Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== Sosiale forhold ===
[[Fil:Skiers in Oulu in 1893.jpg|mini|Skiløpere i Uleåborg i 1893]]
Befolkningen i første halvdel av 1800-tallet var knyttet til landbruket og landsbygda, og befolkningsveksten fram til omkring 1865 var svak. Matinntaket per person var bare 1 900 kcal per dag i 1860 med et svært beskjedent inntak av kjøtt, langt under nivået på 3 000 kcal førti år senere.<ref>Hjerppe, side 118.</ref> Fra 1860-årene startet en periode med raskere vekst, industrialisering og vekst i offentlige tjenester, men avløst av hyppige kriser. I [[1867]] inntraff landets verste krise i nyere tid, med uår og hungersnød, og sysselsettingen falt med 6 % på et år. Også framover mot 1880 førte internasjonale kriser til betydelig arbeidsløshet og mer moderate fall i privat forbruk.<ref>Hjerppe, side 102 og 15.</ref>

Eksportprisene svingte voldsomt, og den gryende eksportindustrien brakte ujevnt fordelt vekst fordi arbeidskraften var billig. Landbruksbefolkningen led under overbefolkning som bare delvis ble motvirket av utvandring. Den viktigste mottakeren av overflødige, fattige landarbeidere var skogs- og papirindustrien. I sosial forstand var likevel landbruket svært viktig, fordi omsetning og eksport av landbruksprodukter brakte inntekter som ble svært jevnt fordelt. En annen gunstig utvikling for sysselsettingen og inntektsnivået var at en ''de facto'' økning av importtollen utover andre halvdel av 1800-tallet, beskyttet innenlandsk landbruk og industri mot konkurranse fra utlandet. Fra 1880-årene og framover opplevde finnene en mer jevn vekst i levestandarden. En stadig mindre andel av inntekten gikk til matvarer og bolig fram mot første verdenskrig.

En viktig tilleggsmulighet for sysselsetting kom med utbyggingen av [[jernbane]], [[post]] og [[telekommunikasjon]]er fra 1860-årene. Virkelig [[arbeidsløshet|massearbeidsløshet]] opplevde ikke Finland før [[1917]]–[[1919|19]], da en stor arbeidsstyrke returnerte fra borgerkrigen og arbeidsopphold på forsvarsanlegg i Russland, og vendte hjem til et Finland som opplevde store økonomiske og sosiale endringer i revolusjons- og krigsperioden.<ref>Alijas Kahra, ''Työttömyys vuosina 1928-36'', artikkel i ''Työttömyysneuvoston julkaisuja''. Helsinki 1938, side 5 og 8.</ref> Men det var også tunge krisetider 1877-79.

Skolegang var stort sett organisert av kirken eller private organisasjoner i første halvdel av 1800-tallet. I byene ble etter hvert skole og høyere utdanning en viktigere oppgave, mens kirkesognene og (fra 1865) de nye herredskommunene på landsbygda hadde mer enn nok med å dekke utgiftene til fattigforsorg utover århundret. Mange sogn og herredskommuner satte seg imot å etablere skoler.<ref>Hjerppe, side 125.</ref> De første [[videregående skole]]ne i byene kom i 1870-årene, og først fra [[1880]] ble det en rask nedgang i [[analfabetisme]]n, ved at staten gikk inn og dekket stadig større del av lærernes lønninger.

I 1880 hadde bare 2 % utdanning utover grunnskole, men hele 98 % kunne lese, Derimot kunne langt færre skrive, kun 11 %.<ref>Hjerppe, side 104.</ref> Det var ikke før ved århundreskiftet at skolegang avløste fattigforsorg som landkommunenes største utgiftspost. Helsevesenet var utbygd i byene med henblikk på å begrense [[epidemi]]er, mens det knapt nok fantes helsetilbud i det hele tatt på landsbygda. Fra 1880-årene begynte staten å finansiere lønnsutgifter ved sykehus i kommunene, og lenge var halvparten av sykehusene private eller tilhørte Kirken.<ref>Hjerppe, side 126.</ref>