Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Weygandlinjen svikter, Frankrike faller ===
{{Tekstboks
|overskrift=RAF jagerfly og kamp fra koloniene
|Den britiske historikeren [[Julian T. Jackson]] mener den fransk-britiske uenigheten om flere jagerfly fra RAF bunnet i ulike syn på krigens utvikling. Mens franskmennene anså krigen som tapt, at britene også måtte overgi seg, og det da ikke var vesentlig om RAF mistet flertallet av sine jagerfly i Frankrike, ville britene kjempe videre.<ref>Jackson 2004, s. 99</ref>

Hvorvidt Frankrike skulle fortsette kampen fra koloniene ble også preget av mange politiske og militære lederes oppfatning at britene også snart måtte gi opp. I tillegg lå splittelsen i det franske samfunnet under. Konservative offiserer som general Weygand fryktet oppstand på venstresiden, tilsvarende det som skjedde ved opprettelsen av [[Pariskommunen]] etter det franske nederlaget i [[den fransk-tyske krig]] (1870–1871).<ref>Jackson 2004, s. 104</ref>|align=right}}

Paris ble bombet av det tyske Luftwaffe for første gang 3. juni, med 254 døde og 652 sårede,<ref>Forczyk 2017, s. 270</ref> bombingen førte til en panikkbølge i den franske hovedstaden.<ref>Clark 2016, s. 317–318</ref> Den 9. juni angrep armégruppe A i øst, med tre arméer langs en 80 kilometer bred front. Det var to angrepspunkter, ett på hver side av byen Rethel. Etter hard fransk motstand, hvor særlig general [[Jean de Lattre de Tassigny]]s 14. infanteridivisjon kjempet hardt, klarte tyske infanterister å erobre brohoder og bygge pontongbroer over elven Aisne. Samme dag økte antallet flyktende sivile fra Paris kraftig.<ref>Clark 2016, s. 347–349</ref> Dagen etter, 10. juni, trengte general Heinz Guderians panserstyrker sørover, igjen til tross for hard fransk motstand. Etter to dagers kamp led GA4 et avgjørende nederlag ved Aisne, og måtte begynne retrett.<ref>Forczyk 2017, s. 326-337</ref> I vest hadde GA3 en like vanskelig posisjon, de to armégruppene måtte trekke seg tilbake under tysk angrep, og uten å ha nye forsvarslinjer klargjort.<ref>Forczyk 2017, s. 337-339</ref>

Den 10. juni flyktet den franske regjeringen til [[Loiredalen]], etter Weygand erklærte overfor Reynaud at han ikke kunne forsvare Paris. Han ga imidlertid ikke beskjed om det til forsvarerne av Chauvineau-linjen, som fortsatte kampen mot tyske styrker.<ref>Forczyk 2017, s. 341–342</ref> Churchill reiste til Frankrike, og møtte det franske krigskabinettet den 11. juni i Briare, et tettsted ca. 100 km sør for Paris. Churchill ble bedt om å sette inn alle tilgjengelige britiske jagerfly i kampen. Churchill avviste overføring av ytterligere jagerfly, da britene anså på dette tidspunkt at det avgjørende slaget ville utkjempes i luftrommet over Storbritannia. Reynaud ga beskjed til Churchill at Weygand ønsket en våpenhvile. Under møtet forsikret den franske [[admiral]] [[François Darlan]] at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Ved avslutningen av møtet syntes det tydelig som begge land var i ferd med å oppgi alliansen, og konsentrere seg om nasjonale interesser.<ref>Forczyk 2017, s. 344-347</ref><ref>Jackson 2004, s. 135</ref> 

Etter å ha fått melding om fremstøt av tyske styrker i den nedre delen av elven [[Seine]] og i [[Champagne (historisk region)|Champagne]] beordret Weygand en generell retrett den 12. juni. Alle tre armégruppene (GA3, GA4 og GA2) skulle trekke seg tilbake 150 kilometer, bak elven [[Loire]], bare styrkene i Maginotlinjen og i det sørlige Frankrike skulle bli i sine stillinger.<ref>Forczyk 2017, s. 352, 354-355</ref> Samme dag, i det første regjeringsmøtet etter evakueringen fra Paris, informerte Weygand sjokkerte regjeringsmedlemmer at hans syn var at kampen var tapt, og at Frankrike måtte søke Tyskland om våpenhvile.<ref>Jackson 2003, s. 103–104, 135</ref> Den 13. juni trakk GA3 seg ut av området ved Paris, og Paris ble erklært for [[åpen by]].<ref>Forczyk 2017, s. 355-361</ref><ref>Clark 2016, s. 351</ref> Den 14. juni inntok Wehrmacht Paris.<ref>Clark, 2016, s. 355–357</ref> Det var andre gang på under hundre år at tyske styrker erobret byen (første gang var i 1871, under [[den fransk-tyske krig]]). 

