</ref>