{{sitat|12. juni 1940. Jeg traff [[André Maurois]] i dag tidlig. Han forlot Paris i går. Han sa at aldri før i livet hadde han opplevd slik smerte som han gjorde ved å se Paris avslappet en fin sommerdag og innse at han kanskje aldri ville se byen igjen. Jeg har så medfølelse med franskmennene. Paris er for dem hva landlige områder er for oss. Om vi kunne sanse at landeveiene i Devonshire, klippene ved Cornwall og vårt eget uprangende England var konsentrert på ett sted og antakeligvis ville bli utslettet, ville vi følt all verdens fortvilelse.|note=<ref group="note">June 12, 1940. I saw André Maurois in the morning. He left Paris yesterday. He said that never before in his life had he experienced such agony as he did when he saw Paris basking under a lovely summer day and realised that he might never see it again. I do feel so deeply for the French. Paris is to them what our countryside is to us. If we were to feel the lanes of Devonshire, the rocks of Cornwall and our own unflaunting England were all concentrated in one spot and likely to be wiped out, we would feel all the pain in the world.</ref><ref>Young, Vernon «The Fine Art Of Name-Dropping: Harold Nicolson» s. 737–744, fra ''The Hudson Review'', Volume 21, Issue #4, Winter 1968–1969 s. 742.</ref>|Politikeren og forfatteren [[Harold Nicolson]] (1886–1968) til sin dagbok}}

Samtidig som tyske panserstyrker under general Guderian rykket frem mot den fransk-sveitsiske grensen i sør, angrep 7 divisjoner fra generaloberst Ritter von Leebs armégruppe C, mot Maginotlinjen den 14. juni. Til tross for reduserte franske styrker møtte angrepet sterk motstand.<ref>Clark 2016, s. 360–362</ref>

Luftwaffe fikk et stadig sterkere overtak i luftkrigen, selv om det franske [[Armée de l'air]] forsøkte å slå tilbake. Mellom 5. og 9. juni fløy Armée de l'air 1815 tokt, av dem var 518 bombetokt. Antall tokt gikk imidlertid stadig ned fordi fly og nedskutte flyvere ikke kunne erstattes. Etter den 9. juni var det franske luftforsvaret i praksis slått ut. Luftwaffe hadde fritt spillerom, det angrep troppekonsentrasjoner og forsyningslinjer.<ref>''Luftwaffe at War; Blitzkrieg in the West'', Hooton 2007, s. 84–85.</ref> 

Den franske regjeringen bestemte i et møte den 15. juni å be USA gripe inn på alliert side. Dette ble avvist dagen etter av amerikanerne. Samme dag, den 16. juni, foreslo den britiske regjering at Frankrike og Storbritannia skulle slutte seg sammen i en union, og sammen fortsette kampen mot Tyskland. Da flertallet i den franske regjeringen avviste det britiske forslaget, gikk [[Paul Reynaud]] av som statsminister, og [[Philippe Pétain]] overtok stillingen.<ref>Jackson 2004, s. 136–138</ref> Dagen etter, 17. juni, talte Pétain til det franske folk over radio og erklærte at Frankrike var i ferd med å avslutte kamphandlingene ved å inngå våpenhvile med Tyskland.<ref>Clark 2016, s. 366–368</ref>

{{sitat|Vi hørte nyhetene på en radio som hadde blitt satt ut på et lite bord i et landsbytorg ... Det var hundrevis av mennesker som lyttet, alle presset sammen på et lite område, men det var fullstendig stillhet under Pétains tale. Det var ingen lang tale, men den ble mottatt med sjokk, ikke glede. I noen sekunder etter han hadde avsluttet talen, fortsatte stillheten – men så brøt de forsamlede ut i en opphisset samtale. Noen gråt mens andre gikk vekk for å sitte på gresset, fortapt i sine egne tanker.|note=<ref group="note">We heard the news on a radio that had been brought out onto a small table in a village square ... There were hundreds of people listening, all crammed into a tiny space, but there was complete silence for Pétain´s words. It was not a long speech, but it was greeted with shock, not joy. For a few seconds after he had finished speaking, the silence continued — but then everybody erupted into animated conversation. Some sobbed while others wandered off to sit on the grass, lost in their own thoughts.</ref><ref name="Clark2016_369">Clark 2016, s. 369</ref>|Julianne Deros, 16 år gammel, flyktning, sammen med sin mor, fra Paris}}

Etter Pétains tale kollapset den franske motstanden. Regjeringens kunngjøring dagen etter, den 18. juni, hvor den erklærte at alle byer med befolkning over {{formatnum:20000}} skulle erklæres åpen by og ikke forsvares, bidro ytterligere til å markere at kampen var over.<ref>Jackson 2004, s. 180</ref> 

Evakuering av de gjenværende britiske ekspedisjonsstyrkene vest i Frankrike ble gjennomført av Royal Navy mellom 15. og 25. juni ved [[operasjon Ariel]]. Totalt ble nær 200 tusen britiske og allierte soldater, og noe utstyr, fraktet til Storbritannia.<ref>Robin Brodhurst, «The Royal Navy's Role in the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 135–136</ref><ref>Forczyk 2017, s. 366-371</ref> Den 16. juni klarte den tyske 33. infanteridivisjon å erobre en intakt bro over Loire ved [[Orléans]], med det var den siste franske forsvarslinjen tapt.<ref>Forczyk 2017, s. 373</ref> 17. juni nådde de tyske styrkene den sveitsiske grensen, og hadde da innringet mer enn 500&nbsp;000 franske soldater tilknyttet Maginotlinjen.<ref>Clark 2016, s. 363</ref><ref>Forczyk 2017, s. 374</ref> Kampene fortsatte i dette området inntil general [[André Gaston Prételat]], kommandant for GA2 (andre franske armégruppe), ble tvunget til å kapitulere den 22. juni.<ref>Forczyk 2017, s. 399</ref>